Rival Sons er tilbake!
Det begynner å bli en stund siden vi hørte fra amerikanske Rival Sons nå. Norgesvennene er blant de framste innen den «classic Rock» revival’en vi har vært vitne til de siste årene. Nå, over fire år siden deres forrige, er de tilbake med et nytt album, Darkfighter.
Av Dag Rossing
Rival Sons, anført av gitarist Scott Holiday og vokalist Jay Buchanan, platedebuterte i 2009 med Before the Fire som de utga privat, og for det meste solgte på konserter. To år senere hadde de skrevet kontrakt med plateselskapet Earache, som vanligvis er assosiert med betraktelig tyngre og mer ekstreme saker, og ga ut Pressure & Time, som skulle bli deres store gjennombrudd. Og resten er historie, som de sier. Før årets tilskudd til diskografien har bandet gitt ut til sammen seks studioalbum.
Darkfighter åpner forsiktig med en hammondorgelintro. Åpningssporet heter «Mirrors» og er en variert sak som veksler mellom riffete bluesrock i stil med Free eller Humble Pie og mer vare, akustiske toner. Det er også vanskelig å la være å tenke på Led Zeppelin når man hører mye av gitararbeidet her. Og Buchanan er seg selv lik med sin intense vokal.
Variert plate
Tempoet skrus opp på «Nobody Wants to Die», en forrykende rocker noe ukarakteristisk for bandet kanskje? «Bird in the Hand» åpner akustisk med noe som ligner en banjo (men antagelig ikke er), og jeg får nærmest bluegrassvibber av starten selv om låta fortsetter mer som en midtempo poprocker. Hadde det ikke vært for Buchanans stemme, kunne det ha vært vrient å gjenkjenne bandet her.
Bandet er innom mange stilarter her, og det er aldri like tydelig som før hvem deres største inspirasjonskilder er.
Det som slår meg er hvor variert denne plata er i forhold til tidligere utgivelser. Bandet er innom mange stilarter her, og det er aldri – til tross for referansebandene nevnt over – like tydelig som før hvem deres største inspirasjonskilder er. «Rapture», for eksempel, har innslag av gospelaktig koring og veksler mellom et tungt komp og sarte akustiske partier.
Men det er mot slutten de virkelige høydepunktene kommer. «Horse’s Breath» er en suggererende rocker der keyboardist Todd Ögren, som nå virker å ha blitt tatt opp som fullverdig medlem, setter sitt preg. Og episke «Darkside» med sitt tunge riff og Buchanans sensitive vokalarbeid er den perfekte avslutningen på plata.
Tåler tidens tann
Så, har sønnene levert sitt beste album hittil i karrieren? Vel, jeg synes det er vanskelig å sette det opp mot knallperler som Pressure & Time og Hollow Bones, men sikkert er det at vi er vitne til et band i utvikling. Så mye variasjon i arrangementer og lydbilder har vi aldri hørt på et Rival Sons-album før. Denne anmelder er godt fornøyd, og selv om det er vanskelig å spå, er jeg temmelig sikker på at den vil tåle tidens tann òg.
Og så har den årets tøffeste platecover da!
Fire år! Men vi kommer ikke til å bli nødt til å vente like lenge på neste album fra Rival Sons. Lightbringer er ventet allerede til høsten, og da vil vi også få besøk av bandet i Norge. Både Bergen og Oslo blir tilgodesett med konserter i november, henholdsvis den 16. og 17.
Sporliste
- Mirrors
- Nobody Wants to Die
- Bird in the Hand
- Bright Light
- Rapture
- Guillotine
- Horses Breath
- Darkside
