Søndag 29. september 2019
Gigantisk kommunikasjonssvikt
Pixies ga nettopp ut sitt nye album «Beneath the Eyrie», og markerte plateslippet med å invitere til søndagssoaré i Tigerstaden.
Det er bare to år siden sist Pixies besøkte Oslo. Den gang var det Øyafestivalen som huset Boston-kvartetten, men Pixies er vel unektelig et band som egner seg bedre på mørke klubbscener enn store festivalarenaer. De leverte en grei konsert i Tøyenparken, men denne søndagskvelden skulle bli hakket hvassere. Med et rykende ferskt album i bagasjen inntok de et stappfullt Sentrum Scene.
De startet med den instrumentale «Cecilia Ann», åpningssporet fra «Bossanova» (1990), som for øvrig er en cover av The Surftones. Men da de fortsatte med «Rock Music» viste det seg at lyden på vokalen var helt elendig. Det var vel en kombinasjon av dårlig skrudd lyd og at Black Francis’ vrælevokal ikke låter fullt så vakkert live. Jeg fryktet at det lå an til en dårlig konsertopplevelse, men en trøblete start var kjapt tilgitt og glemt da de fulgte opp med gode gamle «Isla De Encanta», med vesentlig forbedret vokal.
Alt var ikke bedre før
«St. Nazaire» var den første som ble spilt fra årets utgivelse, som var hissig representert på settlista med hele 11 låter. Disse låtene fungerte bra live. Faktisk virket bandet noe mer inspirert under disse låtene, fremfor alle klassikerne de har spilt i over 30 år. Ikke så vanskelig å skjønne det. Men publikum var, ikke overraskende, mest engasjerte under de gode gamle låtene, noe som var helt tydelig da de fortsatte med «Caribou» fra debut-EPen «Come On Pilgrim» (1987). «Beneath the Eyrie» er såpass fersk at mange mest sannsynlig ikke har fått den under huden ennå. Og for ikke å glemme alle dem som alltid mener at «alt var bedre før». Men jeg har nå rukket å høre en god del på den nye plata, og jeg synes de der leverer det beste de har gjort siden 90-tallet. Så kudos til Black Francis & Co. for at de turte å spille så mange låter fra den.
Paz Lenchantin har blitt merkbart mer varm i trøya siden sist.
«On Graveyard Hill» var en av de nye låtene som funket best på publikum, kanskje ikke så rart siden dette var første singel fra albumet, og derfor har vært tilgjengelig helt siden juni, samtidig som det er en veldig typisk Pixies-låt. Men enda bedre stemning ble det da de hostet opp 80-tallsslageren «Monkey Gone to Heaven» fra «Doolittle» (1989), tett etterfulgt av «River Euphrates».
Konsentrasjonssvikt
Bandets nyeste medlem, bassist Paz Lenchantin, som har fartstid fra band som A Perfect Circle og Queens of the Stone Age, fikk sine 3 minutes of fame da hun fremførte «Los Surfers Muertos» helt alene på vokal. Utover det korer hun på de fleste låtene, men det er ikke mange som Francis ikke er involvert i. Lenchantin, som har tatt over stafettpinnen etter Kim Deal, hadde blitt merkbart mer varm i trøya siden jeg så henne sist på Øya. Hun tok mer plass på scenen nå, noe som gjorde at savnet etter Kim Deal ikke var like sterkt nå som for to år siden. Lenchantin kunne lett tatt «All I Think About Now» fra forrige plate «Head Carrier» (2016) i samme slengen.
«Debaser» førte til ellevill hopping blant enkelte publikummere. En gjøk prøvde å lage moshpit, skjønt det er uvisst om han bevisst gikk inn for dette eller om han bare var for full til å stå rett, uansett falt det ikke helt i god jord hos det godt voksne publikummet. Midtveis i settet la de inn et litt roligere parti, innledet av den melodiøse «Snakes». Francis fant sågar frem kassegitaren til «Wave of Mutilation», før de roet det enda mer ned med «All the Saints». Sistesporet fra årets utgivelse, «Death Horizon», gled fint inn i denne delen av settet, med sin smått countryaktige gitar, signert Joey Santiago, og et særs syngbart refreng.
Publikum hang ikke helt med på disse notene. Men så var det endelig dags for «Here Comes Your Man», og da ble det andre boller. Også denne godlåta er fra «Doolittle». Da denne var ferdig, etter en time spilt, virket det nesten som om mange hadde fått det de hadde kommet for, og begynte å miste konsentrasjonen. Og vi vet hva det betyr på en konsertarena her til lands – skravling! Det var godt de fulgte opp med kjappe låter som «Vamos» og «Nimrod’s Son» for å overdøve disse som sto med ryggen til scenen.
