Onsdag 1. desember 2021
Spedalskhet i koronaens tid
Et fullsatt Vulkan Arena trosset Omikron denne onsdagskvelden da de norske progmetallfavorittene Leprous inntok stedet.
Leprous er vel et av disse bandene som ble forholdsvis store mange steder i utlandet før de ble profet i eget land. Jeg tror vi kan konkludere med at de har blitt det nå. To fullsatte Vulkan Arena-konserter i løpet av et par år, samt et utsolgt Rockefeller i forbindelse med en videoinnspilling for noen år siden vitner vel om at de er modne for å bookes på i hvert fall noe større spillesteder i framtiden. Sentrum Scene neste kanskje?
Jeg unnlater å kommentere for mye om oppvarmingsbandet Aiming For Enrike. De var godt i gang da jeg ankom Vulkan. Jeg hadde aldri hørt dem før og «tok» dem ikke helt basert på det jeg hørte, men det virket som publikum rundt meg for det meste var fornøyd.
Leprous har jo i mange år nå vektlagt låter fra de to-tre siste albumene på det tidspunktet den enkelte konserten har funnet sted, men ved denne anledningen var konseptet at de skulle spille musikk fra hele sin karriere mer eller mindre kronologisk. Logisk var det da at de åpnet med «Silent Waters», en låt undertegnede ikke kan huske å ha hørt før. Den kommer da òg fra en tidlig demo av samme navn, og har så vidt jeg vet aldri blitt tatt med på noen av deres langspillplater i ettertid. Dernest fikk vi to låter fra Aeolia, bandets første fullengder. Selv om jeg har forstått det som at Einar Solberg og co anser denne som en demo òg.
Kronologisk fremføring
Her er det kanskje på sin plass med en liten presentasjon av bandet for de som ikke har fulgt med i timen. Leprous er opprinnelig fra Notodden, noe de har til felles med black metal-bandet Emperor. Men når du er fra Notodden og ikke liker blues, blir du på en måte utstøtt av lokalmiljøet, så Emperor-frontmann Ihsahn og det som skulle bli kjernen i det originale Leprous fant sammen, og Leprous-gutta ble backingband for førstnevnte da han gikk solo tidlig på 2000-tallet. Etter hvert fikk bandmedlemmene behov for å få utløp for sin egen skaperevne, og Leprous ble født. Det har så langt resultert i åtte studioalbum om man regner med Aeolia.
Selv om jeg støtter idéen om å spille et likt antall låter fra hver utgivelse, føltes det som et lite antiklimaks å avslutte konserten med forholdsvis lite kjent materiale.
Låter fra «Tall Poppy Syndrome» fulgte, inklusive «Passing», undertegnedes personlige favorittlåt av bandet. Bandet hadde plukket nøyaktig to låter fra hvert av sine album, og de ble framført i den rekkefølgen albumene hadde kommet ut i. Veldig mange har vel platene Bilateral og Coal som favoritter og disse var representert med henholdsvis «Forced Entry» / «Painful Detour» og «Foe» / «The Valley». Flotte versjoner av samtlige, kanskje især «Foe» som alltid høster massiv applaus.
Nedtonet avslutning
På bandets to seneste album, Pitfalls og Aphelion har Leprous for en stor del gått vekk fra metallen og ligger nå mer i et slags alternativ prog-landskap. Dette medførte at slutten av konserten fortonet seg mindre intens og mer nedtonet enn de første delene, og her ligger nok min største innvending mot denne måten å gjøre det på. Jeg skjønner at et band har et annet forhold til sin egen musikk enn folk som kun hører på dem, og selv om jeg støtter idéen om å spille et likt antall låter fra hver utgivelse, føltes det som et lite antiklimaks å avslutte konserten med forholdsvis lite kjent materiale. Hadde man stokket om på rekkefølgen hadde man for eksempel kunnet avslutte med «Foe», og trolig hadde flere forlatt lokalet med brede smil om munnen.
Nå mener ikke jeg at dette var en dårlig konsert. Bandet er mann for mann svært dyktige på sine ting, og frontmann Einar Solberg framstår i dag mye mer utadvendt på scenen enn vi var vant til å se ham for noen år siden. Min kritikk går først og fremst på at det ikke var en riktig stigning i konserten siden man gradvis gikk mot mer og mer ukjent materiale mot slutten.
Så Leprous er et band i stadig utvikling. Det skal bli spennende å følge dem i årene framover. Jeg håper imidlertid at de fortsetter å inkludere mer eldre materiale i konsertene sine òg. Kveldens opptreden var mer enn godkjent, men med visse innsigelser.
Av Dag Rossing
Foto Geir Kihle Hanssen
