Overflatisk skittentøyvask

Spillefilmen om ett av 80-tallets mest sagnomsuste rockeband, Mötley Crüe, kan endelig ses på Netflix. «The Dirt» er basert på bandets boksuksess fra 2002 ved samme navn.

I 2002 ga Mötley Crüe ut bestselgeren «The Dirt: Confessions Of The World’s Most Notorious Rock Band», en biografi skrevet av bandmedlemmene selv sammen med forfatter Neil Strauss. I 2008 ble filmrettighetene solgt til Paramount Pictures og MTV Films. Larry Charles var tenkt som regissør, men da prosjektet stagnerte brøt et utålmodig band avtalen med MTV og regissørstolen ble overgitt til Jeff Tremaine (Jackass) i 2013. I 2015 overtok Focus Features rettighetene, men det var først da Netflix kjøpte rettighetene til filmen i 2017 at prosjektet endelig lot seg realisere.

Filmen åpner med Nikki Sixx (Douglas Booth) sin monolog om at 1980-tallet var det jævligste tiåret i menneskets historie, med keyboard og teite hårfrisyrer. «So what do you do when you’re born in the wrong time? You make it yours!», innrømmer Sixx, før vi så vidt er innom hans trøblete barndom i åpningsscenene. Vi får et innblikk i hvordan det var å vokse opp med en alkoholisert alenemor med stadig nye og lite sjarmerende stefedre. Til slutt ender Nikki opp på gata for å rømme fra sin dysfunksjonelle familie. Perioden hvor han flyttet sammen med sine besteforeldre, og så på dem som sine egne foreldre, hoppes elegant over i denne filmen. Som en kontrast til dette får vi se hvordan Tommy Lee (Colson Baker aka Machine Gun Kelly) derimot vokser opp i en kjernefamilie med to prektige foreldre og en lillesøster.

En broket forsamling
Det tar ikke lang tid før vi kommer til scenen hvor Tommy Lee tilfeldigvis møter på Nikki Sixx etter å ha vært på konsert med bandet hans London, som han er fan av og har plakat av hengende på gutterommet. Sixx er i modus for å starte et nytt band, som verden ikke har sett maken til, og Lees trommestikkeferdigheter gir ham kjapt en plass i det nye bandprosjektet. Sammen holder de audition for å finne den rette gitaristen, hvor vi får se at Mick Mars (Iwan Rheon) danker ut yngre kandidater, og ender opp som bandets eldste medlem. Tommy Lee kommer på at han har en gammel skolekompis som spiller i et coverband, og de tre gutta drar for å headhunte ham. Allerede på det tidspunktet var Vince Neil (Daniel Webber) en damemagnet, og blir derfor lett tatt inn i varmen av de andre gutta.

Dermed er bandet et faktum, samt bandnavnet som ble til etter Mick Mars’ idé Motley Crew, med designhjelp fra Nikki Sixx. Og herfra går hendelsene i ett. Faktisk i litt for kjapt tempo. Veien fra kjellerband til store stadioner er bagatellisert med rask klipping i hendelser. Det tar ikke lang tid før en noe keitete Tom Zutaut (Pete Davidson), representant for plateselskapet Elektra Records, signerer en kontrakt med dem for fem plater, eller før Doc McGhee (David Costabile) selger seg inn som guttas manager og hjelper dem med fete spillejobber.

De fire bandmedlemmene bytter på å gjøre voiceover hele filmen igjennom. De ulike fortellerstemmene gjør at vi får historien sett fra alles perspektiv. Og ved flere anledninger brytes den fjerde veggen ved at karakterene snakker direkte til publikum. En teknikk jeg personlig ikke er så fan av, men som her benyttes for å forklare hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Greit nok.

«So what do you do when you’re born in the wrong time? You make it yours!»

Brorparten av filmen handler om sex, drugs and rock’n’roll, og desto mindre om musikken. Filmen tar mer for seg det ville rockestjernelivet på 80-tallet, med tilhørende damer og ramponering av hotellrom, enn å vise hvordan de jobbet i studio eller med låtskriving. Ozzy Osbourne, spilt av en ganske så lik Tony Cavalero, har en liten birolle som uheldig mentor for gutta under en turé hvor Mötley Crüe er supportband for the prince of darkness. Ozzy kommer vel ikke spesielt heldig ut av denne rolletolkningen.

