Onsdag 21. august 2019
Mer enn en one-hit wonder
Hozier er aktuell med sitt nyeste album «Wasteland, Baby!», som ble utgitt tidligere i år, og turnerer for tiden verden rundt for å promotere nyutgivelsen. Wasteland, Baby! Tour la heldigvis også turen innom Oslo, hvor Sentrum Scene fikk æren av å gjeste den populære artisten.
Det er bare ni måneder siden Hozier sist besøkte samme scene i Oslo. Men ettersom han den gang spilte for fullt hus på Sentrum Scene, og han siden sist har rukket å gi ut sitt nye album «Wasteland, Baby!», som ble sluppet i mars i år, hele fem år etter debuten, var det ingen grunn til å vente med et nytt norgesbesøk. Og jaggu ble det ikke nok en utsolgt konsert på norsk jord.
Med andre ord har det norske folk virkelig trukket denne soulfulle irske singer/songwriteren til sitt bryst. Og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor, etter hva han leverte denne kvelden. Sammen med resten av sitt åttemannsensemble. For det var ikke bare hovedpersonen selv med en kassegitar vi fikk servert, han hadde med seg hele syv medmusikanter, tilsammen var de fire damer og fire menn, og sammen skapte de bra trøkk på Sentrum Scene.
Bra trøkk var det også i publikum denne kvelden. Mellom hver låt var det en stormende jubel som var mer ubehagelig for øregangene enn det tidvis høye lydnivået fra scenen. Og skal man dømme etter engasjementet er det mye som tyder på at folk ikke bare dro for å høre «Take Me To Church».
Oljekanneriff
Hozier & Co åpnet med tre låter fra den nye plata; «Would That I», «Dinner & Diatribes» og «Nina Cried Power». Såpass mye lyd var det fra alle instrumenter at vokalen tidvis ble noe overdøvet. Spesielt under de låtene hvor kordamene Kristen Rogers og Rachel Beuaregard viste seg å ikke bare være kordamer, men heller kom frem på scenekanten for å traktere både perkusjon og synth. Det kan også skyldes at stemmen til Hozier kanskje ikke var helt på høyden denne dagen. Han unnskyldte seg tidlig for dette. Som han sa, så hadde han én dårlig og én god nyhet til oss. Den dårlige nyheten var at stemmen hans var litt «under the weather», men den gode nyheten var at det skyldtes at han hadde hatt en travel uke med å spille inn ny musikk. Så da er han vel unnskyldt. Vi la heldigvis ikke altfor mye merke til at stemmen var sliten.
Det ble spilt låter fra alle Hoziers utgivelser. Debutplata «Hozier» (2014) og «Wasteland, Baby!» (2019) ble vektlagt likt, og i tillegg fikk vi et par låter fra fjorårets EP «Nina Cried Power». Første låt som ble spilt fra debutplata var «To Be Alone». Her dro Hozier frem sin Bohemian Motor Oil gitar, som akkurat som navnet tilsier er en gitar som ser ut som en oljekanne. Fiffig. Samtidig byttet den kvinnelige gitaristen ut gitaren sin med en fiolin i stedet. Noe som kledde henne mye bedre.
Denne musikken funker enda bedre live enn på plate.
«Angel of Small Death & The Codeine Scene» befinner seg i samme landskap som monsterhiten «Take Me To Church», og med full koring fra alle på scenen ble det rene gospelstemningen. Den karakteristiske vokalen til Hozier kom til sin fulle rett på denne låta, med all sin særegenhet.
Vi tenner våre lykter når det mørkner
«From Eden» var et av de mer stemningsfulle øyeblikkene. Jeg liker ham godt litt nedpå, hvor vokalen kommer aller best frem. Det var det tydeligvis flere som gjorde, for store deler av publikum tente lysene på mobilene sine. Noen hadde sågar vært på Øyafestivalen og fått med seg den nye trenden som de nye returglassene startet der – hele Tøyenparken fant nemlig ut at glassene egnet seg godt som lampeskjermer når de ble plassert oppå lommelyktene. Veldig effektfullt. Noe også Hozier ble imponert av, da deler av Sentrum Scene lagde disse lyktene. Han innrømte at det var første gang han hadde sett dette fenomenet, og han har vel spilt de fleste steder verden over. «My first thought was: OMG! I hope they’re not drinking that glowing liquid», la han smilende til. Han viste seg for øvrig å være en lun og charmig fyr, akkurat passe ydmyk.