Gigantiske låter
Topp stemning ble det selvsagt da de dro i gang klassikeren «Where Is My Mind?» fra «Surfer Rosa» (1988). Det skal godt gjøres å ikke ha et forhold til denne låta, selv om man ikke er spesielt stor fan av Pixies i utgangspunktet. En låt det er vanskelig å bli lei av. «Break My Body» fra samme skive var også en publikumsfavoritt, dog låt den bittelitt ukjent.
Det er godt gjort å fortsatt ønske seg flere låter etter at hele 37 stykker er spilt. Det sier en hel del om katalogen til Pixies.
I siste halvdel av konserten raste det på med mange låter fra det nye albumet, noe som gjorde det allerede ukonsentrerte publikummet enda mindre fokusert. Det gikk dessverre utover den rolige «Daniel Boone». Også «Havalina» fikk merke dette, selv om det er en av de gode gamle. Andresingelen fra «Beneath the Eyrie», «Catfish Kate», funket heldigvis mye bedre, med sitt catchy refreng. Deres cover av Neil Youngs «Winterlong» ble det også plass til på slutten av settet.
Noen ivrige i salen hadde allerde ropt en stund etter «Cactus», og ble bønnhørt da de kom til kveldens siste låt på programmet. Dette er enda en godbit fra «Surfer Rosa», som definitivt var en verdig avslutning. Men manglet det ikke flere låter fra denne gigantiske skiva? Jo, det syntes i hvert fall Paz Lenchantin. Etter at hele bandet hadde stått på rekke og blitt hyllet med trampeklapp, signaliserte Francis at det var over og ut. Men Lenchantin insisterte på at de skulle ta bare én låt til, og dermed kan vi takke henne for at vi fikk med oss «Bone Machine» helt på tampen av kvelden. Well done!
Kommunikasjonssvikt
Men hvordan er det mulig å spille hele 11 av 12 låter fra den nye plata, men utelate en av de aller beste av dem? Bandet var tydeligvis ikke enig med meg i at «Long Rider» burde fått plass på en spilleliste med 37 låter. Når det er sagt så er det godt gjort å fortsatt ønske seg flere låter etter at hele 37 stykker er spilt. Det sier en hel del om katalogen til Pixies. Jeg savnet nemlig også låter som «Gigantic», «Broken Face», «Levitate Me», «Is She Weird», «All Over The World», «Velouria», «Head Carrier»… jeg kan nevne i fleng!
Kort oppsummert leverte Pixies en hitparade de fleste band bare kan drømme om, men det var også det. Her var det null kontakt med publikum, noe som gjorde at det opplevdes som nok en dag på jobben for bandet på scenen. Det er ikke til å stikke under en stol at låtene, i god punk-ånd, ikke akkurat låter finslipte live, snarere heller mer rufsete enn på plate. Og når det da attpåtil ikke eksisterer noen som helst kontakt mellom publikum og bandet på scenen, kan man saktens undre seg over hvorfor man ikke heller sitter hjemme i stua og snurrer platene.
Nettopp derfor var de nye låtene ekstra kjærkomne for mitt vedkommende, for det tilførte konserten noe nytt som jeg ikke hadde sett før, hvor også bandet virket hakket mer spillesugne. Dette var nostalgi og nytt materiale i rufsete forening. Men kommer jeg til å dra også neste gang Pixies kommer til hovedstaden? Selvsagt!
Av Marianne Lauritzen
Foto Per-Otto Oppi Christiansen
Settliste
1. Cecilia Ann
2. Rock Music
3. Isla De Encanta
4. St. Nazaire
5. Caribou
6. Hey
7. On Graveyard Hill
8. Classic Masher
9. Monkey Gone to Heaven
10. River Euphrates
11. Head On
12. Tame
13. Los Surfers Muertos
14. Brick Is Red
15. Debaser
16. Gouge Away
17. Snakes
18. Wave of Mutilation
19. All the Saints
20. Death Horizon
21. Here Comes Your Man
22. Vamos
23. Ready For Love
24. Nimrod’s Son
25. Where Is My Mind?
26. Bird of Prey
27. Break My Body
28. In the Arms of Mrs. Mark of Chain
29. Daniel Boone
30. Havalina
31. Silver Bullet
32. This Is My Fate
33. Catfish Kate
34. Motorway to Roswell
35. Winterlong
36. Cactus
Encore:
37. Bone Machine
