Onsdag 6. mars 2019
Når «lillebror» plutselig har blitt stor han og
The Pineapple Thief har for mange, meg inkludert, oftest havnet i skyggen av monsteret Porcupine Tree og Steven Wilson, men da de i fjor leverte mesterverket «di§olution» var det lite som minnet om en halvhjertet fattigmannsversjon av post-proggens store navn.
Da det i tillegg ble klart at selveste Gavin Harrison fra King Crimson og nevnte Porcupine Tree, som har jobbet med The Pineapple Thief tidligere, igjen ble å finne bak trommene på den kommende turneen vil jeg tro det var flere enn meg som gledet seg litt ekstra. Konserten som først ble annonsert på John Dee, ble etter kort tid flyttet opp i storsalen. Gøy for publikum, og garantert stas for The Pineapple Thief også.
Jeg rekker så vidt å se noen låter med supportbandet. Som prog-entusiast må jeg si det var en rimelig heftig overraskelse å finne selveste Pat Mastelotto og Colin Edwin, fra henholdsvis King Crimson og Porcupine Tree der oppe. Krevende, intenst og melodisk, men jeg vil ikke gå dypere inn på dem ettersom jeg ikke så mer enn 20 minutter av deres konsert. Kveldens hovedattraksjon var uansett The Pineapple Thief.
Scenen er enkel med en beskjeden men effektiv lysrigg idet bandet entrer scenen urocka og anonymt. Til tross for dette er det en behagelig spenning i lufta. Vi får raskt servert flere godbiter fra siste album, og umiddelbart er det flere ting som slår meg. Først og fremst må jeg si at bandet låter vitalt og bunnsolid live, og at de fantastiske låtene til Bruce Soord gjør seg vel så bra live som på plate. Hvis jeg må trekke frem høydepunkter må den strålende singelen «Try as I might» og den nydelige «Shed a light» nevnes.
Som frontmann Soord selv nevnte midtveis i konserten, tør jeg påstå at deres dager for 30 stykker på små klubber er talte.
Utover i settet skinner spillegleden mer og mer gjennom fra flere av musikerne. Parallelt begynner også bandets «overskudd» å komme til syne. Jeg husker at jeg tenkte at det nesten var som å bli overkjørt av en dampveivals flere ganger. Sangene fremføres med nådeløs presisjon, og hver låt topper den forrige. Vi snakker om en nøye gjennomtenkt settliste her folkens! En annen ting som kan nevnes er at konserten stort sett bestod av den nyeste plata, noe jeg må si jeg var glad for da jeg mener dette er bandets desidert sterkeste utgivelse hittil.
En kjent trommeslager sa en gang at «a band can only be as good as their drummer», og dette temaet kommer jeg ikke utenom i forbindelse med The Pineapple Thief anno 2018/2019. For det er en helt egen opplevelse å se Gavin Harrison live. Å si at jeg er fan av hans spill blir en underdrivelse av dimensjoner, men når til og med en blodfan som meg blir overrasket og banket ned i støvlene over hvor ekstremt bra fyren spiller, er det bare å legge seg flat. Det var et privilegium å få være vitne til hans mesterlige spill atter en gang. (Måtte gudene klare å gjenforene Wilson med Harrison…)
Jeg innrømmer gjerne at jeg opplevde både leadgitaristen og keyboardisten som grenseløst kjedelige karakterer. De tilførte hverken presence eller sjarm til scenebildet, og selv om de sikkert er flinke og gjorde jobben sin, bidro de til at bandet som helhet virket litt for ufarlig og nusselig. Jeg er nå av den klare oppfatning av at mer intense musikere vil har mer å bidra med i The Pineapple Thiefs livesetting. Men blås nå i det, vi fikk høre Bruce Soord spille og synge mesterlig der Jon Sykes basset som hånd i hanske med Harrisons intrikate rytmer.
Som frontmann Soord selv nevnte midtveis i konserten, tør jeg påstå at deres dager for 30 stykker på små klubber er talte. Lillebror har blitt stor!
Av Henrik Haugsnes Kaupang
Foto Per-Otto Oppi Christiansen
