19.–22. juni 2019

Fra nye popstjerner til nostalgisk klovnekamp

Hovedstadens mest idylliske festival inviterte igjen til fest på toppen av Grefsenkollen. Årets utgave av OverOslo var den niende i rekken, og ble en minst like stor suksess som tidligere år.

Av Marianne Lauritzen (onsdag, fredag, lørdag) & Dag Rossing (torsdag) 
Foto Boris Danielsen

OverOslo gikk første gang av stabelen allerede i 2011. Arrangørene har derfor rukket å bli både erfarne og rutinerte, og har også fått seg et trofast publikum. Folk kjøper billetter selv før artistene er sluppet, bare fordi det er tradisjon, og de vet det blir bra uansett. Det er et privilegium. Publikumsantallet ser bare ut til å øke for hvert år, men nå har de vel nådd toppen med hva som lar seg gjennomføre på Grefsenkollen – området har begrensede muligheter for ekspandering.

Årets lineup bød på et variert program, og de fire dagene hadde noe for enhver smak. OverOslo skal ha kudos for å dele inn de ulike dagene etter sjangere. Dette gjør også at klientellet varierer en del fra dag til dag. For eksempel var gjennomsnittsalderen vesentlig lavere på onsdag da Sondre Justad spilte, enn på dager med artister som Mannfred Mann eller Pretenders.

---

ONSDAG

KRISTIAN KRISTENSEN
Festivalens første dag startet noe turbulent for både publikum, arrangør og artister, da det ble fullstendig kaos med shuttlebussene som var satt opp fra Storo til Grefsenkollen. Med litt for få busser, motorbranner og veiarbeid i Storo-krysset vokste busskøen seg langt inn i Nydalen, og mange festivaldeltakere (vår fotograf inkludert) rakk ikke frem i tide til første artist skulle gå på scenen.

Dette gikk dessverre ut over Kristian Kristensen som var førstemann ut under årets festival. Nytt av året var en større hovedscene enn tidligere, og Kristian ble den første til å innvie denne. Konserten startet et kvarter senere enn planlagt, i håp om å få inn flere gjester. Helt heldig var det ikke, da dette resulterte i at Kristian stresset med å komme gjennom programmet sitt, og knapt hadde tid til å prate med publikum. «Vi har mista litt tid så jeg har ikke tid til å snakke så mye med dere, men det går bra for jeg har ikke så mye vettugt å si likevel», unnskyldte han seg med. Det er vi nå ikke helt enige i, for de små anekdotene han vanligvis drar mellom låtene kan være ganske underholdende. Litt av det personlige preget forsvant dermed fra denne konserten.

Konserten bar preg av stress om å bli ferdig i tide.

Kristian Kristensen ga ut sin første fullengder, «Kor vi ende», i mars i år. Brorparten av settlista var derfor naturlig nok hentet herfra, i form av låtene «Snakke varsomt», «Du ga mæ viljestyrke», «Litt lengre», «Vokst opp» og «Bare holde dæ». Han var heller ikke alene på scenen, med seg hadde han fem musikere som trakterte keyboard, fiolin, gitar, bass/kontrabass og trommer. I tillegg til at han selv spilte kassegitar.

Heldigvis strømmet det stadig flere og flere folk til scenen utover i konserten. «Det er fint om dere synger med på de to neste låtene», ba Kristian. «Eller dere må ikke da, dere er sikkert ikke fulle ennå så det er vel litt rart», la han til. Fulle eller ikke, publikum sang høflig med på «Kan du lære mæ?».

Før siste låt «Du som snakke», oppfordret han publikum til å være med på et allsangparti. «Jeg vet det fortsatt er tidlig, men hvis alle er med så er det ingen med selvbevissthet igjen», fikk vi høre. Midt i låta delte han opp publikum i to deler, som lydig sang med som et tostemt kor. Denne seansen bar også litt preg av stress om å bli ferdig i tide. Vi får håpe Kristian Kristensen blir invitert tilbake et annet år og får spille under noe bedre forhold.

7/10 | Marianne Lauritzen

Settliste
1. Snakke varsomt
2. Du ga mæ viljestyrke
3. Litt lengre
4. Vokst opp
5. Bare holde dæ
6. Kan du lære mæ?
7. Du som snakke

NO. 4
Den norske jentegruppa No. 4 var neste innslag på hovedscenen. Dette fikk vi dessverre ikke med oss nok av til å kunne skrive en anmeldelse, men vi lar disse bildene tale sin sak.

LALEH
Svenske Laleh ga ut sitt syvende studioalbum «Vänta!» for bare noen uker siden. Og hva er vel bedre enn å promotere nye låter på Oslos tak? Det var en riktig så fargerik gjeng som entret hovedscenen denne ettermiddagen. Hele ensemblet var kledd i innslag av gule klær eller detaljer, og det var umulig å ikke trekke på smilebåndet da de inntok Amfiet. Og passende nok dro de i gang med gladlåta «Make Me Smile», fra årets utgivelse.

På scenen var vi vitne til en gjennomført 8-manns energibunt med samspilte fargeklatter, som det oste spilleglede av. Bandet besto av en gitarist, en bassist, to trommiser (hvorav en av dem var dame), en keyboardist og to kordamer. Skjønt de var ikke kun kordamer, de kunne også spille både gitar, cello og piano, og ikke minst danse.