Den samme turneen fremstiller Mick Mars som den mest voksne i bandet, hvilket han jo også var, og viser at han har et noe mer edruelig syn på damer enn sine bandkollegaer. Av hans personlige problemer er vi så vidt innom hans revmatiske sykdom, og hans hofteoperasjon i 2004 blir vist i en biscene mot slutten av filmen.

Historien kommer selvfølgelig ikke utenom da Nikki Sixx ble erklært død lille julaften i 1987, hvor han fikk i seg en overdose heroin på fest med noen av gutta i Guns N’ Roses og Ratt. Filmen skildrer en ivrig ambulansearbeider som på heroisk vis nekter å la den kjente rockestjernen død; «This is Nikki fucking Sixx man, he is not gonna die in my ambulance». Han var riktignok død et par minutter, noe pressen rakk å få med seg og erklærte ham død i media, men et par adrenalinsprøyter bragte ham brått tilbake, noe som fremprovoserte et noe urealistisk high five mellom legene. Denne hendelsen resulterer dog i Mötley Crüe mest solgte album «Dr. Feelgood» i 1989, samt singelen «Kickstart My Heart». Sixx erkjenner at han har nådd rock bottom, og får med resten av bandet på en kollektiv avrusning, med en påfølgende turné som er hakket mindre gøy enn de tidligere.

Dette var for øvrig ikke første gangen Nikki Sixx tok en overdose, han hevder selv å ha vært død to ganger, men den første gangen er vi ikke innom i filmen. Filmen tar generelt litt lett på rusavhengigheten hans, og får det til å virke som en enkel sak å bli nykter. Som de fleste historiene i filmen får vi bare en overflatisk vinkling på det. Men midt i hans paranoide heroinepisoder åpenbarer det seg en finfin coverversjon av «Live Wire», signert Meghan Kabir. Dog synes jeg generelt det meste av musikken er for lav til å være en musikkfilm.

Dramatisk underholdning
Andre dramatiske episoder vi er innom er for eksempel Vince Neil sin fyllekjøring i 1984, som ender med at Hanoi Rocks-trommis Razzle blir drept og at Vince må sone en snau måned i fengsel. Det er mer drama rundt Vince Neil, og både brudd med dama og mangel på motivasjon for det nye låtmaterialet tærer på hans forhold til bandet. Om han sa opp eller ble sparket er litt uvisst ifølge filmen, men bandet blir altså nødt til å finne seg en ny vokalist. John Corabis rolle i bandet blir nærmest forbigått i stillhet, med en mikroskopisk rolle. Vince sin datter blir kreftsyk, og etter Skylars død i 1995 ønskes Vince velkommen tilbake som medlem i bandet.

Handlingen i filmen tar for seg bandets historie fra 1981 til 1995, altså kun deres 14 første år, enda de holdt på i 20 år etter dette. Hvilket betyr at filmen ikke er innom Tommy Lees ekteskap med skuespiller og modell Pamela Anderson og deres sexvideo-skandale. Hans karakter i filmen slipper dermed unna som den av gutta med minst personlige problemer. Derimot får vi innsyn i hvordan han møtte skuespiller Heather Locklear (Rebekah Graf), vi blir både invitert i bryllupet deres og er vitne til bruddet noen år senere.

Så skittent som tittelen tilsier er ikke denne filmen. Som et resultat av å skulle rekke over litt for mye blir skandalene relativt polerte. Men med tanke på at både Nikki Sixx, Tommy Lee, Vince Neil og Mick Mars er medprodusenter av filmen, er bandet åpenbart fornøyd med at deres historie fremstilles på denne måten. Filmen er god underholdning for de som har et distansert forhold til 80-tallsfenomenet Mötley Crüe, men er du blodfan er det mulig du blir noe skuffet.

Dette er en gjenganger med musikkfilmer som baserer seg på biografiske hendelser – det er først og fremst en underholdende spillefilm med mange snarveier, og ikke en dokumentar med fakta i kronologisk rekkefølge. Denne type filmer har vi sett flere av den siste tiden, som for eksempel «Bohemian Rhapsody» og «Lords Of Chaos», og dette er nok heller ikke den siste vi har sett i sitt slag. Og i stedet for å konsentrere seg om at hendelsesforløp eller parykker ikke er helt autentiske, er det vel bedre å fokusere på at filmbransjen faktisk er interessert i å vie tiden sin til musikkhistorie.

Av Marianne Lauritzen
Foto Jake Giles Netter, Netflix