Fredag 29. mars 2024
Dag 2 av Inferno 2024 fikk vi med oss alle fem band på festivalens hovedscene på Rockefeller, hvor Sólstafir og Gorgoroth sto øverst på plakaten.
Av Adrian Øien & Kenneth Svenning
Foto Arash Taheri
Arthur Brown
Arthur Brown, ofte omtalt som «The God of Hellfire», bringer en unik og teatralsk dimensjon til Inferno Metal Festival 2024. Browns karriere strekker seg over flere tiår, og han er kjent for sin banebrytende innflytelse på sjokkrock og performance art. Browns opptreden er en psykedelisk reise gjennom musikkhistorien, fra de tidlige dagene av psykedelisk rock til eksperimentell musikk.
Arthur Brown viser frem sin karakteristiske stemme og sine dramatiske kostymer, og hans evne til å skape en humoristisk atmosfære vil uten tvil gjøre hans sett til et av de mest minneverdige øyeblikkene på festivalen. Dette er garantert ikke noe for alle i publikum, da han ikke er en typisk Inferno-artist, men det står stor respekt av Arthur Brown og bandet som møter opp og gjør sitt beste.
Publikum fikk servert en rekke hits, der klassikeren “Fire” uten tvil var høydepunktet. Et meget spesielt show, men veldig kult å ha opplevd!
7/10 | Adrian Øien
Vltimas
Med sitt ferske album Epic i hånd, gir superbandet Vltimas en intens og dynamisk energi til Inferno. Deres musikk er en brutal utforskning av mørke tematikker, levert med teknisk finesse og en musikalsk dybde som reflekterer medlemmenes erfaring og talent.
Live er Vltimas en ubestridelig kraft. Deres samspill på scenen er imponerende, og de leverer hver låt med en presisjon og intensitet som få kan matche. Tidligere Morbid Angel-vokalist David Vincent stiller med rå og brutal stemme, og Vltimas tar publikum med på en reise gjennom de mørkeste avgrunnene av metalmusikken.
I mine ører blir det en tanke repetitivt, men jeg kan ikke benekte at de er dyktige musikere og bringer det man forventer. Vltimas er kanskje metals største supergruppe for tiden, og det er ikke uten grunn!
7/10 | Adrian Øien
Carpathian Forest
Bandet som hadde noen års pause fra 2014 til 2017 er tilbake på Infernofestivalen, som de sist spilte på i 2018. Etter pausen har de kun sluppet en singel, så på denne konserten får vi høre noen av deres gamle klassikere. Til konserten har Nattefrost med seg Audun (trommer), Vrangsinn (bass), Malphas (gitar) og Erik Gamle (gitar).
Carpathian Forest entrer scenen med norske flagg vaierende gjennom første låt. Nattefrost og gjengen er kledd i nagler, lær, kjettinger og selvsagt liksminke. Nattefrost har også en bunke med papirer med seg, tilsynelatende sangtekster som han må støtte seg på ganske hyppig i de første låtene. Det svekker inntrykket litt når jukselappen må tas i bruk så ofte; det skaper ikke akkurat den «bloody fucking necro hell»-stemningen. Heldigvis, når tekstene sitter, låter det ganske bra. Musikken er rask, brutal og primal.
Selv om jeg kan beskrive dette som en av de koseligere konsertene på årets Inferno, forblir det også det beste jeg kan si om den.
Mellom låtene leveres noen strofer, vitser og anekdoter på noe ustødig engelsk, men noen av vitsene treffer godt hos publikum. En sjarmerende gjesteopptreden kommer også på scenen da Nattefrosts sønn dukker opp for å hjelpe faren med en coverversjon av Turbonegros “All My Friends Are Dead”. Den når kanskje ikke helt opp til deres beste ytelse denne kvelden, men den bidrar til sjarmen og skaper god allsang på Rockefeller.
Som en bonus ser det ut som de koser seg på scenen når de tar oss gjennom slagere som «Bloody Fucking Nekro Hell». Etter konserten deler også bandet ut tekster, setlister og trommestikker til veivende fans i publikummet. Selv om jeg kan beskrive dette som en av de koseligere konsertene på årets Inferno, forblir det også det beste jeg kan si om den.
