Mandag 25. november 2024
Teutoniske terrorister på Rockefeller
Av tyske hardrock- og metalband er det vel bare Scorpions som er mer kjent blant allmennheten enn Accept. Denne mandagen i slutten av november sto sistnevnte på scenen på Rockefeller i Oslo.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
I motsetning til sine landsmenn nevnt innledningsvis må Accept kunne betegnes som et kultband. Et stort slikt kanskje; har du god kjennskap til heavy metal i dets ulike stilmessige avskygninger, tar jeg det for gitt at du har god kjennskap til Accept. De platedebuterte allerede på slutten av syttitallet, og opparbeidet seg i løpet av åttitallet en betydelig fanskare. Dette var på den tiden headbangere enda ikke hadde kulemage.
Visuelt var jo også Accept noe for seg selv den gangen, med den lille hissigproppen Udo Dirkschneider på vokal, gjerne kledd i feltuniform fra hærens overskuddslager. Eller mulig de hadde slike i Ruhrområdets outlet-butikker på den tiden? Uansett er Dirken long gone nå, og eneste medlem fra den-gang-da i dagens Accept er gitarist Wolf Hoffman.
Sister Sin
Men så til kveldens konsert, og først noen ord om supportbandet: Sister Sin med vokalist Liv Jagrell i front spiller tradisjonell heavy metal på grensen til speed metal. Den drøye halvtimen kvintetten fikk til disposisjon ble benyttet til å presentere et såpass høyenergisk sett at man kunne bli svett bare av å se på.
Jeg må si at jeg fant ms. Jagrells stemme skingrende og lite tiltalende, og låtene anonyme. De hadde imidlertid sine tilhengere i salen, blant annet han som stod bak meg og ropte uavbrutt etter «Fight Song» de siste 15 minuttene. Til slutt fikk han sitt ønske oppfylt.
Selv fant jeg Sister Sin svært forglemmelig. Jeg er temmelig sikker på at jeg så dem på Sweden Rock Festival for rundt ti år siden, og tenkte mye av det samme da.
Seksmannsband
Accept har gjennomgått store forandringer siden det de fleste anser som deres glansperiode. Nevnte Udo har ikke vært med siden tilbake på nittitallet (med unntak av en håndfull festivalopptredener for 15-20 år siden, hvis minnet ikke spiller meg et puss) og bassist Peter Baltes som var fast inventar inntil forholdsvis nylig, er nå i Udos band. Vokalist nå for tiden er amerikanske Mark Tornillo, som dukket opp med Accept første gang på albumet Blood of the Nations fra 2010. Kan dere holde på en hemmelighet? Denne skribent har aldri likt den noe spesielle stemmen til Udo Dirkschneider og på plate liker jeg faktisk Accept bedre i dag enn på det glade åttitallet. Håper jeg ikke skaffet meg noen nye fiender nå.
Wolf Hoffman er ingen gudebenådet virtuos på Michael Schenker-nivå, men han er mer enn dyktig nok og har en flashy stil som krydrer disse tross alt temmelig enkle og rett-fram låtene på en perfekt måte.
Men hvordan er så ståa live etter all ommøbleringen? Et utsolgt Rockefeller fikk se bandet åpne med et par låter fra sin nye baby Humanoid, «The Reckoning» og tittellåta. Men så ble klokka skrudd tilbake til åttitallet og «Restless & Wild» medførte knyttnever i været og allsang i refrenget fra det entusiastiske publikummet. Selv syntes jeg lyden var litt grumsete til å begynne med – dette bedret seg etter hvert – uten at det virket å legge noen demper på stemningen hos de mange frammøtte.
Foruten Hofmann og Tornillo består dagens Accept av bassist Martin Motnik (ex-Uli Jon Roth etc.), den amerikanske trommissen Christopher Williams (ex-Carolina Gold Drum & Bugle Corps – I kid you not!) og to ytterligere gitarister – Accept har tatt en Maiden og blitt et seksmannsband på sine eldre dager – Uwe Lulis og Philip Shouse. Kompetente som bare det alle mann, og de to sistnevnte fikk begge sine soli, men av gitaristene så var det én mann som skinte denne kvelden, og det var sjefen med den glattbarberte issen. Wolf Hoffman er ingen gudebenådet virtuos på Michael Schenker-nivå (for å nevne en landsmann av ham), men han er mer enn dyktig nok og har en flashy stil som krydrer disse tross alt temmelig enkle og rett-fram låtene på en perfekt måte.