Deretter var det duket for et solonummer, hvor alle unntatt de to keyboardistene Cormac Curran og Jessica Berry forlot scenen, for å overlate Hozier alene med kassegitaren. Vi fikk tittelsporet fra «Wasteland, Baby!», som videreførte den rolige stemningen fra forrige låt. Låta ble introdusert som en av flere låter inspirert av dommedagsklokka; «I’ve been writing a few love songs for the end of the world», kunne han avsløre. «Wasteland, Baby!» ble vakkert fremført med et sound som kunne minne om Thomas Dybdahl.
Neste låt fulgte opp det samme temaet; resten av bandet var tilbake til «NFWMB», eller Nothing Fucks With My Baby – en litt sløy låt som de visstnok ikke spiller så ofte live lenger.
Ett av kveldens desiderte høydepunkter var «No Plan», fra årets utgivelse. En finfin melodi, som funket like bra live som på plate. Og da Hozier knipset akkurat mens han sang «There will be darkness again» for siste gang, ble det mørkt i salen. «Almost (Sweet Music)» fra samme plate, skilte seg også positivt ut mot slutten av settet. En låt som minner en hel del om Ed Sheeran.
Kirkegjengere
Det hele kulminerte i de to avslutningslåtene, som også utgjorde settets beste parti. Først ut var «Movement», en av singlene fra «Wasteland, Baby!». En rolig låt, som ble løftet av heftig lyssetting og en veldig bra formidling. Dernest var turen kommet til den selvfølgelige sistelåta «Take Me To Church». Og her gaulet publikum gladelig med. Da bandet gikk av scenen var det trampeklapp i salen, noe jeg tolker som et tegn på at publikum var godt fornøyd med kveldens seanse, og gjerne kunne tenke seg et par låter til. Det fikk vi også naturligvis.
Hozier kom alene ut igjen på scenen, kun akkompagnert av sin egen kassegitar og et publikum som sang lydig med på «Cherry Wine». En helt rolig og nedpå låt som publikum belønnet med flere lykter i salen. Nå var det sågar noen flere som kastet seg på lampeskjerm-trikset. «Who makes this glowing potion?», lurte Hozier på da sangen var ferdig, hvorpå han introduserte hele bandet som nå slo følge med ham på scenen.
«Work Song» var aller siste låt ut, etter at Hozier først hadde lovet å komme tilbake til Oslo om ikke så lenge, med ny musikk. Det ble et verdig avslutningsnummer, med fiolin og gospelkoring, hvor publikum bidro med å holde takten ved hjelp av klapping, dirigert av bassist Alex Ryan. «Oslo’s got rhythm», konstaterte Hozier. Oktetten forlot scenen til nok en runde med trampeklapp og stående applaus på galleriet.
Kveldens settliste var det ikke mye å utsette på. De kunne riktignok gjerne spilt «Better Love», fra soundtracket til «The Legend Of Tarzan». Hozier har ikke all verdens mange store hits å vise til, foruten «Take Me To Church». Blant repertoaret er det mye som er på det jevne synes jeg, mens enkelte låter skiller seg mer ut enn andre. Likevel har han skaffet seg en solid fanbase. Og det er ikke ufortjent. Jeg vil si at denne musikken faktisk funker enda bedre live enn på plate.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
Settliste
1. Would That I
2. Dinner & Diatribes
3. Nina Cried Power
4. To Be Alone
5. Someone New
6. Angel of Small Death & The Codeine Scene
7. Nobody
8. Talk
9. From Eden
10. Wasteland, Baby!
11. NFWMB
12. No Plan
13. Jackie And Wilson
14. Almost (Sweet Music)
15. Moment’s Silence (Common Tongue)
16. Movement
17. Take Me To Church
Encore:
18. Cherry Wine
19. Work Song
