Søndag 30. oktober 2022
Hu-hu-hu-hunerrockhybrid
Fire dager på etterskudd – etter at uunnværlig utstyr ble sittende fast i tollen – gikk mongolske The Hu på scenen på Rockefeller søndag kveld.
Av Monica Holmen
Foto Terje Dokken
Fordi konserten ble flyttet fra Sentrum Scene til Rockefeller, med dertil mindre kapasitet, måtte The Hu gjennomføre konserten to ganger. Av samme grunn ble publikum splittet i to deler, og undertegnede overvar kveldens første konsert.
Da DJ’en som var satt til å live opp stemningen i forkant av konserten ble skyflet av scenen, fulgte en litt i overkant lang stillhet i en mørk sal uten antydning til konsertstart. En noe seig start og ikke helt smidig overgang til konserten, men som gikk like fort i glemmeboken skulle det vise seg. For idet The Hu gikk på scenen og kjapt avslørte hvilken hybrid vi skulle være vitner til denne kvelden, var publikum med og ga etter hvert også uttrykk for begeistring og entusiasme.
Et raskt bakteppe for de uinnvidde: The Hu sorterer innunder de mange YouTube-fenomenene kulturfeltet har sett de siste årene. Fra den andre siden av verden og rett inn i nettleseren buldret mongolene inn på scenen da musikkvideoene «Wolf Totem» og «Yuve Yuve Yu» på kort tid fikk mer enn 30 millioner visninger – hver seg. Det er imponerende i seg selv, tatt i betraktning den jungelen av materiale som YouTube representerer. Desto mer imponerende er det når man legger til i ligningen at The Hu synger på mongolsk, et språk som «bare» rundt 5 millioner mennesker i verden snakker i dag.
Mongolske instrumenter
Under søndagens konsert på Rockefeller fikk The Hu raskt opp stemningen, godt hjulpet av den hybride miksen med instrumenter de har med seg. I tillegg til konvensjonelle vestlige instrumenter som trommesett, bass og gitar, stødig håndtert av halvparten av bandet, trakterer de fire hovedmedlemmene i bandet de tradisjonelle mongolske instrumentene Morin Khuur (horsehead fiddle), Tovshuur (mongolsk gitar), Tumur Khuur (munnharpe) og tradisjonell strupesang med røtter flere århundrer tilbake.
I møte med klassisk melodisk metall byr den musikalske hybriden ikke bare på lydlige kvaliteter. Instrumentene er i seg selv fascinerende: Imponerende forseggjorte med hestehoder, dragehoder og annen ornamentikk som hinter om en annen, for mange mer ukjent, kultur.
Det er vanskelig å ikke tenke på det universelle aspektet vi ofte finner i musikk, som reflekterer det faktum at musikk er sitt eget universelle språk med potensial til å overskride talespråk, grenser og kultur.
Sounden som er resultatet av dette møtet, omtaler The Hu som «Hunnu Rock». For de som kjenner sin historielekse, vil nok det selverklærte begrepet gi assosiasjoner til hunerne som rundt 370–455 e.v.t. erobret store områder, og etterlot seg et ettermæle med en krigersk fremferd. At The Hu trekker veksler på eget lands historie og mytologi er en underdrivelse. Med musikk, instrumenter og bekledning i skinn (som for oss utenforstående hinter om folkedrakter eller rustninger i lær) konstruerer The Hu myten om seg selv, og med det bygger de også oppunder (et smått stereotypisk) narrativ om den krigerske mongolen – eller i dette tilfellet huneren – som raser over steppene på sin seige mongolske hest klar for krig.
Fascinerende blanding
Likevel: I møte med dette en tidlig søndag ettermiddag på Rockefellers gulv som gynget forsiktig av begeistrede publikummere som hoppet i takt til blandingen av mongolsk folkemusikk og metall, er det vanskelig å ikke se hvordan all verdens folkemusikk både er unikt for sitt opprinnelsessted, samtidig som de mange utslagene har mye til felles. Galopperende trommer, melodiske partier på fremmede strengeinstrumenter, buldrende perkusjon i kontrast til lette fløytetoner. Legg til urovekkende munnharpe og du sitter igjen med en fascinerende blanding som like gjerne kunne hatt sitt opphav i Gudbrandsdalen som ute på de mongolske steppene.
Strupesangen og talespråket er det som først og fremst skiller her. Og likevel er det vanskelig å ikke tenke på det universelle aspektet vi ofte finner i musikk, som reflekterer det faktum at musikk er sitt eget universelle språk med potensial til å overskride talespråk, grenser og kultur – noe søndagens konsert også gjenspeilet. Språkbarrierer til tross, kampropet «HU HU HU» gjallet mellom veggene til et taktfast hoppende publikum.
Til stormende jubel var «This is Mongol» siste nummer før encoren på mange måter understrekte hvor god miks folkemusikk og metall kan være. Metallklassikeren «Sad But True» gjør seg godt i hunnurockedrakt, men faktisk kunne The Hu klart seg fint uten dette publikumsfrieriet og latt egen musikk tale for seg selv.
Settliste
- Shihi Hutu
- Shoog shoog
- The Gereg
- Huhchu Zairan
- The Great Chinggis Khaan
- Triangle
- Shireg Shireg
- Bii Biyelgee
- Tatar Warrior
- Yuve Yuve Yu
- Wolf Totem
- Black Thunder
- This Is Mongol
Encore: - Sad But True
