Søndag 17. april 2022
Som om åttitallet aldri hadde tatt slutt
I påsken er gjerne Oslos konserttilbud ensbetydende med Infernofestivalen, og de av oss med litt mindremetalliske musikkpreferanser kan normalt ta seg en skitur. Men i år tok de svenske mestrene innen melodiøs hardrock, H.E.A.T, turen til Vulkan Arena på første påskedag, og med seg hadde de de nygamle yndlingene i Nestor.
Nestor har en litt spesiell historikk bak seg. Bandet ble startet i den svenske byen Falköping mot slutten av åttitallet da de var tenåringer, eller tidlig i tjueårene. Karrieren den gang stagnerte etter et par demoer og en singel eller to, og bandmedlemmene begynte å studere eller jobbe og stiftet etter hvert familier (som man gjør). Kun vokalist Tobias Gustafsson fikk en musikkarriere, hovedsakelig som låtskriver for tyske artister da han flyttet til Tyskland etter at Nestor-eventyret tilsynelatende var slutt.
Men guttedrømmen må ha ligget og ulmet. For i 2017 bestemte de da middelaldrende herrene seg for å reboote bandet igjen. Albumet Kids in a Ghost Town ble å finne hos kjøpmannen i fjor, og det er som om ingenting har skjedd siden Jon Bon Jovi tok sin Superman-tatovering.
Intet nytt under kjolen
Fra første øyeblikk var det helt klart hva vi kom til å få. Og det var tydelig at de hadde sine fans i salen da «call the police»-refrenget på åpningslåta «On the Run» ble gaulet av kreti og pleti. Jeg likte Nestor, men det var ikke noe spesielt nytt under kjolen. Hadde jeg vært H.E.A.T hadde jeg vært rolig.
For øvrig vet jeg ikke hvem den kvinnelige vokalisten var som gjestet under powerballaden «Tomorrow», men Samantha Fox som synger på studioversjonen var det i hvert fall ikke!
Nestor spilte plata. I hvert fall det meste av den. Og jeg har sjelden sett et så stort oppmøte for et oppvarmingsband. Vulkan var ikke utsolgt, men det var nok folk til at det ikke var bare-bare å bevege seg rundt i lokalet. Det var tydelig at det er mange som lengter etter åttitallets musikkuttrykk, uansett hvor uglesett det er blant mange. Nestor kanaliserte Def Leppard, Bon Jovi og sine egne landsmenn i Europe slik som disse framstod på åttitallet, og de gjorde det med stor innlevelse og brede smil om munnen.
Duracell-kanin
H.E.A.T har eksistert siden slutten av 2000-tallet og har til nå gitt ut sju album. Stilen er åttitallsk glad-hardrock med allsangrefrenger. De er gode til det de gjør. Mange vil nok hevde at det de gjør er i overkant passé. Jeg er ikke helt fremmed for tanken selv, men må likevel innrømme at når musikk framføres med den innlevelsen vi var vitne til her, skal utøverne ikke disses.
H.E.A.T gikk på med «One by One» fra sin nyeste utgivelse H.E.A.T. II (2020). Vokalist Kenny Leckremo (vi antar Kenneth Larsson) framstod som den Duracell-kaninen som Duracell bare kan drømme om. «Rock Your Body» forårsaket allsang med hevete knyttnever. Greit nok det, men han foran meg hadde en rom & cola i sin knyttneve som han knapt nok drakk av. Tror det meste av innholdet havnet i mitt hår.
H.E.A.T eksisterer i et univers der spandex aldri gikk av moten, og hårspray aldri truet ozonlaget.
H.E.A.T fortsatte ufortrødent med låter fra samtlige av sine album. Bandmedlemmene Dave Dalone (David Danielsson – jeg gjetter!), Jona Tee (Johan Torstensson?) og Crash (gudene vet!) gjorde seg absolutt ikke bort. Det som imidlertid alltid har irritert meg er at medlemmene i skandinaviske hardrockband finner opp disse tåpelige «glam-navnene». Vi er ikke noe bedre her i Norge med de navnene TNT-medlemmene lanserte seg under i sin tid, men jeg føler at dette bør adresseres. Vær selvsikre nok til å gå ut under deres egne navn, grabbar!
Leverte varene
Nuvel. Dette var et hjertesukk. Grabbarna i H.E.A.T leverte det de skulle denne kvelden. Gitarist Dalone (Danielsson?) viste seg som en leadgitarist av John Norum eller Gary Moore-kaliber. Kenny var høyt og lavt og liret av seg klisjeer som at Oslo-publikummet var det beste han noensinne hadde kommet over, og at de bare skulle spille for oss de neste opptredenene. OK, vi skjønner en bløff når vi hører den, men vi skjønner og hvor det kommer fra.
Nok om det. H.E.A.T gjorde greia si herfra og ut. En trommesoli med lydeffekter ble heldigvis relativt kort. Jeg hater det når bandmusikere går av scenen og lar trommisen sitte igjen alene, men denne gangen førte det heldigvis ikke til 15 minutter med dunking. I det hele tatt var det flere «Whitesnake-soloer» denne kvelden, altså slike der alle andre enn den som utfører soloen går av scenen. Blant annet fikk gitarist Dave sitt «en mann og hans spotlight»-øyeblikk.
H.E.A.T leverte den varen alle de tilstedeværende var der for å få. Svenskene er vel ikke akkurat bortskjemte med hits, men for de betalende var visst hver låt en hit. Og selv om jeg har et noe mer distansert forhold til bandet selv, skjønner jeg dem. Låter som «Redefined», «Straight for Your Heart» og «Living on the Run» ble framført med stil og bravur. Et morsomt lite intermezzo kom i «Beg Beg Beg» da publikum ble oppfordret til å synge «Happy Birthday» for keyboardist Jona (Jonas) Tee som fylte 29 år for foglarna vet hvilken gang.
Klisjeer i kø
Det var en temmelig intens halvannen time. Og ja, klisjeene sto i kø. Men det er likevel noe forfriskende med et band som er så skamløst retro som dette. H.E.A.T (og Nestor) eksisterer i et univers der grunge aldri forekom. Der nu-metal forble på tegnebrettet. Der Red Hot Chili Peppers ble sittende fast i heisen. Der Mike Patton tok utdannelse på BI. Der spandex aldri gikk av moten, og hårspray aldri truet ozonlaget.
Åttitallet får ufortjent mye tyn. Hvis du har lyst til å gjenoppleve det, møt opp neste gang H.E.A.T eller Nestor er i byen.
Vi fikk et par nye låter og. «Back to the Rhythm» og «Nationwide» kommer visstnok til å være på et album som kommer ut til sommeren. Covid-19 har kålet det til for mange band (i likhet med resten av oss), og konserter vi får nå, er gjerne utsatt fra to år tilbake. Mange av bandene har ny musikk i pipeline’en.
H.E.A.T kom selvfølgelig ut på scenen igjen etter fullført konsert. Skulle bare mangle – de er tross alt ikke gravalvorlige hipstere som Rival Sons. Etter «There for You» fra debutalbumet ble det både fotosession fra bak på scenen i god Ross Halfin/Iron Maiden-ånd og gruppebukking til publikum.
Åttitallet får ufortjent mye tyn. Hvis du har lyst til å gjenoppleve det, møt opp neste gang H.E.A.T eller Nestor er i byen. Dette går langt utenpå alle «We love the 80’s»-arrangementer på Telenor Arena (tror jeg).
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
