Torsdag 20. juni 2024
Norsk rock på Oslos tak
Festivalens andre dag byr utelukkende på norske artister. På programmet står gamle travere som Bjørn Eidsvåg, Dance with a Stranger, Briskeby, Åge & Sambandet, Bel Canto, Valkyrien Allstars og selveste Dumdum Boys.
Av Marianne Lauritzen
Foto Ketil Martinsen
Torsdagen på OverOslo er en relativt kortreist dag. Det står ingen utenlandske artister på agendaen denne dagen, i tillegg er de fleste artister for veteraner å regne. Det er definitivt en dag for gamle minner og høy allsang.
Bjørn Eidsvåg
Det er lett å se for seg at det skal være litt glissent foran scenen kl 16:15 på en arbeidsdag. Til man kommer på at det er selveste Bjørn Eidsvåg som skal åpne dagen. Snakker vi Norges mest folkekjære artist kanskje? I hvert fall er det stappfullt på Grefsenkollen allerede når Eidsvåg og bandet hans triller «Floden» ut av ermet som første låt. En låt som har fått et nytt liv det siste året med god hjelp fra Emma Steinbakken.
Dette er ikke den eneste låta fra fjorårets utgave av TV-konseptet «Hver gang vi møtes», han trekker også Freddy Kalas sin «Jovial» opp av hatten. Og den glir jo rett inn i en allerede topp festivalstemning.
Det er stappfullt på Grefsenkollen allerede når Eidsvåg og bandet hans spiller første låt.
Eidsvåg er ellers innom både nye og gamle låter. Fra «Ingen vei tilbake» og «To små planeter» til «Bare ein mann» og fjorårets singel «Ikkje sei det som det er».
Men å si det som det er, er noe Eidsvåg er god på. Blant annet får vi høre historien om hvordan han som ung var fast bestemt på å bli en protestsanger, akkurat som Bob Dylan. Han skulle i hvert fall aldri delta i Melodi Grand Prix, som handlet mest om frisyrer og klær i hans øyne. Helt til han i 1985 ble spurt om å være med. «Gammel drøm» begynte å klatre på bettinglistene før den norske finalen, og han ble livredd for å vinne, noe som førte til en bønnestund backstage hvor han intenst ba om ikke å vinne. «Gud fins,» sier Eidsvåg. «Bobbysocks vant!» Noe jeg antar de fleste er glade for i ettertid.
På slutten av «Gammel mann» glir Eidsvåg sømløst over i Åge Aleksandersens «Lys og varme», som en hommage til Åge som skal spille senere på kvelden. «Det var en stor hit i 1985,» sier Eidsvåg. «Jeg la meg veldig tett opptil den,» fleiper han.
Sola steiker godt på Grefsenkollen mens Eidsvåg synger «Skyfri himmel», og på «Mysteriet deg» synger han Lisa Nilssons vers på svensk. Godt hjulpet av allsang fra publikum, før «Nede for telling» runder av en ypperlig start på nok en festivaldag.
7/10
Dance with a Stranger
Briskeby
Vi må vel kunne si at Briskeby var en av Norges største popsensasjoner på første halvdel av 2000-tallet. Med unntak av en singel i 2015 er det ikke stort vi har hørt fra bandet siden deres tredje og siste skive Jumping on Cars (2005). Med andre ord er det snart et kvart århundre siden de var på høyden.
Men med en gang de drar i gang «Wide Awake» fra debutskiva Jeans for Onassis (2000) er det som om de aldri har vært borte. Frontkvinne Lise Karlsnes tiltrekker seg det meste av oppmerksomheten, der hun svinger seg rundt på scenen som den popstjernen hun fortsatt er.
Fra hovedscenen på Grefsenkollen runger den ene kjente låta etter den andre. Låter jeg hadde glemt litt. Som «Cellophane Eyes», «Hey Baby» og radiohiten «Miss You Like Crazy».
Frontkvinne Lise Karlsnes tiltrekker seg det meste av oppmerksomheten, der hun svinger seg rundt på scenen som den popstjernen hun fortsatt er.
«Berlin» flettes sammen med en cover av Bronskie Beat sin 80-tallshit «Smalltown Boy», før bandet får besøk av Metteson på scenen. Karlsnes introduserer ham som sin egen Joe Dallessandro, og sammen tolker de nettopp «Joe Dallessandro». Metteson blir en tanke overdøvet av den mer kraftige stemmen til Karlsnes, men duetten er ellers et vellykket visuelt grep, der de både danser og er nede i knestående sammen.
Siste låt er selvfølgelig «Propaganda». En låt som omtrent samtlige på Grefsenkollen kan. I hvert fall høres det sånn ut på allsangen i lia. Briskeby gjør en finfin figur på OverOslo – de slår meg som det perfekte festivalband.
8/10
Erlend Ropstad
Åge & Sambandet
Det er solide doser trønderrock på torsdagens program. Og da hører selvsagt Åge Aleksandersen hjemme i lineupen. Mer trønderrock blir det ikke enn når han og Sambandet drar i gang «Levva livet!».
