Enslaved – fra orden ut i kaos

Enslaved har sluppet nytt album, og i den anledning tok vi en prat med Ivar Bjørnson om dualisme, mytologi, natur og åpen tilnærming til musikken. 

Av Monica Holmen 
Foto Roy Bjørge | Livefoto Arash Taheri

Da Enslaved ble startet av Ivar Bjørnson og Grutle Kjellson i 1991, var det parallelt med den (ofte svært beryktede) norske svartmetallen. Ideologisk og musikalsk har Enslaved imidlertid stått et godt stykke fra sjangeren. «Ekstremmetall» har vært den hyppigst brukte merkelappen på bandet, uten at den noen gang egentlig har vært helt dekkende. For Enslaved har aldri vært fremmede for å tråkke utenfor merkede stier – inspirasjon kommer fra et bredt musikalsk spekter, og en mer eksperimentell tilnærming skinner gjennom i komposisjon og produksjon. Siste album er ikke noe unntak, og i forbindelse med release tok BLEZT en prat med Ivar Bjørnson. 

– Dere jobber ganske organisk, der ting oppstår underveis mer enn at det begynner ett bestemt sted. Samtidig – når den siste platen har fått tittelen «Utgard» og referanser til norrøn mytologi er så til stede og understreket i det musikalske – så lurer jeg på hvor albumet begynte? 

– På ett nivå snakker vi om hvorvidt Enslaved har en fast metode når nytt album skal utvikles. Der er svaret kort og greit nei. Metoden har utviklet seg gjennom årene. Likevel er noen ting felles for samtlige album: Det begynner gjerne med meg. Det betyr ikke at jeg står for alt, men jeg er ofte utgangspunktet – jeg har mange innfall, får stadig nye ideer. Siden dette fungerer, har vi slått oss til ro med det. 

Tidligere har framgangsmåten vært mer klassisk metallrockeband-klisjé: På de første par platene var musikken ferdig først, låtene var klare med titler. Deretter ble tekster skrevet, forhåpentligvis i tide til studio, og ut fra tekstene dannet det seg et slags konsept som ble bestemmende for tittel på platen, artwork – alt det der. 

Samtidig har Grutle [Kjellson. journ.anm.] og jeg alltid jobbet sammen, diskutert fram og tilbake. Det har alltid vært veldig naturlig for oss å jobbe konseptuelt, og det er vi som står bak konseptene. Noen vil si at vi er fjasete, at vi tar litt for lett på livet til å være et dønn alvorlig metallband. Men ideologisk sett er for eksempel Monthy Pyton og Black Adder omtrent like viktige for oss som for eksempel det norrøne. Etter hvert har jeg skjønt at den lettheten som kommer med slike referanser, gir rom til å være seriøse og jobbe konseptuelt. Så er det kanskje vanskelig for enkelte høytidelige folk å omstille seg og ta kunsten seriøst. 

Strenge rammer

– Det handler kanskje om rigide forhold til sjangere? At det for eksempel i svartmetallen og metallen generelt har vært – og kanskje fortsatt er – ganske strenge rammer for hvordan musikken skal være, hvordan man skal oppføre seg, kutyme og slikt? 

– Jo, det kan du si. Men det er jo et paradoks da, hvis man ser på hvordan den norske blackmetallen oppsto: Den var i seg selv en mutasjon, av den såkalte «first wave blackmetallen» tilbake på åttitallet med Venom, Celtic Frost og lignende. 

Det er jo litt rart med 16-åringer i dag som starter blackmetallband og er sinte på de gamle tullingene. Det er bra at ungdommene hater gamlingene, sånn skal det være – men de klager på Enslaved og Ulver og sier at det er ikke sånn som det var. Men se på Darkthrone, de var helt crazy da de startet! En to meter høy mann i dameundertøy med frukthatt på hodet som marsjerte gjennom gågata! Og med helt andre produksjonsfilosofier. Folk skjønte ingenting, ikke plateselskapet heller – før de så salgstallene. 

«Med ‘Utgard’ kom konseptet før jeg begynte å skrive musikken, og det er første gang jeg har satt et premiss for hva plata skal handle om.»

Ivar Bjørnson, Enslaved

– I bunn og grunn handlet det kanskje om et slags opprør? 

– Nettopp, det var jo det!

Ny skriveprosess

– Tilbake til Enslaved sin metode, som har utviklet seg over årene? 

– Nettopp, jo, jeg har lagt merke til at det er et potensial i å sette det lyriske, det innholdsmessige, på et tidligere tidspunkt, fordi det på den måten begynner å påvirke musikken, og vice versa. 

Med «Utgard» kom konseptet før jeg begynte å skrive musikken, og det er første gang jeg har satt et premiss for hva plata skal handle om. Derfra begynte jeg å skrive, før jeg sendte ut demoer til vokalistene, Grutle og Ivar, med låttitler og et par tekstlinjer, assosiasjoner, som hadde dukket opp mens jeg skrev musikken. Så gikk vi videre derfra. 

