Onsdag 13. mars 2019

Yes She Is Back

I april slipper Melissa Etheridge sitt femtende studioalbum “The Medicine Show”, men i mellomtiden feirer hun 25-årsjubileumet til gjennombruddsplata “Yes I Am”, og besøkte Oslo for første gang på over 20 år.

Det er 23 år siden Melissa Etheridge sist holdt konsert på norsk jord, hvis vi ser bort fra hennes opptreden på Nobelkonserten i 2007, hvor fredsprisvinner Al Gore spesifikt hadde bedt om at hun måtte komme for å fremføre “I Need To Wake Up”, som hun skrev til filmen “An Inconvenient Truth”, en dokumentar om nettopp Al Gore. En låt som dessuten ga henne en Oscar for beste filmmusikk. Men denne låta var visst altfor ny for å få plass på dagens settliste, hvor det meste skulle dreie seg rundt 25-årsjubilanten “Yes I Am”, og de tre albumene som førte frem til denne fjerdeskiva som ga henne det store gjennombruddet i 1993. Da var hun allerede 32 år, og hadde egentlig planlagt å slå seg til ro, da karrieren plutselig fikk fart. Personlig synes jeg den selvtitulerte debutskiva er hennes beste, og synes det er pussig at hun ikke slo skikkelig igjennom med den.

Melissa Etheridge rager ikke akkurat høyt over sokkelesten, men at hun er en liten dame med en desto større stemme beviste hun tidlig da “All American Girl” fra jubileumsskiva åpnet ballet. Og allerede som andre låt ut kom en av godbitene fra debutplata, nemlig åpningslåta “Simular Features”. For øvrig en låt som hun burde saksøkt Heart for å kopiere på deres monsterhit “All I Wanna Do Is Make Love To You”.

Melissa Etheridge var ikke alene på scenen, med seg hadde hun en trio bestående av Max Hart (Hammond-orgel, gitar, pedal-steelgitar), Eric Gardner (trommer) og David Santos (bass). I tillegg er Melissa selv en habil gitarist, og må ha hatt med seg hele gitarsamlinga si på denne turneen. Ved tredje låt, “Let Me Go”, var vi også kommet til kveldens tredje gitar. En mintgrønn 12-strenger. Låta ble presentert som en historie om hvordan det å være forelska kan drive noen og enhver til å bli en stalker.

Små og store hemmeligheter
Albumet “Your Little Secret” fra 1995, var det nyeste vi fikk servert låter fra. Den første av disse var “I Want To Come Over”, en av hennes største hits som selvsagt førte til allsang i salen. Melissa Etheridge har blitt kalt det kvinnelige svaret på Bruce Springsteen, og dette synes jeg var ekstra tydelig under “Dance Without Sleeping”, en ballade som Bruce fint kunne gjort. Et tøft orgelparti inneholdt den også.

Etter tittelsporet fra “Yes I Am”, som var skiva som hun kom ut av skapet med, fortalte Melissa oss at hun hadde vært redd for at folk skulle slutte å like musikken hennes hvis hun sto åpent frem som lesbisk. Noe hun aldri har angret på at hun gjorde, for som hun sa: “If you like the music, you like the music”. Om hun skulle ha mistet noen trangsynte fans på veien, har hun definitivt vunnet noen nye. Det fremmøtte publikum på Sentrum Scene viste tydelig at Melissas åpenhet har betydd mye for det homofile miljøet verden over.

“If you like the music, you like the music.”

Publikum ble bedt om å synge med på balladen “You Can Sleep While I Drive”. “Sing along with your Norwegian accent”, oppfordret hun, og fortalte samtidig at hennes kone var halvt norsk. En finfin versjon, hvor keyboardisten gikk over til steelgitar for anledningen.

Siste halvdel av “Resist” var en eneste lang gitarsolo, hvor Melissa for alvor fikk vist at hun så visst vet hvordan hun trakterer en gitar. “I’ve been practicing”, innrømte hun, før hun fortalte at hun var oppvokst i Kansas, på et sted det ikke var særlig mye annet å gjøre enn å drømme seg bort med store planer. “I guess i did it, I became a rock star. But what if I didn’t?”, undret hun, og fortalte at “Nowhere To Go” handler om nettopp det.

“Talking To My Angel” dediserte hun til sin far, som var klippen i hennes liv, men som døde av kreft for en del år siden. Hun ble selv diagnostisert med kreft noen år senere, men overvant sykdommen i 2004. Hun kunne stolt fortelle at hun nå hadde vært kreftfri i 15 år, og at hun etter det hadde blitt mer bevisst på å nyte livet.

Kreativ trommesolo
Hun rundet av med publikumsfavorittene “Come To My Window” og “I’m The Only One”, hvor hun på sistnevnte dro frem munnspillet for første og eneste gang i løpet av kvelden. Et par enda større hits gjensto, og “Bring Me Some Water” fikk æren av å avslutte det ordinære settet. En utmerket versjon levert av en energisk frontkvinne.

Etter full jubel og trampeklapp fra salen ble hun nødt til å komme tilbake etter en liten pause backstage, for å sette punktum med den obligatoriske “Like The Way I Do”. Et nummer hun gjorde en hel forestilling ut av. Her ble det spilt heftig på en ny 12-strenger, og midt i låta satte hun fra seg gitaren for å bli med trommisen på en trommeduett. Vi er vel alle enige om at trommesoloer generelt er døvt, men skal man først gjøre det var dette absolutt et mer interessant alternativ. Show ble det, og Melissa fikk vist nok en gang at hun er svært musikalsk. Folk sto på galleriet på Sentrum Scene, såpass engasjerte ble publikum. Og etter ganske nøyaktig to timers spilletid takket de for seg.

For noen uker siden ga Melissa ut sin rykende ferske singel “Faded By Design”. Denne ble dessverre ikke spilt, noe som var litt rart med tanke på at hennes nye album “The Medicine Show” slippes om bare en måned. Men som hun opplyste om var Oslo siste stopp på en måneds europaturné, hvor fokuset har ligget på å feire “Yes I Am”. I forbindelse med albumslippet legger hun denne våren ut på ny USA-turné, og så får vi håpe The Medicine Show Tour finner veien til Oslo ved en senere anledning. I hvert fall lovet hun at det ikke ville gå like lang tid til neste besøk.

Av Marianne Lauritzen

Settliste
1. All American Girl
2. Simular Features
3. Let Me Go
4. I Want To Come Over
5. Dance Without Sleeping
6. If I Wanted To
7. Yes I Am
8. Silent Legacy
9. You Can Sleep While I Drive
10. Resist
11. Nowhere To Go
12. Chrome Plated Heart
13. Talking To My Angel
14. Come To My Window
15. I’m The Only One
16. Bring Me Some Water
Encore:
17. Like The Way I Do