Tirsdag 18. oktober 2022
Åttitallet ringte og ville ha tilbake naglebeltet sitt
Saxon og Diamond Head inviterte til en helaften med ny og gammel heavy metal på Rockefeller.
Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen
Denne tirsdagskvelden var det duket for en skikkelig heavy metal-aften på Rockefeller da to av de mest sentrale aktørene innen den såkalte «new wave of British heavy metal» besøkte Oslo. Saxon og Diamond Head var blant de større innen den bølgen, selv om ingen av dem oppnådde superstjernestatus på linje med Iron Maiden og Def Leppard.
Diamond Head er gamle favoritter for undertegnede. Av originalbesetningen som platedebuterte i 1981 er kun gitarist Brian Tatler igjen, men også trommis Karl Wilcox har vært med siden det tidlige nittitallet. Når det er sagt, har bandets karriere vært veldig on-and-off, og så vidt jeg vet er Tatlers hovedinntektskilde i dag royalties fra Metallicas coverversjoner av flere av bandets tidlige låter.
Men nå til kveldens konsert. Diamond Head åpner med «The Prince», og selv om låt to er «Bones» fra bandets selvtitulerte album fra 2016, ble det tidlig åpenbart at settet deres skulle bli en hitparade av bandets tidlige materiale.
«Lightning to the Nations», «Helpless» og «Am I Evil?» er udiskutable klassikere, men hvis noe trakk ned her, må det være at dagens vokalist, danske Rasmus Bom Andersen, har en tendens til å skrike i hjel låtene litt vel mye. Han har en god stemme i utgangspunktet, som ikke er helt ulik den til bandets originalvokalist Sean Harris, så denne skrikingen er helt unødvendig. Jeg kaller det Glenn Hughes-syndromet, og «In the Heat of the Night» ble delvis ødelagt av dette. Nuvel. Jeg fant ingen som var enig med meg etterpå, så det er mulig det bare er jeg som er pirkete.
Nytt materiale
Så til headlineren. Saxon er i sitt 43. år som albumband, og i motsetning til Diamond Head har de aldri tatt noen pauser. Av dagens besetning er kun vokalist Biff Byford og gitarist Paul Quinn originalmedlemmer, men også gitarist Doug Scarratt, bassist Nibbs Carter og ikke minst trommis Nigel Glockler er veletablerte bandmedlemmer med mange år i bandet.
Bandet åpnet med tittellåta fra sitt ferskeste album, «Carpe Diem», og bandet må ha god tro på denne platas appell, for det skulle komme ganske mange låter fra den utover hele settet. I det hele tatt viste Saxon seg som et band som ikke er spesielt opphengte i sin tidlige (og mest suksessrike) periode. «Sacrifice» fra albumet av samme navn (2013) fulgte, og deretter fikk vi mer fra årets utgivelse i form av «Age of Steam».
Saxon viste at de fremdeles er relevante i 2022.
Saxon er kanskje ikke verdens mest karismatiske band, men Biff er en rutinert frontmann og har i motsetning til mange av sine mer eller mindre jevnaldrende kollegaer ikke mistet mye av sin stemmeprakt i løpet av disse årene. Gitaristene Quinn og Scarratt gjør også sine saker upåklagelig uten at de gjør så mye av seg utover det. Bassist Carter er høyt og lavt og kan vel kalles Saxons Duracellkanin.
«I’ve Got to Rock (To Stay Alive)» og «The Thin Red Line» er henholdsvis fra 2007 og 1997 og i første halvpart av konserten er annenhver låt fra Carpe Diem. Det er først ca. midt i konserten at vi får første låt fra bandets storhetsperiode, «Dallas 1PM».
Fortsatt relevante
Her skal jeg skyte inn at når jeg sier storhetsperiode, mener jeg mest populære periode. Selv er undertegnede nemlig av de raringene som ikke var spesielt begeistret for Saxon da de kom, og jeg er faktisk mer glad i de platene de har gitt ut de siste 10-15 år.
Men det er meg. Dette skal handle om Saxon. «Heavy Metal Thunder» og «Metalhead» fulgte så (metallband som synger om metall? Jaja) før vi fikk «The Eagle Has Landed» og nok en låt fra Carpe Diem, «Black Is the Night».
Den ordinære delen av konserten ble avsluttet med to klassikere fra gamle dager, «And the Bands Played On» og «Wheels of Steel». Men vi skulle få flere ekstranumre. Bandets kanskje beste låt fra den gang da (min oppfatning igjen), «747 (Strangers in the Night)», og et medley av «Strong Arm of the Law of the Law» og «Solid Ball of Rock» fulgte før gutta gikk av scenen. Men de ble selvfølgelig klappet inn igjen og avsluttet med «Denim and Leather», «The Pilgrimage» og «Princess of the Night».
Det var ingenting å utsette på det vi fikk fra Saxon i kveld. Selvfølgelig kan det føles litt klisjefylt noen ganger (metallband som synger om metall, anyone?), men det er litt av pakka her, og hvis man henger seg for mye opp i det har man egentlig ikke noe her å gjøre. Jeg registrerte ingen som hadde et vondt ord å si etter konserten i hvert fall.
Saxon viste at de fremdeles er relevante i 2022, og dette ser vi gjerne igjen.