4.5/10 | Kenneth Svenning
Sólstafir
Det islandske bandet Sólstafir har sine røtter i progressiv svartmetall og har senere beveget seg over i post-metallandskapet. Siden deres forrige opptreden på Inferno i 2012 har bandet gitt ut tre album: Ótta (2014), Berdreyminn (2017) og Endless Twilight of Codependent Love (2020). Bandet består av Aðalbjörn Tryggvason (vokal, gitar), Svavar Austmann (bass), Sæþór Maríus Sæþórsson (gitar) og deres nyeste medlem, Hallgrímur Jón Hallgrímsson (trommer).
Blant alle bandene jeg skulle se på Inferno, var det kanskje den islandske gjengen i Sólstafir jeg var mest skeptisk til på forhånd når det gjaldt musikken. Gjennom første låt fant jeg det ikke særlig spennende hverken å se eller høre på. Men etter å ha gitt det litt tid, ble jeg positivt overrasket. Atmosfærebyggingen var imponerende, nærmest som en motsetning til Sigur Rós’ engleaktige og eteriske stemning – her befinner vi oss i mørket.
Jo lenger konserten gikk, jo mer koste jeg meg. Musikken skapte en passende atmosfære som komplementerte den heslige og hvesende vokalen til Tryggvason perfekt. Når noen blastbeats ble kastet inn i miksen, var alt slik det skulle være. Noen av låtene smeltet kanskje litt mye sammen for meg.
Atmosfærebyggingen var imponerende.
Fra balkongen hadde jeg også en fin utsikt til kunstneren Kim Diaz Holm som malte bandet live mens de spilte. Dette synes jeg er et jævlig kult konsept som jeg hyller både Kim og Inferno for. Jeg valgte å ta med denne lille digresjonen om Kim her, siden han tross alt har designet coveret til albumet Svartir Sandar fra 2012.
Mot slutten av konserten ble låtene «Fjara» og «Ótta» levert etter hverandre. Introduksjonen til «Fjara» kunne minne om en sakte og nedtonet islandsk tolkning av en Nirvana-låt, før den bygget seg opp med koringer fra bandmedlemmene og endte stemningsfullt. Avslutningslåten «Ótta» var også en behagelig reise.
Sólstafir leverte atmosfærisk og avslappende musikk (for oss metalheads) som jeg gjerne kunne slappet av til i en hengekøye. En sterk setliste og en god opptreden, med en ryddig scene og nedtonet belysning som definitivt bidro til atmosfæren i lokalet. Jeg gikk inn med skepsis, men forlot konserten som en fornøyd fan. Sólstafir skal definitivt inn i samlinga.
8/10 | Kenneth Svenning
Gorgoroth
Gorgoroth har vært en bauta innenfor norsk black metal siden tidlig på 90-tallet, kjent for sin ubøyelige tilnærming til musikken og et sceneshow som utfordrer og provoserer. Deres musikk er en essens av black metal – rå, kald og nihilistisk, med tekster som utforsker mørket i menneskets natur og vår eksistens. Gorgoroths liveopptredener er legendariske for deres intensitet og atmosfære, men “legendarisk” er dessverre ikke inntrykket jeg sitter igjen med etter Inferno.
Mye av det jeg skrøt av etter opptredenen deres på Inferno i 2022 er enten borte, eller dessverre helt likt. Settlisten er den samme som de har spilt de siste 7-8 årene, og uten noe spesielt sceneshow så blir det veldig forutsigbart.
Jeg må derimot gi creds til bandet som stilte opp på relativt kort tid da At the Gates måtte kansellere opptredenen deres. Samtidig er det veldig kult å se første liveopptreden fra Atterigner (Stefan Todorović) som er vokalist på deres siste skive Instinctus Bestialis. Han gjør en grei nok jobb, men klarer ikke holde oppe momentet på samme måte som Hoest fra Taake. Sistnevnte er vanligvis live-vokalist for Gorgoroth, men han var ikke tilgjengelig for denne konserten. Jeg syntes derfor det var ekstra rart at de ikke ville bytte om litt på setlisten og spille mer enn bare én låt fra albumet Atterigner faktisk er vokalist på … Mulig jeg er alene om det, men Instinctus Bestialis har utrolig mye kult materiale.
Uansett var det kult å se Gorgoroth igjen, de spiller solid og representerer black metals essens og kontroverser. Infernus er et monster med gitaren i hendene, og riffet til “Unchain My Heart” er helt fantastisk. Til tross for at de er dyktige musikere, så klarte dessverre ikke Gorgoroth å nå opp til mine forventninger til en headliner, som de til motsetning klarte i 2022.
6/10 | Adrian Øien
