På låven sitter Neil
Det var en gang et nytt Neil Young-album alltid ble imøtesett med store forventninger. Slik er det ikke nødvendigvis lenger, selv om mannen skal ha kred for å ha vært svært produktiv i over femti år, og selv om kvaliteten kan ha variert noe, er det nesten alltid bra kvalitet over det han kommer ut med (det finnes unntak). Årets utgivelse er med hans gamle våpendragere i Crazy Horse og heter Barn.
Neil Young er en merkelig artist. På syttitallet, som vi kan være enige om var hans store tiår, vekslet han mellom rolige visepregede plater av typen Harvest og Comes a Time og røffere, til tider nesten kakofonisk støyende, rockealbum som f. eks. Zuma og Rust Never Sleeps, da som regel backet opp av d’herrer i Crazy Horse.
På åttitallet kunne man ta seg i å lure på om fyren var riktig vel bevart. Plutselig kunne han finne på å gi ut et elektronikaalbum, så en rockabillyskive. På en plate kunne vi få country, på en annen Chicago-blues og på en tredje noe tilnærmet hardrock. Innimellom kom mer «vanlige» Young-plater. Selv føler jeg vel at den siste virkelige klassikeren i Neils produksjon kom ved inngangen til nittitallet, nemlig Ragged Glory (1990).
Gamle travere
Utover nittitallet og videre fram til vår tid har platene kommet jevnt og trutt. Det har vel ikke vært mange år der mannen ikke har forsynt oss med et nytt studioalbum (og i det siste også mange livealbum, innspilt på ulike tidspunkter i hans lange karriere). Ikke alle har vært like bra – og noen få har vært direkte begredelige; ikke bruk deres surt oppsparte på Greendale, folkens – men de fleste har holdt et helt OK nivå.
Crazy Horse har vel ligget brakk siden ex-gitarist Frank Sampedro hadde en ulykke på et hotell i Oslo som førte til at konserten i Bergen et par dager senere ble avlyst. Young har i mellomtiden jobbet en del med et band som heter Promise Of The Real og er ledet av Willie Nelsons sønn Lukas. Men Crazy Horse var tilbake igjen for et par år siden til albumet Colorado og er altså igjen å finne på Barn, nå med Nils Lofgren, som har spilt med Neil i flere perioder tidligere, i Sampedros sted.
Det var historieleksjonen. Nå til årets utgivelse, Barn. Til tross for de gale hestenes tilstedeværelse begynner det rolig og visepreget nok med «Song of the Seasons». Kompet er hovedsakelig akustisk og munnspillet svært fremtredende. Dette skal være den eldste låta på albumet skrevet i fjor høst. Og det virker som Neil synger om høsten der vi får linjer som «…the colours of the falling leaves, I see nature makes no mistake». Delvis er den nok òg inspirert av pandemien med sine referanser til «masked people walking everywhere». Likevel en behagelig låt å åpne albumet med.
Rustne gitarer
På «Heading West» får vi Crazy Horse i all sin elektriske prakt slik vi kjenner den og elsker dem. Rustne gitarer som noen ganger låter direkte surt, men dette har vi hørt før og liker man ikke dette karakteristiske lydbildet er det bare å styre unna. Selv har denne anmelder alltid hatt sansen for det siden jeg kjøpte Live Rust tidlig på åttitallet. Dette er en trivelig liten låt der Neil synger om hvordan det var å vokse opp i en småby vestpå (hvilket han som kanadier ikke gjorde).
I «Change Ain’t Never Gonna» er vi tilbake til munnspillet og det akustiske kompet, en blueslåt med mye fint pianospill.
Selv om Barn på mange måter viser et tverrsnitt av Neil Youngs musikk, så er det noe uforløst over den.
I «Canerican» synger Neil om at han som kanadisk født føler seg så amerikansk som noen. Her er vi tilbake i elektrisk Crazy Horse-modus, og jeg syns nesten jeg hører «Powderfinger» (Rust Never Sleeps) i små blaff, men låta er mer monoton. Overfortolker jeg, eller er siste verset en hyllest til Black Lives Matter-bevegelsen?
«Shape of You» er en mindre intens låt igjen. Piano og munnspill dominerer. Ingen höidare, men igjen småtrivelig.
Vrenger strenger
Vi fortsetter i akustisk modus med «They Might Be Lost». En langsom låt som med litt velvilje kan høres litt ut som «Dangerbird» (Zuma).
Det elektriske gitarøset er tilbake i «Human Race». Også her lurer jeg på om teksten henter inspirasjon fra alle demonstrasjonene i kjølevannet av George Floyd-drapet («the human race is armed» etc.). Neil og Nils Lofgren vrenger strenger i kjent stil, og vi ender opp i en kakofonisk avslutning som gjerne kunne vært dratt litt lenger for min del. Fin låt, men det er et stykke til «Powderfinger», «Cortez…» og slike.
Neil har sine beste år bak seg, men Barn er absolutt en respektabel utgivelse og likte du Colorado for et par år tilbake skal du ha denne òg.
Vi er tilbake til litt midtempo visesang i «Tumblin’ Thru the Years». Pianoet dominerer kompet i denne òg. Neil reflekterer her over hvor komplisert livet ville ha artet seg om han ikke hadde hatt sine kjære rundt seg. Koselig.
«Welcome Back» er med sine drøye åtte minutter platas lengste låt. Dette er en svært lat, tilbakelent bluesrocker som aldri tar av helt i mine ører, men Neil og Nils sine elgitarer harver avgårde på tradisjonelt Horse-vis. Teksten har visst noe med datateknologien som tar over våre liv å gjøre. Det som kunne hevet låten enormt var om den hadde økt i intensitet mot slutten og kuliminert i en crescendo-aktig avslutning. Da kunne den ha blitt det perfekte avslutningsspor. Det er en grei nok låt, men så lang som den er, har den vanskelig for å holde på oppmerksomheten hele veien, og som lytter ender man opp med en sånn sex uten orgasme-følelse.
Noe uforløst
Men «Welcome Back» skulle ikke bli skivas avslutningslåt, for den æren tilfaller «Don’t Forget Love». Her er det i hvert fall aldri noen tvil om hva låta heter. Dette er mer visepop i stil med «Tumblin’…» to låter tidligere, og inneholder noe av den samme tematikken. En noe forglemmelig låt, må det være lov å si, men trivelig nok.
La det være sagt med en gang. Dette er ingen klassiker. Den observante leser vil ha lagt merke til at jeg har brukt ord som «trivelig», «hyggelig» og «koselig» stadig vekk. Og selv om Barn på mange måter viser et tverrsnitt av Neil Youngs musikk (når han ikke roter seg bort som på åttitallet), så er det noe uforløst over den. Tekstmessig viser han seg òg som en lettvekter her. Og dette er tungvekteren som skrev «Powderfinger» og «Rockin’ in the Free World».
Det er vel noe med at gamle helter ikke så lett blir som nye. Neil har sine beste år bak seg, men Barn er absolutt en respektabel utgivelse og likte du Colorado for et par år tilbake skal du ha denne òg. Den savner absolutt tyngden til syttitallsproduksjonen hans, men føyer seg absolutt vel inn blant produksjonen fra de siste 20-30 år.
Av Dag Rossing
Sporliste
- Song of the Seasons
- Heading West
- Change Ain’t Never Gonna
- Canerican
- Shape of You
- They Might Be Lost
- Human Race
- Tumblin’ Thru the Years
- Welcome Back
- Don’t Forget Love
