Tirsdag 12. april 2022
En blytung trettiåring
Funeral må sies å være et stort kultband, som kanskje er større mange steder i utlandet enn her, og tirsdag i påskeuka markerte de sitt trettiårsjubileum i Kulturkirken Jakob.
Det er ikke hver uke du kan gå på konsert med norske Funeral. Faktisk er det vel ni år siden sist de sto på en scene, men på tirsdagen i påskeuka – altså dagen før Infernofestivalen ble sparket i gang (hvis vi regner med klubbkvelden) – var de å finne på scenen til Kulturkirken Jakob i forbindelse med sitt 30-årsjubileum som band.
Funeral er kanskje ikke så kjent for «Gud og hvermann», men de er et norsk doom-metallband med base i Drammen. De har 7-8 album bak seg inklusive kassettutgivelser i løpet av sitt trettiårige virke. Den nyeste kom i 2021 og bærer tittelen Praesentialis In Aeternum. Dra den tittelen litt utpå kvelden en fuktig fredagskveld, barn!
Superlynx
Superlynx åpnet konsertkvelden. Dette bandet bør være godt kjent for Oslo-publikummet nå. Pia Isaksen på bass og sang, Daniel Bakken på gitar og Ole Teigen på alt det er mulig å slå på skuffer sjelden. Ei heller i kveld. Låter fra alle deres tre album ble, så vidt jeg kunne bedømme, framført. Det har alltid slått meg at Superlynx er bedre på konsert enn på plate (det kan man for så vidt si om mange band) og i kveld leverte de også en meget god forestilling.
Før Funerals konsert fikk vi et mellomspill av organisten Milkica Radovanovic. Hennes opptreden varte vel i rundt tjue minutter, og var en vel gjennomført, og ikke minst original, oppvarming. Damen var dyktig, men hadde opptredenen vart lenger, kunne det lett ha blitt kjedelig.
Melodiøs doom
Funeral levde opp til sitt navn og hadde dekorert scenen med blomsterkranser som i en begravelse. Deres variant av doom er av den forholdsvis melodiøse sorten uten utstrakt bruk av ekstrem eller spesielt aggressiv vokal, men som kanskje ikke er like «hooky» som doom-husguder som Black Sabbath og Candlemass. Assosiasjonene til My Dying Bride er aldri langt unna.
Etter en folkemusikkinfluert intro satte de tonen med «The Will to Die» og «From These Wounds». Det var en litt utvidet line-up av bandet vi fikk se i kveld, blant annet med en kvinnelig fiolinist som var med på å sette preg på lydbildet konserten gjennom.
Funerals variant av doom er av den forholdsvis melodiøse sorten uten utstrakt bruk av ekstrem eller spesielt aggressiv vokal, men som kanskje ikke er like «hooky» som doom-husguder som Black Sabbath og Candlemass.
Det er trommeslager Anders Eek som er bandets eneste konstante medlem og drivkraft gjennom Funerals trettiårige eksistens. Bandet har ellers hatt en svingdørpolicy (antagelig utilsiktet, så da er det kanskje ikke en «policy») når det gjelder medlemmer opp gjennom åra som får Rainbow til å framstå som amatører, men uten å være helt sikker – Funeral er ikke av de mest informative på nettet – tror jeg det var de samme vi så på scenen som spiller på den siste plata.
Kultband
Vi fikk to sett, noe som er litt uvanlig i våre dager bortsett fra på blueskonserter. Og repertoaret bestod av låter mer eller mindre fra hele deres karriere. Sisteskiva var ikke spesielt overrepresentert til tross for at den vel er den eneste som brorparten av de vi så på scenen faktisk spiller på. Musikerne er ikke direkte sjarmtroll på scenen, men konsentrerer seg mest om det de skal spille. Kun vokalist Sindre Nedland hadde nevneverdig øyekontakt med publikum, men heller ikke han er av de mest utagerende.
I sett to fikk vi flere låter på norsk, blant annet «Ånd» og «Materie» fra den nyeste plata. Funeral har tatt morsmålet stadig mer og mer i bruk med tiden. På «Taarene» kom originalvokalist Toril Snyen ut og tok over vokalen. Bandets tre første vokalister var faktisk kvinner, noe som er ganske sjeldent, dog ikke unikt, innen denne sjangeren. Som siste låt fikk vi Funerals versjon av Bjørn Eidsvaags «Eg ser». Rockepresten i doom-drakt! En morsom vri.
Det ble en fin kveld i Jakobskirken. Forresten litt overraskende at det hadde blitt satt ut stoler på en konsert som dette. Usikker på om det skyldtes antallet billetter solgt eller om det var bandet som ville det slik. Uansett var det tilnærmet fullt, og de frammøtte gikk fornøyde ut i tirsdagsnatten etter å ha overvært et av Norges største kultband.
Av Dag Rossing
Foto Arash Taheri
