Stjernespekket filmatisering av roman
Den nye norske filmen «Ut og stjæle hester» er aktuell på kino i disse dager, med hovedroller besatt av storheter som Stellan Skarsgård, Bjørn Floberg og Tobias Santelmann.
Filmen er regissert av Hans Petter Moland, som er kjent for filmer som «Secondløitnanten» (1993), «Gymnaslærer Pedersen» (2006), «En ganske snill mann» (2010) og «Kraftidioten» (2014). «Ut og stjæle hester» er en filmatisering av Per Pettersons roman med samme navn fra 2003, som har toppet bestselgerlistene i Norge, vunnet en rekke internasjonale litteraturpriser og er oversatt til over 50 språk.
«Ut og stjæle hester» er en stjernespekket film, hvor selv de minste rollene er besatt av kjente navn som Anders Baasmo Christiansen, Thorbjørn Harr og Jon Øigarden, i tillegg til større biroller levert av Pål Sverre Hagen (Amundsen, Kon-Tiki, Sonja, Valkyrien), Gard Eidsvold (Kraftidioten, En ganske snill mann), Danica Curcic (Broen, Nobel) og Tone Mostraum (Presten, Øyevitne). Hovedpersonene er karakterisert av Stellan Skarsgård (En ganske snill mann, Mamma Mia, Kraftidioten, Kongen av Bastøy), Bjørn Floberg (Telegrafisten, Varg Veum, Jeg er Dina, Ti kniver i hjertet, Uno, Uro) og Tobias Santelmann (Kon-Tiki, Mordene i Kongo, Grenseland, Frikjent), samt Jon Ranes som spiller den 15 år gamle utgaven av Skarsgårds rollefigur Trond. Flere av navnene på rulleteksten er gjengangere i Moland sine filmer.
Nostalgiske einstøinger
Handlingen i filmen foregår vekselvis i nåtid og i fortid, hvor nåtiden er satt til vinteren 1999 mens fortiden for det meste foregår sommeren 1948.
Filmens åpningsscener viser at Trond (Stellan Skarsgård) i en alder av 67 har flyttet tilbake til en liten bygd i Norge, hvor han ikke har vært siden sommeren han var 15. I mellomtiden har han bodd i Sverige, og prater nå følgelig svensk, selv om han ble født i Norge. Trond mistet kona si i en bilulykke for tre år siden, og har planer om å starte et nytt liv på denne gudsforlatte plassen. Han har også planer om å feire overgangen til et nytt årtusen helt alene. Noe han ikke lykkes helt med etter at han blir kjent med sin noe originale bygdenabo Lars (Bjørn Floberg).
En varm film om vennskap, familierelasjoner, svik og tap.
De to einstøingene begynner å sette pris på hverandres selskap, og samværet gjør at de etter hvert husker at de faktisk kjente hverandre den sommeren i 1948. Dermed er det duket for hyppige tilbakeblikk til denne sommeren hvor Trond ble med sin far (Tobias Santelmann) for å jobbe på en seter, men moren og søsteren ble igjen hjemme.
Sommeren på seteren ledet opp til det ultimate sviket for Trond, da denne tiden ble den siste han hadde sammen med sin far, før han forlot hele familien til fordel for en annen kvinne. Samme kvinne som også skulle bli gjenstand for Tronds første forelskelse. Sommeren for øvrig bød på nye vennskap, spesielt med Lars sin eldre bror Jon, ulovlige rideturer, dramatisk tømmerfløting og en tragisk hendelse som skulle komme til å prege Lars for resten av livet.
Kontrastbruk og tolkningsfrihet
Skiftingen i tid, med 51 år imellom, markeres både i koloritt og handlingens tempo. Nåtiden er satt midtvinters, fargene er kalde og både hendelsesløp og replikker går noe tregt for seg. Fortiden derimot foregår midt på sommeren, hvor fargebruken er mye lunere og det er mer fart i scenene. Som for å illustrere den nostalgiske følelsen av at alt var bedre i gamledager. Men ironisk nok er historien fra 1948 i utgangspunktet mye dystrere enn hvordan livet rundt millenniumskiftet utvikler seg. Filmen har generelt en god del scener uten for mange replikker, som inviterer seerne til å tolke fritt på egen hånd.
Jeg skulle gjerne sett at Bjørn Floberg hadde en litt større rolle i filmen, og at vi dermed hadde fått et dypere innblikk i vennskapet som oppstår mellom Trond og Lars i voksen alder. Floberg og Skarsgård leverer som vanlig mesterlige karakterer, men også 16 år gamle Jon Ranes må berømmes for sin rolletolkning av unge Trond.
«Ut og stjæle hester» er en varm film om vennskap, familierelasjoner, svik og tap. To timer i kinosalen gikk fort, og man følte at man lett hadde tålt lenger tid i disse personenes selskap, man ble nysgjerrig på å vite mer om livene deres. Absolutt vel verdt å se!
Av Marianne Lauritzen
Foto 4 1/2 & Nordisk Film