– Det må kjennes bra å starte prosessen på en annen måte. Hva skiller seg fra tidligere? 

– Tidligere har Grutle og jeg for eksempel skrevet fire tekster hver, som en slags 50/50-måte å gjøre det på. Men så merket vi at de virkelig gode låtene kommer når jeg leverer en låttittel og et par tekstlinjer, og at Grutle fortsetter derfra, kanskje også skriver ferdig teksten. Andre ganger har vi gjort det motsatt. Etter tretti år sammen kan vi nå skrive tekster sammen. 

Skyggelandet bortenfor

– Så fint! Du sa konseptet var klart før musikken med «Utgard», kan du utdype?

– En av historiene på «E»-albumet var historien om hvordan gudene i Åsgard fikk bygget en mur for å holde ute jotnene – en utrolig kompleks historie som også inneholder den fantastiske historien om hvordan Sleipner (Odins hest med åtte bein) kom til verden. Jeg tror de sterke inntrykkene fra arbeidet med denne historien, kombinert med en ekstra periode for intens utforsking av Carl Jungs bøker – spesielt Jungs betraktninger rundt mytologi som underbevissthetens kodespråk, både den felles og den individuelle, er interessante – var det som satte i gang underbevisstheten. En dag var ideen der, ferdig utformet for hele albumet: Vi snur oss helt om og ser utover landskapet utenfor gudenes beskyttende mur. Det er denne veien vi skal nå, bort fra de definerte delene av mytologien, og ut i skyggelandet bortenfor. Fra orden og ut i kaoset hvor alt begynte.

Grutle fikk det påbegynte konseptet, og hans forse er at han har voldsomt inngående kjennskap til mytologi og sagaene. Han ekspanderte, noe som ga meg nye ideer da jeg fikk det tilbake, og så videre. Vi kommer nok til å fortsette å jobbe på denne måten, vi ser det har en voldsom verdi. Tilsynelatende har også denne framgangsmåten gitt utslag i kortere og mer presise låter. Når konseptet er så til stede når man skriver musikken, så kommer poengene fortere til overflaten. 

«Det er denne veien vi skal nå, bort fra de definerte delene av mytologien, og ut i skyggelandet bortenfor. Fra orden og ut i kaoset hvor alt begynte.»

Ivar Bjørnson, Enslaved

Sentral dualisme

– Apropos det mytologiske: «Urjotun» kan tolkes som et bilde på Yme, urjotnen som blir drept av Odin slik at Ymes kropp er opphavet til skapelsen av den fysiske verden. Dette trigger assosiasjoner til det mer eksistensialistiske. Og ser vi på det musikalske så er motsetninger og kontraster med på å definere Enslaveds soniske landskaper. Helt svart/hvitt er det ikke, men likevel en tydelig veksling mellom lys og mørke, mellom det tidvis harde og hurtige, før lydbildet tas helt ned, bryter over i noe mykere og på en måte mer harmonisk. Referanser til filosofiske ideer om dualisme er nærliggende, noe dere helt sikkert har gjort dere noen tanker rundt? 

– Dualiteten er ekstremt sentral for oss, det er kjernen vil jeg si. Om det er ren dualitet eller om det har flere dimensjoner, er imidlertid vanskelig å si. Det er litt som kvantefysikk: Noen ganger snur du noe rundt 360 grader, før du må dra det rundt en runde til – til framsiden. 

Det er nok også dualiteten som gjør at jeg ofte tiltrekkes av deler av postpunk, eller elektronika for den saks skyld – noen ganger mer enn metall. Samtidig identifiserer jeg meg sterkt med deler av metallen, både musikalsk og kunstnerisk, og dette handler nettopp om dualiteten: Motsetninger er gjensidig avhengig av hverandre. Det gode er avhengig av det motsatte, og det er der vi feiler med samtidens rådende vestlige – eller strengt tatt globale – ideologi. Det er ikke lenger rom for nedbrytning og forråtnelse. Konsekvensen er at alt blir hemmet og forknytt, blomstring av nye ting kveles. 

Tilsvarende appellerer til oss i musikk. For å finne ut hvor sonisk ekstreme fem mann kan være, så må de fem mennene også vite hvor stille og diskret de kan være. 

Samtidig kan man bli veldig oppslukt av kontraster som dette, fokus på dynamikk kan bli litt for voldsomt, og en går bare fra stille-stille BRÅK til stille-stille BRÅK. Det er så klart kjempegøy å mestre overgangene, men underveis innser en at det også finnes nyanser, det ligger veldig mye imellom. I tillegg blir det spennende når en begynner å leke med tekst versus musikk: Å formidle én ting med ord, mens en setter en annen posisjon musikalsk. 

Mangel på balanse

– I forlengelse av dette er det relevant å trekke inn naturen, som er til stede i Enslaveds musikalske univers gjennom stemning og atmosfære. Naturen betraktes gjerne som kontrast til mennesket, til tross for at vi mennesker er avhengige av naturen? 

