Fredag 6. september 2024
Allsidig kunstner
Susanne Sundfør fyller Oslo Spektrum to dager på rad, hvor hun bergtar et lydhørt publikum ved å balansere mellom det orkestrale og det elektroniske.
Av Marianne Lauritzen
Foto Ketil Martinsen
På en sommervarm septemberkveld fyller Susanne Sundfør Oslo Spektrum med sin unike blanding av elektronika, pop og sakral stemning. Dette er den første av to nærmest fullsatte dager i hovedstaden denne helgen. Foruten enkelte festivaljobber, har ikke Sundfør spilt i Oslo siden 2018. Så da er det vel ikke så rart at billettene ble revet vekk og en ekstrakonsert måtte settes opp.
Susanne Sundfør entrer scenen i Spektrum i hvite, flagrende gevanter og hilser publikum med den vittige kommentaren «Jeg er smelt på tjukka, men jeg skal gjøre mitt beste». Og sitt beste, det gjør hun så absolutt de neste 90 minuttene. Sundfør tar oss med på en reise gjennom både hennes nyeste utgivelser og en ellers rikholdig musikkarriere. Fra øyeblikket lysene demper seg, fanger hun publikum i en mektig atmosfære av mystikk og følelser.
Sundfør åpner seansen rolig med sakrale «Ashera’s Song» fra fjorårets Blómi, mens hun sitter alene ved et piano. Hun lokker publikum kjapt inn i sitt univers med sin guddommelige stemmeprakt, før hun får hjelp av korist Rohey Taalah til å skape skikkelig gospelstemning. Enda mer kraftfullt blir det når ytterligere fire korister og hele ni musikere også inntar scenen.
Krystallklar vokal
«Ashera’s Song» glir sømløst over i den mer intense «Kamikaze» fra Ten Love Songs (2015). Med pulserende rytmer og energisk vokal drar hun raskt opp tempoet, og når hun reiser fra pianoet får også publikum en trang til å røre på seg i takt med musikken. Publikumsfavoritten «White Foxes» kommer også tidlig i settet. Den krystallklare vokalen hennes som flyter over et kjølig, elektronisk bakteppe sender tankene til Kate Bush.
Fra øyeblikket lysene demper seg, fanger hun publikum i en mektig atmosfære av mystikk og følelser.
«Good Luck Bad Luck» har så vidt begynt når en voldsom plystring fyller hele salen. Sundfør ser seg nødt til å avbryte for å spørre hva som skjer. Det viser seg at det er en person midt i klynga på gulvet som trenger legehjelp. Sundfør takker for at vi passer på hverandre før den stemningsfulle låta fortsetter.
«Rūnā», fra den nyeste plata, innledes med en kontrabass-solo. En kontrabass er alltid et pluss i min bok, men det er kanskje ikke så fredagsvennlig. I hvert fall kan vi nå for første gang i konserten høre noen utålmodige sjeler som skravler. Det faller ikke i god jord hos andre publikummere som hysjer tilbake. Sundfør ser for øvrig ut til å ha et nokså bredt publikum – fansen representerer alle aldre og kjønn.
Orkestralt og elektronisk
Den mer energiske og elektroniske «Accelerate» får publikum til å bevege seg i setene. Låta byr på mye synth, Modern Talking-inspirerte toner og en saksofonsolo signert Sundførs mann André Roligheten, før publikum klapper velvillig med til nostalgiske «Fade Away».
Den følelsesladde «Memorial», med sine lange, drømmende pianopartier, minner oss om Sundførs evne til å komponere episke stykker som balanserer mellom det orkestrale og det elektroniske. Oslo Spektrum føles som en stor katedral fylt av Sundførs majestetiske stemme.
Susanne Sundfør viser sin allsidighet og kunstneriske dybde.
Vakre «Reincarnation», fra Music for People in Trouble (2017), fremstår hakket mer countryaktig enn på plate, grunnet den særs tydelige steelgitaren som forsterker den melankolske stemningen, mens den noe lystigere gospelen «I Resign» får salen til å danse. Det er fascinerende hvordan Sundfør får alle låtene til å kle hverandre så godt. Selv om hun lefler med ulike sjangre oppleves det som om alle låtene kunne vært hentet fra samme album.
De nye låtene «Blómi» og «Alyosha» viser Sundførs evne til å utforske nye territorier samtidig som hun forblir tro mot sitt musikalske DNA, mens gospelaktige «Leikara ljóð» fremhever Sundførs evne til å balansere det eksperimentelle med det tilgjengelige.
Perfekt lerret
Sundfør runder av med dansbare «Slowly» og den hjerteskjærende «Fare Thee Well», før gjengen på scenen forlater scenen. Sundfør & co kommer heldigvis tilbake for et par ekstranumre. Fra den sjelfulle og pianodrevne «When the Lord» til kirkeorgel og rosa laserstråler i den suggererende «Mountaineers». Hvorpå hele ensemblet takker for seg til stående ovasjoner.
Susanne Sundfør har alltid vært en artist som utfordrer, og i kveld viser hun sin allsidighet og kunstneriske dybde. Og Oslo Spektrum er et perfekt lerret for hennes musikalske uttrykk, med god lyd denne kvelden. Dog er det partier hvor vokalen drukner litt i de heftige akkompagnementene.
Men er det egentlig lov å ikke spille «The Brothel» når hun oppsummerer sin karriere på denne storslåtte måten? Ja, Sundfør mener visst det. Undertegnede måtte i hvert fall nøye seg med å høre den på bussen hjem.
Settliste
- Ashera’s Song
- Kamikaze
- White Foxes
- Turkish Delight
- Good Luck Bad Luck
- When
- Rūnā
- Accelerate
- Fade Away
- Memorial
- Reincarnation
- I Resign
- Blómi
- Alyosha
- Leikara ljóð
- Slowly
- Fare Thee Well
Encore:
- When the Lord
- Mountaineers
