Mandag 27. januar 2020
Powertripping Spacelords
Monster Magnet er gamle travere. Sin stothetsperiode hadde de for 15-20 år siden, og i senere år har deres Oslo-besøk blitt holdt på mindre scener som Blå og Parkteateret. Men denne mandagskvelden var de tilbake på Rockefeller der mange utvilsomt mener de hører hjemme. Kanskje var en av grunnene at det hadde blitt annonsert at de skulle framføre et av sine mest populære album, «Powertrip», i sin helhet?
Riktignok hadde denne konserten opprinnelig blitt satt opp på John Dee i underetasjen, men siden den solgte ut der på under den tiden det tar deg å si «spacelord motherfucker», og ikke noe viktigere skjedde i badekaret over, var det en no-brainer å flytte den dit. Rockefeller fyltes sakte men sikkert opp, men ble aldri ubehagelig fullt. Begge galleriene var åpnet, så publikum spredte seg nok til at det aldri var vanskelig å bevege seg rundt. Jeg vil tippe pluss/minus 800 sjeler hadde funnet veien.
Det var lokal support i kveld. Oslobandet Mother Trudy spiller rett fram klassisk rock n’ roll uten krimskrams, og åpnet med låta som bærer bandets navn. Kanskje deres beste låt og, tror jeg jeg vil konkludere med etter å ha eid bandets LP i et års tid, samt ha sett dem ved i hvert fall to anledninger tidligere, sist på Brewgata drøyt to uker tidligere. Bandet leverte en entusiastisk opptreden, men det er vanskelig for band av denne typen å stikke seg ut, så mange som det er av dem. Et par dager tidligere spilte svenske Abramis Brama, et stilmessig temmelig likt band, på John Dee, men helt i den divisjonen er ikke Mother Trudy ennå. Kanskje de kan bli det? De spilte et par nye låter i kveld som lød lovende, og de skal bli spennende å følge framover.
Visuelt midtpunkt
Monster Magnet skulle altså benytte kvelden til å servere oss sin fjerde fullengder «Powertrip». Det gjorde de vel mer eller mindre og, men ikke i rekkefølgen fra plata, og jeg er temmelig sikker på at tre-fire spor ble utelatt. Det første som slo meg var det litt besynderlige ved at bandets backdrop viste coveret fra et av deres andre album («God Says No»?). Men det får så være.
Monster Magnet skulle altså benytte kvelden til å servere oss sin fjerde fullengder «Powertrip».
Bandet gikk på scenen med brask og bram og «Atomic Clock». Dave Wyndorf og gutta liker å lage litt støy. Dave selv viftet og poserte, hele tiden med en gitar rundt halsen som det for det meste ikke ble spilt på. To andre gitarister tok seg av den biten. «Tractor» og «Crop Circle» fulgte så. Det var hardt og småsinna. Og …ganske morsomt å se på!
Det er Wyndorf som er det visuelle midtpunktet i dette bandet. De øvrige bandmedlemmene er dyktige på sine instrumenter, men visuelt temmelig anonyme. Dave er også det eneste originalmedlemmet som er igjen, men gitarist Phil Caivano begynner å bli et kjent fjes. Bassisten ble presentert som et nytt medlem, men det var litt uklart om det betød ny til denne turnéen. Jeg skal innrømme at jeg ikke akkurat kjente ham igjen fra fjorårets konsert på Parkteateret, men hvem som helst kan ha skjult seg under den hårmanken.
Jevnt bra
Nuvel. Låtene fra «Powertrip» kom som perler på en snor, selv om de nok droppet noen. Ellers var Dave lite snakkesalig mellom låtene denne gangen. Denne anmelder skal ikke påberope seg å være planetens største Monster Magnet-autoritet, men skravla på mannen har da gått mer under tidligere møter? Eller er det jeg som husker feil?
Uansett, musikalsk låt det jevnt over bra. Noen av låtene rundt midten av settet framstod nok noe anonyme, men det gjør vel store deler av bandets plater og. Det går mye i det samme «groove’et» hele tiden.
«This band does what it wants to!»
Men etter hvert begynte det å bli tydelig at vi nærmet oss slutten av hovedsettet da de mer kjente låtene begynte å dukke opp. «Baby Götterdämmerung», «Powertrip» og «Space Lord» fikk æren av å avslutte, sistnevnte med publikum på allsang i «space lord, motherfucker»-refrenget. Hva ville salig Shakespeare ha sagt?
Feelgood-stoner
Men vi skulle jo få mer. Monster Magnet hadde jo lovet oss «Powertrip» plus assoreted hits! Eller noe slikt. Hits vrimler det vel ikke akkurat av i gruppas repertoar, men da Dave og hans medmusikanter omsider kom på scenen igjen etter en dobbel Heineken-pause utviklet det seg til litt godmodig kjekling mellom ham og publikum om hva de skulle spille. Dave bestemte imidlertid at han ville ha siste ord – «this band does what it wants to!» – og dro «Twin Earth» fra albumet «Superjudge».
Vi fikk vel fire låter til. Selv gikk jeg i garderoben tidlig for å unngå rushet og hentet yttertøyet, men ble stående i de bakre gemakker for å bivåne resten av konserten. Det var enkelt å se selv for en som ikke er så veldig høy. Det virket som det hadde blitt tynnet ut litt blant publikum nå. Mange hadde kanskje gått etter «Powertrip»? Eller trukket ut i lobbyen? Siste låt bandet spilte ble gjennombruddshit’en «Negasonic Teenage Warhead».
Da Monster Magnet gikk av scenen hadde vi vært vitne til snaut halvannen time med feelgood-stoner. Spacerock er et annet ord for det, som jeg tror bandet foretrekker. Monster Magnet gjør nok klokt i å ikke holde på lenger enn de gjør da det er relativt lite variasjon i musikken deres. Men i doser av denne størrelsen er de passe underholdende. Denne skrivende person blir aldri noen mega-fan, men syntes ikke kvelden var bortkastet heller.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Les også: Monster Magnet @ Parkteatret i 2019
