Sjelfullt soundtrack til mørketida
Evergrey-vokalist Tom Englund slår seg igjen sammen med pianist Vikram Shankar og inviterer oss med på en stemningsfull reise gjennom skandinavisk melankoli og filmatiske lydlandskap på Silents Skies’ oppfølgeralbum Nectar.
Bandprosjektet Silent Skies oppsto for noen år siden da Evergrey-frontmann Tom Englund kom over amerikanske Vikram Shankars pianoversjon av en Evergrey-låt.
«Jeg skjønte umiddelbart at Shankar forsto hva Evergrey handler om,» sier Englund i en pressemelding.
Shankar har lenge vært fan av Evergrey, og hevder at de er en del av hans musikalske DNA. Måten Evergrey lager musikk på, har visstnok påvirket også hans egen måte å skrive og spille på. Og stort bedre skussmål kan jo ikke et band få.
«Tom og jeg snakker et felles musikalsk språk. Vi vil begge to uttrykke det som berører oss dypt. Og bare da kan musikk virkelig berøre andre,» forteller Shankar om skriveprosessen i Silent Skies.
Fruktbart samarbeid
Dette fruktbare samarbeidet mellom en metallvokalist fra Göteborg og en pianovirtuos fra North Carolina har allerede resultert i to albumutgivelser. Debutplata Satellites ble sluppet for bare et drøyt år siden, og nå foreligger altså oppfølgeren Nectar, med 10 nye shades of grey som er ganske så fjernt fra Evergrey. Men vi som har vært på akustiske konserter med Evergrey tidligere vet at det likevel ikke er så langt unna.
Melankolien er nemlig den samme, selv om vrengte gitarer og en heftig rytmeseksjon er byttet ut med pianodrevet og filmatisk musikk. Silent Skies er ikke bare et lockdown-prosjekt, eller et ubetydelig sideprosjekt for Englund. Dette er låter med stor personlig betydning for dem begge. Og lyrisk tar Englunds tekster opp temaer som psykisk helse.
«Det er riktignok trist musikk, men denne triste og vemodige musikken gir oss likevel en energi vi ikke får når vi hører på AC/DC. Den får deg til å utforske ditt indre. For meg er dette like tungt som heavy metal,» forklarer Englund.
Med «Nectar» har Tom Englund og Vikram Shankar klart å levere en oppfølger som langt overgår sin forgjenger.
Pianoet som benyttes på dette albumet er Shankars barndomspiano fra foreldrenes hjem i Cleveland, Ohio, som han trakterer sammen med en Moog og andre retrosynthesizere. I tillegg til Shankars sensitive pianospill og Englunds eminente vokalformidling krydres også låtene med forførende toner fra Leprous sin cellist Raphael Weinroth-Browne, som er med på omtrent alle spor på albumet. Og som kjent gjør en cello alltid det lille ekstra med stemningen!
Stemningsfull reise
Etter den solide debutskiva Satellites (2020) var forventningene til oppfølgeren høye, og de ble ikke mindre da de på tampen av fjoråret slapp «Taper» som første singel. Dette er ikke bare en av de fineste låtene på albumet, den var også en av de vakreste låtene undertegnede hørte i 2021. Den er et bevis på hvor nedstrippet en låt kan være og likevel være usedvanlig stemningsfull. «Taper» vekker smått assosiasjoner til Pain of Salvation sin låt «Road Salt» fra 2010.
Der Satellites inneholdt et par coverlåter, som Evergreys «Distance» og Eurythmics’ «Here Comes The Rain Again», innehar Nectar 10 nye spor.
Åpningssporet «Fallen from Heart» viser kjapt at «Taper» ikke var noe engangstilfelle. Dette melodiske refrenget setter stemningen for resten av plata, som går gjennom alle låter helt til den avslutter med det instrumentale tittelsporet «Nectar». Med kun piano rundes albumet av på sitt mest melankolske.
Dette er så visst ikke en plate du setter på på fest, den krever mer av deg som lytter enn som så.
Det er vanskelig å trekke frem enkeltlåter på et album som dette. Her glir låtene ganske så sømløst over i hverandre og alle låtene ligger i samme leie. Det er ingen som stikker seg markant ut fra de andre. Snarere bør albumet oppleves som en reise fra start til slutt.
Likevel må midtpartiet nevnes, hvor låtene «The One», «Leaving», «Cold» og «Better Days» kommer som perler på en snor. På «The One» kommer celloen virkelig til sin rett, mens «Cold» byr på en hakket «lystigere» stemning ved hjelp av en suggererende synth. Andresingelen «Leaving» er platas mest «catchy» bidrag, med et repetitivt refreng som lett fester seg på hjernen, og på «Better Days» står det mørke pianoetspillet i kontrast til den noe lettere melodien.
Med Nectar har Tom Englund og Vikram Shankar klart å levere en oppfølger som langt overgår sin forgjenger. Men dette er så visst ikke en plate du setter på på fest, den krever mer av deg som lytter enn som så. Derimot er den et perfekt soundtrack til mørketida. Bør høres med et visst volum, for ikke å gå glipp av detaljene!
Av Marianne Lauritzen
Sporliste
- Fallen from Heart
- Taper
- Neverending
- Let It Hurt
- The One
- Leaving
- Cold
- Better Days
- Closer
- Nectar