Parademarsj
Og Tornillo? Jo, syttiåringen gjorde helt klart en fin figur. Han har ikke Udos hvesende stemme (jeg er usikker på om Udo har den fremdeles; det får vi sjansen til å høre samme sted i mars), og er således en mer «vanlig» metal-vokalist, men for meg innebærer det at man som lytter gir selve låta større grad av oppmerksomhet fordi den skjærende vokalen ikke er i veien. Nevnte jeg at jeg ikke er noen Udo-fan?
Og resten av bandet er flinke håndverkere. Kanskje ikke noe mer, men mer enn tilstrekkelig gode til å yte dette materialet rettferdighet. Vi ble vitne til en parademarsj av gamle favoritter som «Breaker», «London Leatherboys», «Midnight Mover» og «Metal Heart» med enkelte låter fra Tornillos periode i bandet innimellom som «The Abyss» og «Pandemic», sistnevnte skrevet flerfoldige år før en viss pandemi som satte en stopper for utsolgte hus på Rockefeller i et par år. Vi fikk også ytterligere et par låter fra Humanoid i form av «Straight Up Jack» og «Frankenstein».
Det er ett problem med Accepts repertoar, og dette viser seg kanskje ekstra godt i en live-setting. Det er for lite variasjon!
Og alt dette er vel og bra. Men det er ett problem med Accepts repertoar, og dette viser seg kanskje ekstra godt i en live-setting. Det er for lite variasjon! En altfor stor andel av låtene deres går i det samme høye – jeg vil si til tider frenetiske – tempoet. De virkelig gode metallbandene – Maiden, Priest, Metallica og mange andre – utviser en mye bredere variasjon i låtmaterialet sitt. Det var vel først med «Shadow Soldiers», nesten to tredjedeler inn i konserten, at vi fikk høre en låt som ikke ville ha mistet lappen i en fartskontroll på E6. Jeg har ikke noe problem med låter som spilles fort, men jeg har et problem med å få servert 10-12 av dem på løpende bånd, nesten uten et eneste avbrekk. Dynamikken – er det ordet? – i konserten blir bedre hvis det legges inn noen hvileskjær innimellom. Ellers blir det lett slitsomt.
En grei dag på jobb
Nuvel. Jeg er ikke blind, og jeg så utmerket godt at mesteparten av publikum ikke reagerte på samme måte som meg, men faktum var at etter ca. en time begynte jeg å bli såpass mettet på dette kjøret at jeg begynte å trekke bakover i lokalet og så siste del av konserten fra baren bak til venstre – uten øl, selv om gudene skal vite at jeg vurderte det.
Den litt i overkant lange «Teutonic Terror» og den før nevnte «Pandemic» avsluttet hovedsettet og bandet kom tilbake etter en kort ølpause og sparket i gang «Fast As a Shark». En morsom gimmick var den oppblåsbare haien som dukket opp et eller annet sted fra – jeg stod som sagt langt bak på dette tidspunktet, så jeg fikk ikke med meg helt hvor – og ble sendt rundt blant publikum som en ballong eller badeball. Dette er sikkert en populær tysk strandleke! Synd de ikke solgte dem i merch’en. Det kunne utvilsomt blitt en hit på Huk eller Ingierstrand til sommeren.
«Balls to the Wall» og «I’m a Rebel» avrundet ekstranumrene og dermed konserten. Under disse så jeg at en strøm av folk forlot lokalet, særlig de som hadde vært oppe på galleriene, så det ut som. Så det virket som det var flere enn meg som syntes dette hadde vært en slitsom økt. Selvfølgelig kan det være at mange av dem hadde en lengre hjemreise enn meg, og måtte nå et tog? Det får vi nok aldri vite. Accept holdt på i drøyt halvannen time, og da var det godt å komme seg på et transportmiddel hjemover.
Bare for å presisere: det var ingen dårlig konsert vi hadde overvært. Accept gjorde hva Accept gjør, og de blåser sikkert i mine innvendinger om tempo og variasjon, noe de er i sin fulle rett til. Og er man stor fan av dette bandet – noe undertegnede ikke er – er det godt mulig dette var julekvelden på forskudd. Det var det ikke for meg, men jeg kan vel oppsummere med at Herr Hoffman & co. hadde en helt grei dag på jobb. Karaktersettingen er subjektiv.
