Titanene briljerer!
Mye har skjedd med Opeth siden «Watershed» og deres forrige konsertutgivelse fra Royal Albert Hall, noen vil si for mye, men hvordan fremstår egentlig Opeth som liveband i 2018?
Ingen kan motsi det faktum at Opeth har vært et ettertraktet liveband i mange år nå, og sånt skjer ikke av seg selv. Åkerfeldt og co. har gang på gang vist at de har kvaliteter de fleste band bare kan drømme om, både i studio og på scenen. Musikken har alltid vært i fokus, og det er den i aller høyeste grad ennå. På noen måter har jeg lenge sett tendenser til, og enkelte likheter med, Pink Floyd på 70-tallet hva konserter angår – «faceless musicians playing the most amazing music around».
«Garden Of The Titans» er bandets første livealbum etter at de, til både ris og ros, la de mer ekstreme innslagene i musikken sin på hylla, men vi blir servert et utrolig vidt spekter av bandets verk på dette albumet. Her er det låter fra nærmest hele bandets etter hvert så rikholdige katalog. Alt fra den mørke og ekstreme «Demon Of The Fall» til de mer episke «Cusp Of Eternity» og «Era» til den stemningsfulle «In My Time Of Need». Bandet serverer fan-favoritter og «deep cuts» med den største selvfølge. Tittelsporet fra «Sorceress» låter om mulig enda mer kraftfull her enn i studio, og gjenhøret med «Ghost Of Perdition» er en ren fryd. Mesterverket avsluttes som seg hør og bør med «Deliverance» og med det forsegler Opeth sin status som mestere innen progressiv metall.
Lyd og produksjon er som forventet i en klasse for seg, og utifra videoen de slapp til singelen «Sorceress» nå nylig, føler jeg meg relativt trygg på at resten av filmingen også står i stil til det soniske. Det fremgår ikke om denne utgivelsen er mixet i 5.1, men det er lov å håpe i og med at både «Sorceress» og flere av bandets tidligere plater har fått denne behandlingen de senere årene.
Opeth anno 2018 er et enestående orkester, og denne liveplaten fortjener din fulle oppmerksomhet!
Til tross for musikalsk utvikling de senere årene er det aldri tvil om hvilket band man hører på her. Åkerfeldts distinkte sang er ikke til å ta feil av, og den er bedre enn på lenge. Både hans growl, hans crooning og hans klassiske rå heavy-sang på denne utgivelsen viser for alvor at han har blitt en vokalist, og ikke bare er «gitaristen som måtte synge fordi ingen andre torde».
Det musikalske ellers er selvsagt også bunnsolid på denne liveplaten. Martin Axenrot er leken og hardtslående bak trommesettet, og sammen med veteran Martin Mendez på bass danner de et fundament så kraftfullt at man kunne bygd et imperium på det! Kanskje er det akkurat det Åkerfeldt har som mål? Et mørkt og stormfullt prog-imperium…
Med på laget er også organist Joakim Svalberg, og for oss som har fulgt bandets to siste album (ja, jeg vet at han spiller flygel på én låt på «Heritage») kommer det ikke akkurat som en stor overraskelse at orgel-, el-piano- og mellotron-arbeidet står til terningkast 12 på egen hånd. Han bidrar til å gjøre Opeth enda et lite hakk mer «classic», og han gir bandet en kledelig og smakfull dybde.
Gitararbeidet til Fredrik Åkesson og maestro Åkerfeldt låter tungt og melodiøst, der det byttes på leads, intrikate melodier, steinharde riff og delikat fingerspill. For gitarnerder kan det legges til at gitarlyden har endret seg med «Sorceress» og denne liveplaten fra tidligere utgivelser, da begge har byttet fra Laney- til Marshall-forsterkere. Noe av den ekstreme tyngden fra tidligere utgivelser mangler muligens, men for en saftig og deilig gitarlyd Opeth har for tiden! Det er en fest for ørene!
Opeth anno 2018 er et enestående orkester, og denne liveplaten fortjener din fulle oppmerksomhet! Titanene briljerer at Red Rocks!
Av Henrik Haugsnes Kaupang
