Et kaos basert på sannhet og løgner

Sjelden har vi vært vitne til så mye forhåndsdømming som spillefilmen “Lords Of Chaos” har fått her hjemme. Det i seg selv har bare skapt ytterligere nysgjerrighet, og filmen måtte selvfølgelig ses.

Mytene omkring Øystein «Euronymous» Aarseth, Varg «Greven» Vikernes, Pelle «Dead» Ohlin og hvordan norsk black metal ble til og senere erobret verden, er like mange og like omfattende som musikksjangeren de skapte. Black metal, satanisme, kirkebranner, selvmord, trusler, drap, og et vanvittig mediehysteri er ingrediensene i regissør Jonas Åkerlunds filmversjon av hendelsene som skapte overskrifter i hele verden tidlig på 90-tallet. Vi møter “Euronymous” og bandkompisene i Mayhem, “Necrobutcher”, “Hellhammer” og “Dead”, som jobbet med å lage verdens ondeste plate fra et hønsehus i Ski. Det skulle handle om mørk og aggressiv musikk med sterkt antikristent budskap og lengsel etter døden. Noe det brått skulle bli alvor av.

Satans mysterier
Å forvente 100% ekthet når verdens første spillefilm om det norske black metal-miljøet skal filmatiseres er selvsagt for mye å forlange, og når det er snakk om en film om selveste Mayhem, da MÅ man jo se filmen.

Selv var jeg aldri en del av det såkalte black metal-miljøet på 90-tallet, men jeg vanket en periode på de samme bulene, og jeg var på en del konserter. Mayhem var et band som gjorde svært stort inntrykk på meg med deres andre skive, “De Mysteriis Dom Sathanas”. Et album som fortsatt anses som tidenes black metal-skive verden over. Og sammen med blant andre Darkthrone, Burzum og Enslaved satte de spor for livet i et ungt metallsinn. Når man har vokst opp med 80-tallsmetall, så var det en mildt sagt spesiell greie å oppleve den “onde” innstillingen mange hadde, og den litt selvhøytidelige oppførselen som rådet, på den tiden. På konserter kunne man så og si høre en knappenål falle mellom låtene.

Jeg forventet en halvslapp underholdsningsfilm, tross tragiske omstendigheter i filmen, og det fikk jeg.

En del av utgangspunktet i filmen er henter fra tilblivelsen av Mayhems andre album, og vi møter den indre kjernen, “Den sorte sirkel”, som var endel av Mayhem-miljøet. Det er litt “ondskap” her også, men mest fest, rølp og moro. Det er kult å se at Jon “Metalion” Kristiansen er tatt med, han var tross alt svært viktig for miljøet med sitt meget bra Slayer Magazine, og han knipset også flere av de legendariske bandbildene som har sirkulert rundt om i snart 30 år.

MAYHEM: “Dead” (Jack Kilmer), “Hellhammer” (Anthony De La Torre), “Euronymous” (Rory Culkin) og “Necrobutcher” (Jonathan Barnwell).

Ikke musikken i fokus
Hovedrollene i filmen er besatt av Rory Culkin (som ligner kraftig på sin noe mer kjente bror Macaulay Culkin) som spiller Øystein Aarseth, og Emory Cohen som spiller Varg “Greven” Vikernes. Førstnevnte er kanskje den som gjør best figur, og Aarseth blir i filmen fremstilt som en følsom og litt veik type, men som utad er hard og “total” black metal. Vikernes mener alvor, og står for det han sier, og det får fatale konsekvenser. Filmen skildrer diverse kirkebranner og tre drap, hvorav det ene er et selvdrap.

Det er ikke så mye musikk i filmen, men det hadde jeg heller ikke forventet. Men vi møter bandet både i øvingslokalet, på konsert og i studio, der rollen som Attila Csihar blir spilt av hans egen sønn Arion Csihar. Csihar tok over vokalen i Mayhem da Pelle “Dead” Ohlin begikk selvmord. “Dead” spilles for øvrig av Val Kilmers sønn Jack Kilmer. Vår egen Jon Øigarden har også en rolle i filmen, som den eneste norske skuespilleren, og spiller homofile Magne Andreassen som ble drept i OL-parken på Lillehammer i 1992, etter å ha blitt knivstukket 37 ganger og sparket i hodet av Emperor-trommis «Faust», spilt av Valter Skarsgård, som også har en mer kjent far ved navn Stellan Skarsgård.

Regissør Åkerlund er også kjapt innom den tidlige utgaven av Mayhem, der vi møter deres første trommeslager, samt perioden rett før Jørn Stubberud, originalbassisten som sluttet for en periode etter Pelles død.

Jeg forventet en halvslapp underholdsningsfilm, tross tragiske omstendigheter i filmen, og det fikk jeg. Jonas Åkerlund har gjort en helt grei film.

Av Sverre Rokseth
Foto Nordisk Film Distribusjon