Jakten på magien
Det ferske albumet til islandske Sólstafir byr på velkjente landskap, i solid innpakning og med flere sterke spor. Men har de funnet magien de jakter på?
Med utspring i metall av den mer atmosfæriske sorten, kombinert med influenser fra postrocken som gir seg til kjenne i langdryge instrumentelle partier, og med ett og annet nikk til black metal (som var der de startet ut) – det hele pakket inn i en slags rocka hippiecowboy-drakt – er det et tiltrekkende musikalsk landskap islandske Sólstafir står bak.
Nylig ble albumet «Endless Twilight of Codependent Love» sluppet, det sjuende i rekken. Til tross for den solide katalogen det føyer seg inn i, framsto albumet i første omgang som noe ugjennomtrengelig. Gjentatt iherdig lytting og en dose tålmodighet måtte til før det nærmet seg overbevisende. Men er det egentlig negativt? Framfor å hekte lytteren asap – med dertil hørende fare for å glippe igjen like fort i mangel av substans – festet dette albumet seg sakte, men sikkert.
Uventet brudd
Med låter som «Akkeri» og «Drýsill» åpner «Endless Twilight of Codependent Love» i kjent Sólstafir-stil: Stille og relativt nedtonet, med tilsvarende mild vokal, før tempoet skifter over i en liten tornado med de karakteristiske energiske partiene islendingene har markert seg med. Et påfallende tettpakket lydbilde som ender i et instrumentelt parti, som for øvrig bekrefter at Sólstafir også sorterer under postrocken, gjør «Drýsill» til et av høydepunktene på albumet.
Tredjesporet «Her Fall From Grace» tar formen videre. Godt hjulpet av strykere er stemningen likevel desto mer melankolsk, på grensen til sentimental, noe som i typisk Sólstafir-stil heldigvis balanseres av mer sludgy, doomy tunge partier.
Det menneskelige og emosjonelle har de siste årene blitt en stadig viktigere del av Sólstafirs konsept.
«Her Fall From Grace» byr også på et uventet brudd. I alle år har Sólstafir stort sett holdt seg til tekster på islandsk, som med sin særegne uttale og intonasjon gir en egenart til helhetsinntrykket. Dette, i kombinasjon med den nesten alltid melankolske, på grensen til gråtkvalte, vokalen til Aðalbjörn Tryggvason, har gitt Sólstafir et anstrøk av både sår(bar)het og autentisitet. Valget om tekst på engelsk i «Her Fall From Grace» er dermed et grep som på en side kan kritiseres for at det ikke fungerer helt, fordi den islandske språkdrakten bidrar med et særpreg. På den annen side er det engelske språket det nærmeste vi kommer et universelt språk, og gitt det alvorstunge temaet i teksten – psykisk helse og menneskelige relasjoner – er kanskje ikke valget av engelsk så dumt likevel.
Nettopp det menneskelige og emosjonelle har de siste årene blitt en stadig viktigere del av Sólstafirs konsept. En fanesak de siste årene har vært viktigheten av å snakke om ut om vanskelige følelser, ikke minst blant menn som ofte viser seg å være dårligere til dette.
Velkjent landskap
«Endless Twilight of Codependent Love» er ikke uten høydepunkter og ønske om repeat, og blant sporene som peker seg ut er «Ör». Klimprende pianospill som hentet ut fra en saloon åpner for en bluesy, seig intro, akkompagnert av en sår, klagende gitar, før den eksploderer i typisk Sólstafir-stil, drevet av en lys, dirrende gitar i bakgrunnen, i et instrumentelt parti du ikke får nok av.
Det er i det hele tatt et velkjent landskap som «Endless Twilight of Codependent Love» byr på, i solid innpakning, om enn uten de helt store overraskelsene. Her er velkjente aspekter: En tung og tydelig bass, buldrende trommer, gitar i alle innpakninger og Trygvasons særegne vokal.
Sólstafir har alltid latt musikken ta dem dit den leder dem – uten grenser.
Vokalist Trygvason og bandet har lenge vektlagt en fri tilnærming til det å lage musikk, at de alltid har latt musikken ta dem dit den leder dem – uten grenser. Vel og bra det, og det er nettopp også slike uredde holdninger til hvor musikken kan ta en, som har ledet til noe av den beste musikken vi har i dag. På «Endless Twilight of Codependent Love» er det dog litt uklart hvilket resultat denne tilnærmingen har ledet til. Albumet oppleves variert, men er det kaotisk? Eller kan det bedre karakteriseres som en mangefasettert refleksjon over det like mangefasetterte – for ikke å snakke om kaotiske – menneskesinnet som Sólstafir etter hvert har blitt brennende opptatt av å formidle gjennom musikken?
X-faktor
I pressemeldingen snakker Tryggvason om at Sólstafir hele tiden jobber med å finne en slags magi, noe som kan oversettes til en type x-faktor – denne nerven som ikke lar seg forklare hverken empirisk eller rasjonelt, men som likevel gjør at noe gjør ekstra inntrykk. At den ikke kan forklares rasjonelt, og at man dermed heller ikke klarer å sette fingeren på den, fører også til at det motsatte blir vanskelig: Å sette fingeren på hva som mangler.
Sólstafir har flere spor i katalogen som påkaller både gåsehud, klump i halsen og eufori. På «Endless Twilight of Codependent Love» er det imidlertid lengre mellom disse reaksjonene, og ingen av sporene når helt opp til tidligere og magiske låter som «Ótta», «Dagmál», «Fjara», «Silfur-Refur» og «Köld». Låter som «Ör», «Drysill» og «Her Fall From Grace» nærmer seg, og lydbærer noe av den magien som både bandet selv og undertegnede er på jakt etter, men sammenlignet med tidligere album, mangler likevel den lille x-faktoren.
Av Monica Holmen
Sporliste
1. Akkeri
2. Drýsill
3. Rökkur
4. Her Fall From Grace
5. Dionysus
6. Til Moldar
7. Alda Syndanna
8. Or
9. Úlfur
Bonusspor
10. Hrollkalda Þoka Einmanaleikans
11. Hann For Sjalfur