Sambandet låter nærmest som et storband, med både saksofonsoloer, blåserrekke og trekkspill. Det får nesten Åge til å fremstå som Norges svar på Bruce Springsteen. Men bare nesten.
«Og da sier jeg vær så god,» sier Aleksandersen etter å ha sunget første vers av «Lys og varme». Nå er det publikum sin tur til å ta over synginga. Og det gjør de. Mer allsang blir det med ultrafolkelige låter som «Rosalita», «Min dag» og «Dains med dæ». Publikum er ikke like stødige på teksten til «Rio de Janeiro», hvor de starter å synge på refrenget altfor tidlig.
Det blir allsang med ultrafolkelige låter.
Noe overraskende dukker Jørgen «Joddski» Nordeng opp for å rappe litt under «Ugress og villskudd». Et friskt innslag, som det svinger greit av. Festen avsluttes med en medley av «Twist and Shout» og «Levva livet» på nytt igjen. Og det uten å ha spilt «Fire pils og en pizza»!
Gikk du glipp av Åge & Sambandet over Oslo, har du fortsatt en sjanse til. Juni neste år tar de et siste farvel med hovedstaden, hvor de gjør sin største konsert noensinne på Voldsløkka.
7/10
Bel Canto
Tromsø-duoen Bel Canto slapp nettopp sitt åttende album Radiant Green – mer enn 20 år etter forrige utgivelse. Comebacket gjør Bel Canto til en av dagens mest interessante bookinger for undertegnede.
Muligens er forventningene litt for høye. Jeg opplever konserten som en tanke tam, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hvorfor. Kanskje er det den litt lave lyden på vokalen som gjør det. Det er i hvert fall ikke noe å utsette på innsatsen til Anneli Drecker i front, der hun danser og synger med sin særegne stemme.
Settlista er variert og er innom de viktigste låtene. Som «White-Out Conditions» fra debutskiva med samme navn, «Summer» fra gjennombruddsplata Shimmering, Warm & Bright (1992), og orientalske «Rumours» fra Magic Box (1996). Dessverre hopper de over «Images» fra Rush (1998) – den eneste vi får derfra er tittelsporet.
Alt i alt er dette et trivelig gjenhør.
Et par innslag fra det nye albumet blir vi også kjent med. Tyskspråklige «Erlkönig» samt «Virginia». Sistnevnte er en duett med Sondre Lerche, og jaggu dukker han ikke opp som gjesteartist på scenen også. Lerche skal for øvrig spille på festivalen selv på lørdag.
Den soleklare avslutningen blir selvfølgelig «Shimmering, Warm & Bright», som får publikum til å bevege litt ekstra på seg i gressbakken foran Skogsscenen. Alt i alt er dette et trivelig gjenhør.
6/10
Valkyrien Allstars
Dumdum Boys
Kongene av trønderrock, smått legendariske Dumdum Boys, er dagens headliner og siste band ut på hovedscenen. Til Einar Roses «Sol ute, sol inne» på anlegget entrer gutta scenen. «Fritt fram» og «Mitt hjertes trell» følger så.
Dumdum Boys er stødigheten selv. Der forrige konsert var noe tam, er denne den rake motsetningen. Her spares det ikke på energi, hverken på scenen eller blant publikum. Det oser spilleglede av ringrevene fra Trondheim, noe som smitter over på allerede blide festivaldeltakere.
«Jeg lever i en drøm, en vill en / Som spiser solnedganger som drops,» synger frontfigur Prepple, mens sola takker for seg bak tretoppene på Grefsenkollen. Folkehavet synger velvillig med på «En vill en». Men når sola forsvinner kommer også kulda snikende. Jeg registrerer at en del begynner å gå midtveis i settet, og regner med det har en sammenheng med været.
Gjennom et forrykende sett med gamle perler, beviser Dumdum Boys hvorfor de regnes som en av de fire store innen norsk rock.
For all del, det er fortsatt folksomt på toppen av Oslo, og «Englefjes» fra filmen «Døden på Oslo S» sørger for en heftig allsang. Og resten av konserten er en eneste stor hitparade. For en katalog de har opparbeidet seg siden slutten av 80-tallet! Hvem kan vel ikke synge med på «Tyven tyven», «Slave», «Takke faen» eller «Møkkamann»?
Etter en times tid må gutta ut å pudre nesen – i hvert fall er det det Prepple unnskylder dem med når de kommer tilbake for noen ekstranumre. Både «Enhjørning» og «Splitter pine» blir godt tatt imot på Grefsenkollen, skal vi dømme etter all syngingen i bakken. De avslutter som de gjerne pleier – med «Metallic hvit». Da er det vel bare «Lunch i det grønne» de ikke har spilt av de virkelig store låtene.
Gjennom et forrykende sett med gamle perler, beviser Dumdum Boys hvorfor de regnes som en av de fire store innen norsk rock.
8/10