Fredag 6. september 2024
Kirketid for progmetallmenigheten
Britiske Haken har i løpet av halvannet tiår nå opparbeidet seg en status som et av de mest respekterte bandene innen progmetallsjangeren. Denne fredagskvelden i september inntok de scenen i Kulturkirken Jakob.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Det er ikke mye mer enn et år siden sist Haken besøkte Oslo. Da var det Rockefeller som var åsted, og de hadde med seg Between the Buried and Me. Denne gangen stilte de uten oppvarmingsband eller «special guests» under heading’en «An Evening with Haken». Her har de tydeligvis tatt etter progmetall-nestorene Dream Theater, som gjerne kaller turnéene sine «An Evening with Dream Theater», når de stiller uten support. Det fører gjerne til ekstra lange forestillinger med pause midtveis, og det var det vi skulle få med Haken òg.
Hakens hittil siste album heter Fauna og kom ut i mars i fjor, og det er først og fremst det som skal feires på denne turnéen. Det hadde de gjort på en turné de gjorde i Statene nylig, og det syntes bandet åpenbart fungerte så bra, at de ville gi Europa samme behandling. Jakobskirken hadde blitt utstyrt med stoler for anledningen, og konserten var utsolgt. Vi benket oss til, og så fram til «An Evening with Haken».
En la-a-ang introtape minnet meg først om musikken til Fjellvettreglene på NRK for lenge siden (de sendes muligens fremdeles årlig rundt påsketider?) men utviklet seg til noe langt mer bombastisk og til slutt kom Haken-medlemmene, en etter en, ut på scenen og fant sine plasser. De sparket igang begivenhetene med «Taurus» og hyllesten til Fauna var i gang.
Komplekse vokalarrangementer
Jeg skal avstå fra å beskrive den neste timen eller så låt for låt. De som er nysgjerrige på hva gutta spilte kan sjekke baksida på omslaget til Fauna. Det er en bra skive. Ikke bandets beste, spør man meg, men et svært godt album i en slags «Gentle Giant goes metal»-stil. I likhet med nevnte engelske syttitallsband benytter Haken seg av komplekse vokalarrangementer, ofte med noe som ligner à capella-sang. De partiene satt som et skudd live òg.
Og det var ikke noe å utsette på musikerferdighetene ellers heller. De to gitaristene, Richard Henshall og Charlie Griffiths er supertekniske, men likevel ikke typene til å briljere unødig. Soloer er gjerne relativt kortfattede, og man holder seg hele tiden tett opptil studioversjonene.
De er dyktige folk, og det var lite konkret å sette fingeren på. Bare en liten følelse av autopilot.
Men det er noe med slike konserter der et band spiller et av sine album fra a til å. Det er sjelden at alle låtene på et album er like gode, og det reflekteres gjerne i bandets framførelse. Så også her. Det var partier jeg følte ble tammere enn de burde ha vært, og bandet gnistret ikke like mye hele tiden. Vokalist Ross Jennings sa også svært lite mellom låtene, noe som kanskje er greit. Men det var noe rutinemessig med det hele. Mesteparten av publikum applauderte imidlertid helhjertet og bandet fikk stående ovasjoner ved et par anledninger. Jennings takket publikum varmt «for the love of Fauna» da de var ferdige. Selv var jeg nok litt mellomfornøyd, men for all del: de er dyktige folk, og det var lite konkret å sette fingeren på. Bare en liten følelse av autopilot.
Løsere snipp
Men vi skulle ikke gå til pause riktig ennå. Jennings lurte på om vi hadde lyst på «some more» og det jublet vi jo bekreftende til. Vokalisten annonserte «Crystallised» som er den lange låta som utgjør side 2 på EP-en Restoration fra 2014. Og her var det som bandet tødde opp. Låta er jo et lite mesterstykke i utgangspunktet og kveldens versjon satt som et skudd. Både vi og bandet gikk til pause med smil om munnen. «We’re in a church, there’s beer! This must be heaven» var Jennings’ siste ord før han forlot scenen.
Pausen varte i 15 minutter, ølkøen i 25. «Puzzle Box» åpnet sett to, og nå var det duket for en times tid med bandets (og i de fleste tilfeller publikums) favoritter. De fortsatte med «Earthrise» og det var nesten påfallende hvor mye mer bandet slapp seg løs nå enn under hele Fauna. Vi så tegn til det under «Crystallised» til slutt i første sett òg, men nå var smilene bredere, og de dultet borti hverandre og tullet med hverandre. Løsere snipp gjorde at stemningen steg flere hakk på scenen. I hvert fall virket det sånn.
Det var nesten påfallende hvor mye mer bandet slapp seg løs nå enn under hele Fauna.
Nå begynte Jennings og å snakke mer mellom låtene. Det nærmeste Haken har en hit er vel «The Cockroach King» fra tredjealbumet The Mountain. Her skulle den også bli låt tre i settet. Denne låta har aldri vært noen stor favoritt for meg personlig på plate. Den fungerte kanskje noe bedre i konsertformat. Godt mottatt ble den i hvert fall.
«Nil By Mouth» fra Vector og «1985» fra Affinity holdt trøkket oppe. Et par låter fra deres nest siste album, Virus, fulgte: «The Strain» og «Canary Yellow». Faktisk presterte Haken å gi ut et album med tittelen Virus tidlig i covid-året 2020. Hvis du ikke begynner å tro på konspirasjonsteorier da, gjør du det aldri.
Maktdemonstrasjon
«Drowning in the Flood» fra debutalbumet Aquarius – og den plata er og blir min favoritt av Haken – rundet av settet. Men vi skulle naturligvis få et ekstranummer, og konserten fikk en flott og verdig avslutning med den episke «Visions» fra andreskiva av samme navn.
Jeg tror ingen var misfornøyde da konserten var over. Jeg registrerte at enkelte var nesten fra seg av begeistring. Og det er kanskje på sin plass med slike andektige følelser i en kirke – selv en avvigslet en – men selv er jeg noe mer avmålt. Da er det imidlertid formatet på første sett som jeg trekker for. Som nevnt tidligere blir det ofte dødpunkter i et sett der et helt album skal framføres fra ende til annen. Det blir ofte til at bandet virker som de binder seg litt. Jeg vet ikke hvorfor det blir slik når resten av konserten også følger en fast settliste, men jeg har observert det før. Det er ikke kun Haken dette gjelder.
Men misforstå meg rett. Dette er småmurring fra min side. Det var absolutt en flott konsert vi hadde vært vitne til, og sett to var en sann maktdemonstrasjon. Vi ser fram til å se Haken igjen ved neste korsvei, og de må gjerne repetere dette «an evening with…»-konseptet, gjerne med mer materiale fra de tidligste skivene, Aquarius og Visions, om ikke noen av dem i sin helhet.
Les også: Haken @ John Dee 2019
