Making progressive metal Grand Again
Det er gått over 20 år siden Raufoss-bandet Conception ga lyd fra seg med nuller og enere, og i løpet av denne tiden er det blitt feil å bruke nevnte stedsangivelse. Mye har skjedd siden den gang, ikke bare geografisk, men la oss ta det viktigste først; musikken.
Introen «Re:Conception» trenger man ikke å analysere i hjel ettersom den fungerer som en blå pille på blå resept, før «Grand Again» og Glaumann-trommemiksen slår deg midt mellom øynene. Klokt valg av åpningsspor, og førsteinntrykket heller litt mot et band som en gang het A.R.K. Ikke så rart, sier du? Roy bruker støyeffekter i versene, og klarer om mulig å utsette det forløsende ved endelig å få høre ham synge igjen – helt til refrenget, som sitter usannsynlig godt. Mulig jeg er på tynn is, men jeg innbiller meg at teksten hinter til hvorfor han trengte en pause i 2010. Kanskje. Eller ikke.
Videre er det ingen som helst tvil om at Tore Østby trakterer gitaren, han er like gjenkjennelig som sin sambygding, og «Grand Again» er et mesterverk innen såkalt progressiv metal, som kanskje er et slitt begrep, la gå, men her finnes det opp på nytt. Hvis jeg hadde spilt trommer og kalt meg Arve Heimdal, så vet jeg ikke om jeg ville ha snakket med vanlige folk etter denne oppvisningen. Og det er først og fremst Arve som bærer dette videre med spennende takter «Into The Wild», som er enda et steg lengre inn i Conceptions nye musikalske sfære og landskap, og kanskje det kuttet man trenger mest tid på å bli kjent med. Ikke vent med det, folkens. Liver er for kort til det.
«Quite Alright» er mye mer enn noen ganger bare helt ålreit. Denne kunne vært på ei skive med Roys forrige band, men takk og lov er den her, i en langt mer spennende musikalsk drakt, og med en gitarsolo som bare mannen bak «In Your Multitude»-soloen kan gjøre. Det som kanskje minner mest om et annet band er det orkestrale, og hvis du sjekker bookleten så ser du at det har sin naturlige forklaring, som det meste her i verden.
Litt utenfor boksen finner vi «The Moment», der tankene dras mot jazz-piano og -perkusjon i startfasen. Enda en gang utfordres lytteren, og dette er trolig – nei, utvilsomt – det mest «langt der ute» Conception har levert. Men det er like fullt særdeles vellykket, og en litt lengre instrumentalsnutt mot slutten av låta gjør at du bare kan kaste de blå greiene nevnt tidligere.
For et unikum dette bandet er, og så innmari langt inni sjelen man merker at verden har vært i ubalanse i over 20 år.
Tittelkuttet avslutter denne altfor korte utgivelsen, og viser at dens eneste feil er lengden. I blant er det vitterlig størrelsen det kommer an på, og la oss håpe at albumformatet ikke står for fall. Denne mørke symfonien, som visstnok henspeiler på hvordan livet har artet seg for gutta i bandet, men sikkert ikke begrenset til det, er en episk stemningsfull perle du helst vil høre igjen og igjen, sånn en håndfull ganger, før du puster ut og starter forfra igjen. Mer intenst, og selvsagt symfonisk, enn dette har Conception aldri vært, og enda en gang brytes grensene for bandets musikalske uttrykk og kvalitet.
I dag perfeksjoneres det vi hørte på 1997s «Flow». Som om ikke den var perfekt nok; her dras superlativet «perfekt» enda lengre, til en ny betydning. «My Dark Symphony» er neppe like umiddelbar som vi husker bandet og dets uttrykk, men etter at disse låtene kryper under huden din, så nytter det ikke verken å amputere eller lobotomere kroppsdeler.
Ingar, Arve, Tore og Roy har aldri repetert seg selv, men alltid hatt en viss egenart, som også denne gangen rendyrkes. Det må jo først og fremst være noe som beskriver vellykkede kunstnere; at man kan ha sin egen stil men likevel, og i så stor grad som denne EP-en viser, utvikle seg og ikke bare gjenopplive, men redefinere. For et unikum dette bandet er, og så innmari langt inni sjelen man merker at verden har vært i ubalanse i over 20 år når man hører på denne utgivelsen.
Det er bare å finne frem den gamle Conception-capen, for så å ta den av seg igjen og bukke dypt, snu capen og tigge om mer.
Av Frode Johnsrud