– Naturen er til de grader tilstede i alt vi gjør! Noe av det moderne menneskets problem er nettopp denne tanken om at vi i det hele tatt kan eksistere uavhengig av naturen. Konkret eller i mer overført betydning ønsker vi å bruke vår musikk og våre tekster til å utforske dette grunnleggende båndet: Hvordan har vi havnet her så langt borte fra oss selv, og hvordan finner vi tilbake?

Misforstå meg rett: Det er ikke noen metallutgave av The Lars Monsen Show vi driver med – «natur» er selvsagt fjorder og fjell, snø og granskog, men også så uendelig mye mer. I kjernen finner vi temaer som tilhørighet, behovet for noe som er større enn oss selv og det aller viktigste: balansen. Det er utrolig mye fint med vår moderne verden, men den underliggende mangelen på balanse skaper en større del av problemene våre enn vi så langt har klart å innse. Tror vi, da.  

«Naturen er til de grader tilstede i alt vi gjør! Noe av det moderne menneskets problem er nettopp denne tanken om at vi i det hele tatt kan eksistere uavhengig av naturen.»

Ivar Bjørnson, Enslaved

Integrerte innflytelser

– Klokt sagt! Avslutningsvis la oss snakke litt om dette med musikalske innflytelser. Jeg opplever for eksempel at «Distant Seasons» skiller seg ut fra helheten, introen kan minne om de tyske proglegendene Colour Haze, og «Urjotun» er ganske overraskende med sin synth-postpunk-intro. Det er ikke første gang en mer eksperimentell, åpen tilnærming til det å lage musikk skinner gjennom, men det oppleves enda tydeligere nå. Låtene er spekket med ulike innflytelser? 

– Det er jo dette det handler om, alle disse ulike inspirasjonene har vært der hele tiden. Og apropos, det er noen fun facts relatert til dette og tidlig norsk blackmetall. Jeg husker godt da vi stakk innom Helvete i Schweigaardsgate, drevet av Øystein Aaarseth fra Mayhem. Det var først og fremst en platebutikk som den gang ble framstilt som gjenghovedkvarteret til blackmetall-skurkeklubben. Folk reiste dit fra hele landet, og vi var alltid innom når det var konsert i Oslo. Selv så jeg veldig opp til Øystein, både som gitarist og generelt musikalsk, så hans ord om musikk var viktig.

Litt tøff kunne jeg for eksempel spørre «Er det noe kul death metal her som jeg burde sjekke ut?» Men svaret fra Øystein var «Drit nå i dét da, det er bare kjedelig. Sjekk ut dette, har du hørt om dette…», og så kom han trekkende med progband som Änglagård og Kabnekajse, men også Kraftwerk, Tangerine Dream og Conrad Schnitzler, sistnevnte en slags nyklassisk artist som står bak den berømte introen på «Deathcrush»-albumet til Mayhem. Folk tolket det ironisk, men det var dønn alvorlig fra Øystein, han hadde et veldig kunstnerisk forhold til ting. Det plukket vi opp, og det har vært med oss hele tiden. 

I Enslaved har det dreid seg om å komme til et punkt der vi klarer å integrere alle disse referansene og innflytelsene, og det skjedde med «Urjotun». Jeg satt i studioet mitt en morgen, og plutselig var alle disse innflytelsene – Kraftwerk, Killing Joke, post-punken fra åttitallet og så videre – der. Det er dette reisen til Enslaved har handlet om: Å samle hele vår musikalske personlighet inn bandet. 

Gjennomgående grunntone

– Det kan man jo absolutt si at dere har klart, uten å miste rotfestet eller vanne ut kjernen. Jeg tenker det handler mye om at det er en slags likhet i stemning, at det er en gjennomgående grunntone – selv om det musikalske sjangermessig tilsynelatende spriker?

– Akkurat! Der sa du det. Det er det jeg leter etter. For oss har det aldri handlet om en musikkideologisk greie, at visse elementer – for eksempel den synthen i «Urjotun» – ikke kan blandes inn fordi det bryter med sjangeren. Sånn har det aldri vært for oss, alt har vært lov hele veien. 

– Nå høster dere lovord for denne tilnærmingen, men det har ikke alltid vært slik? 

– Nei, det har ikke det, og vi smiler litt av det. I starten var det litt sånn «der har du de som ødelegger sin egen sound med alt dritet de blander inn». Men på et tidspunkt snudde det til «Åh de ja, de er spennende, de utforsker uttrykket sitt.»

Saken er at vi har hatt samme tilnærming hele veien. Akkurat som med nystartede bedrifter, handler det om hva visjonen er. Vi hadde vår visjon klar tidlig, den er fortsatt den samme, og kanskje også svaret på hvordan man holder inspirasjonen oppe: Vi skal lage vår egen favorittmusikk.