Onsdag 19. desember 2018
Det har nærmest blitt en tradisjon at Seigmen spiller på Støperiet i hjembyen Tønsberg hvert år før jul, men i år bestemte gutta seg for å dra på en aldri så liten norgesturné i desember.
Heldigvis la de også turen innom hovedstaden, og til våre store glede ble selveste Rockefeller valgt som arena denne gangen. Så vidt meg bekjent har de ikke spilt på Rockefeller siden 2006. Ikke så rart, med tanke på at de uten problemer selger ut Sentrum Scene, men som publikummer er Oslos triveligste storstue definitivt å foretrekke fremfor et overfylt Sentrum Scene.
Konserten var lagt til en onsdag, noe som også var et stort pluss midt i desember, hvor helgene stort sett blir invadert av de verste julebord og kaklehøns. Med andre ord lå alt til rette for en superb aften i selskap med våre favorittgutter fra Tønsberg. Innen Seigmen inntok Oslo hadde de allerede rukket å gjøre en konserter i Drammen forrige helg, samt Stavanger dagen før.
De startet kalaset med den instrumentale «Monument», med et fett lysshow i takt med musikken. Frontmann Alex Møklebust entret ikke scenen før til låt nummer to, signaturlåta «Ohm». Han rakk å kommentere at publikum var så stille, noe som sikkert hadde en sammenheng med at det tross alt var en onsdag, før de fyrte i gang den nye nasjonalsangen «Hva vi elsker», fra deres foreløpig siste plate «Enola».
«Pluto» fra A til Å
Nok en publikumsfavoritt fulgte i «Metropolis», og allsangen var et faktum. Fra samme plate fikk vi også «Juvel», og da «Fra X Til Døden» ble spilt opp som sjette låt var det lett å tenke at settlista kom til å bli identisk med den på Union Scene i Drammen sist helg. Men neida, her ble vi tatt på senga med et overraskende stunt dedisert til blodfansen. Som de selv uttalte det, fikk de en fiks idé om å spille hele EPen «Pluto» fra A til Å.
Deres aller første utgivelse fra 1992, som ble gitt ut før debutskiva «Ameneon» kom ut i 1993, består i tillegg til «Fra X Til Døden» av «Mono Doomen», «Korstoget», «Skjebnen» og «Syndefloden». Hele seansen varte nærmere en halv time, og ble avsluttet med Kim Ljungs ord «Dette er nok første og siste gang vi spiller «Pluto» i sin helhet», hvorpå gitarist Marius Roth Christensen måtte skyte inn en digresjon om at de hadde gjort det samme én gang i Tønsberg i 1992. Altså hadde vi nettopp vært vitne til en historisk begivenhet som ikke hadde funnet sted på 26 år. En grei førjulsgave til fansen. For den gjengse publikummer kan det ha blitt litt i særeste laget, da Seigmen anno tidlig 90-tall er en del tyngre enn dagens utgave av bandet.
En kveld for blodfansen, og en kveld for historiebøkene.
Da passet det ypperlig å myke opp med balladen fra «Enola», «Tenn alle lys», som er det nærmeste Seigmen kommer en julelåt. Faktisk hører den absolutt hjemme på spillelista i førjulstiden. Stemningsfullt ble det i hvert fall, i samklang med et fint lysshow.
Så var det tid for et par innslag fra Seigmens eneste engelskspråklige album «Radiowaves». «Trampoline» og «Neon Sun» er ikke de mest spilte låtene derfra, men «Neon Sun» ble så visst ett av høydepunktene. Fra nevnte skive skulle jeg personlig gjerne hørt både «The World Revolves Around You» og «The Modern End», men ettersom jeg fikk høre sistnevnte på konsert med Ljungblut i Kulturkirken Jakob for bare en måned siden skal jeg ikke klage for mye på det.
På dette tidspunktet prøvde Alex å få liv i det noe stillestående publikummet. Etter en kort seremoni hvor et pliktoppfyllende publikum sang alt de fikk beskjed om, konkluderte han med at han nærmest kunne gjøre hva som helst og vi ville rope det samme som han. Mer allsang ble det mulighet for da de fyrte i gang «Slaver av solen», og da ble det for alvor liv i folket foran scenen.
Rutinert og velsmurt maskineri
«Trøst» var et annet høydepunkt fra «Enola», før de rundet av med obligatoriske «Døderlein», hvor Alex ikke trengte å synge særlig mye selv – publikum fikset den biffen på egen hånd. Det var derfor ingen stor overraskelse at hele Rockefeller gynget av trampeklapp da gutta gikk av scenen.
Som så ofte før kom de tilbake med «Agnus Dei», hvor Marius fikk briljere med sine operaferdigheter. Et gåsehudøyeblikk som ble ekstra vakkert sammen med Kim Ljungs annenstemme. Alex tok over mikrofonen igjen til velkjente «Mesusah», før de på sedvanlig vis satte punktum med «Hjernen er alene». Et kort sekund snek tanken seg inn om at det er en anelse trist at deres mest populære låt er en cover av DeLillos, men siden Seigmens versjon er så sykt mye fetere forsvant den tanken like fort som den kom.
Kveldens settliste var det ikke veldig mye å utsette på. Siden de for tiden ikke er på turné med noe nytt album, står de litt friere til å leke med repertoaret, noe som gjør det hakket mer spennende for de som etter hvert har sett dem ganske mange ganger live. Men, jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å høre «Mørkets øy», fra filmen med samme navn, på en konsert snart. Jeg kan ikke huske å ha hørt denne live noen gang, så det er jaggu på tide.
Et forrykende show. Som alltid. En kveld for blodfansen, og en kveld for historiebøkene. Mens vi venter i spenning på nytt album. Seigmen er og blir ett av landets beste liveband. Dette kan de.
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri & Terje Dokken
