Fredag 14. september 2018

Electric Light Orchestra spilte fredag kveld i Norge for første gang siden 1982. En aldri så liten sensasjon. Publikum ble presentert for en hitparade av de sjeldne, så for mange var nok dette en av årets store konsertbegivenheter i nostalgiens tegn.

ELO var ett av 70-tallets beste band og Jeff Lynne er en av pophistoriens fineste låtskrivere. Ideen da ELO ble dannet var å spinne videre på poparven etter Beatles, ispedd strykerarrangementer. På 70-tallet ga ELO ut en perlerekke av fine album. Platen “Discovery” lå på førsteplass av VG-listen i flere måneder. ELO har inspirert en lang rekke av dagens artister. Så innflytelsesrike har ELO faktisk vært at Daft Punk kalte sin 2001- plate nettopp “Discovery” i hyllest til ELO-klassikeren. Vocodersangen rappet de også.

De siste 30 årene har Lynne stort sett levd et tilbaketrukket liv i studio, både med egne plater og ikke minst som produsent. I dokumentarfilmen “Mr. Blue Sky”, som blant annet har vært vist på NRK, forteller Lynne om et skjellsettende øyeblikk som skulle forandre popmusikken for alltid. Kort tid etter at Lynne hadde produsert George Harrisons comebackplate “Cloud 9”, stanset Lynnes bil tilfeldigvis ved siden av Tom Petty i et lyskryss i Los Angeles. Lynne ba Petty kjøre til siden. Det ble starten på dannelsen av supergruppen Travelling Wilburys, som i tillegg til Lynne og Petty besto av Roy Orbison, George Harrison og Bob Dylan. Travelling Wilburys ble en stor suksess, som førte til at Lynne fikk produsere blant annet Paul McCartney, Brian Wilson og Del Shannon. I tillegg har han produsert klassiske album for sine Wilbury-kollegaer Petty, Orbison og Harrison. Han har også utgitt en rekke album både solo og med ELO. Disse har tidvis vært hyggelige, men når på ingen måte opp mot høydene på 70-tallet.

I dag er ELO på mange måter Jeff Lynnes soloprosjekt, i kveld er han imidlertid bistått av hele 12 musikere. Stor var forventingen blant et publikum hovedsakelig bestående av menn med høyt hårfeste og konene deres. Oslo Spektrum er stappfullt, med 9000 forventningsfulle fans. Det er kun sitteplasser i salen denne kvelden.

En hitparade uten like iført supersonisk lydvegg.

Inn på scenen kommer Jeff Lynne. Han ser ut som han alltid har gjort med solbriller og høyt krøllete hår. Han er ikledd grå blazer og sort bukse, som mistet fasongen lenge før ELOs gullalder.

Lynne holder en lav profil på scenen. Etter første låt, “Standin’ In The Rain”, koster han på seg et «Hello Norway, it’s great to be back after all these years». Det skal bli det siste vi hører av publikumsfrieri fra Lynne. Likevel er konserten så bra, å så bra.

Det er et storslått show Lynne og resten av bandet presenterer denne fredagen. En hitparade uten like iført supersonisk lydvegg. Lyden er perfekt. ELO har med seg et formidabelt lysshow, og på skjermene over scenen flyr romskipet som prydet coveret til platen “Face The Music” på stjenehimmelen. Tidvis er det fullt discoshow med strobelys og alt som hører med.

Etter hvert som konserten skrider frem får vi høre gamle favoritter som “Evil Woman” og “Do Ya”. Et tidlig høydepunkt er Travelling Wilburys-hiten “Handle With Care”. Det er et trivelig gjenhør, samtidig merkes det godt at hans gamle kumpaner er fraværende. Det hjelper lite at det på skjermen bak scenen kommer opp bilde av det originale bandet. Vi tar oss i å savne Roy Orbison & Co når en av Lynnes innleide håndverkere tar seg av koringen. ELOs siste singel, “When I Was A Boy” fra albumet “Alone In The Universe” som kom ut i 2015, står seg godt blant de gamle slagerne.

Utover i konserten tar stemningen mer og mer av. Etter at konsertens kapellmester Michael Stevens har introdusert bandet får publikum det de virkelig har ventet på. Når bandet spiller låter som “Cant’t Get It Out Of My Head”, “Don’t Bring Me Down”, “Turn To Stone” og “Mr. Blue Sky” reiser publikum seg fra stolene og rocker så gulvet gynger.

Som avslutningsnummer serverer Jeff Lynne & Co sin cover av Chuck Berrys “Roll Over Beethoven”. Det er et svært fornøyd publikum som begir seg ut i oslonatten.

Av Christopher Viland
Foto Boris Danielsen

previous arrow
next arrow
Slider