Laleh var charmig mellom låtene, og etter «Behåll ditt huvud» svarte hun på applausen med «Tack! Visst är det en bra låt!». Før de fortsatte med «Welcome to the Show» ble det trillet inn et piano på scenen – som jaggu var knallgult det også. Bassisten gikk samtidig over til kontrabass, og energinivået ble tonet ned et hakk.

En gjennomført 8-manns energibunt med samspilte fargeklatter.

Det var mange multi-instrumentalister blant denne musikalske gjengen, noe vi fikk bevis på under «Vänta!», da keyboardisten byttet ut tangentene med en klarinett, og en av kordamene satte seg ned med en cello. Dette ble en av de fineste låtene. Resten av publikum var tydeligvis ikke enige i dette – det er på rolige låter at publikumstrollene kommer til sin verste rett. Makan til skravling som det var på denne festivalen kan bare sammenlignes med skravlefestivalen Øya. 

Som introduksjon til «Colors» fikk vi høre at hun hadde spilt den første gang live på Skavlan. «Ni är säkert trött på att höra om honom», fleipet hun. Låta fremførte hun på kassegitar, mens keyboardisten slo seg ned ved det gule pianoet. Videre fikk vi historien om at da hun gjorde sin første skive for 7. album siden, var plateselskapet misfornøyde med at de manglet en hitsingel. Så da gikk hun hjem og skrev om den følelsen, og resultatet endte opp i hennes første store hit «Live Tomorrow». Låta ble spilt med en video av henne på bakskjermen, som stort sett ellers vekslet mellom ulike fargespill og animasjoner.

«Kristaller» var en fengende låt hvor kordamene var helt fremme på scenekanten og danset. Da var det god stemning blant publikum. Og enda bedre skulle det bli under Lalehs aller mest kjente låt «Some Die Young». Da ble det allsang på Grefsenkollen. En av de nyeste låtene, «Svenska 2», skapte også liv og topp stemning, og med «Bara få va mig själv» takket de for seg, godt på overtid i følge oppsatt program.

8/10 | Marianne Lauritzen

Settliste
1. Make Me Smile
2. Behåll ditt huvud
3. Welcome to the Show
4. Vänta
5. En stund på jorden
6. Colors
7. Live Tomorrow
8. Kristaller
9. Some Die Young
10. Tack Förlåt
11. Svenska 2
12. Goliat
13. Bara få va mig själv

THOMAS DYBDAHL
På grunn av den forsinkede starten på hovedscenen var Laleh ferdig senere enn planlagt. Noe som medførte at det var på hengende håret at fikk med oss starten av Thomas Dybdahl på DNB-scenen. Programmet mellom de to scenene var satt opp med kun fem minutters margin, så det var i utgangspunktet bare så vidt man rakk å gå mellom scenene. Og når det da var forsinkelser på den ene scenen, burde de kanskje holdt igjen scene 2 litt så folk slapp å gå glipp av deler av konserter. 

Dybdahl åpnet med de to første låtene fra fjorårets utgivelse; tittelsporet «All These Things» og «Can I Have It All». To fine låter, som hadde vært enda finere om de ikke ble akkompagnert av kaklehøns. «Så deilig å se dere», sa Dybdahl. «Dere må bare gjøre det dere må for å ha det bra, enten det er å space helt ut eller å synge med». Jeg er ganske sikker på at han ikke oppfordret til skravling.

I tillegg til sin egen gitar hadde Dybdahl med seg tre medmusikanter; en trommis, en bassist og en keyboardist. Den helt neddempede «One Day You’ll Dance For Me, New York City» var et høydepunkt, fremført med kontrabass, og det er jo aldri feil. Omtrent like rolig var «That Great October Sound», fra debutskiva med samme navn.

Hvorfor i alle dager spilte Thomas Dybdahl på den lille scenen?

Et par låter til fra den nyeste plata «All These Things» ble det også plass til. «Look At What We’ve Done» og «What You Came For» minnet oss på hvorfor vi likte plata da den kom, og at det var på tide å snurre den på nytt når vi kom hjem. Skjønt alle var visst ikke enige i det – med det nye materialet mistet publikum konsentrasjonen helt og var opptatt med helt andre ting, samt å rope etter «Cecilia». Som de ikke fikk. På en måte kan jeg skjønne det manglende fokuset, dette er jo ikke akkurat festmusikk. Men hvorfor kan ikke de som ikke er så opptatt av hva som skjer på scenen holde seg lenger bak, i stedet for å stå langt fremme å forstyrre dem som faktisk lytter til musikken?

De avsluttet med «From Grace», også den fra debutplata. Den var flott fremført med sart vokal og kontrabass traktert med bue. Hvis jeg har noe å utsette på denne snaue konserten så er det at det ble litt for markant lyd på trommene på den lille scenen. Det var spesielt merkbart under den lille trommesoloen midt i «What You Came For», som det attpåtil var altfor høy lyd på.

Utover det var det en finfin opplevelse. Dog noe kort. Men hvorfor i alle dager spilte Thomas Dybdahl på den lille scenen?

7/10 | Marianne Lauritzen

Settliste
1. All These Things
2. Can I Have It All
3. This Love Is Here To Stay 
4. One Day You’ll Dance For Me, New York City
5. That Great October Sound
6. Look At What We’ve Done
7. What You Came For
8. From Grace

SONDRE JUSTAD
Sondre Justad var det største trekkplasteret på festivalens første dag. På få år har han oppnådd stor suksess med sine poplåter med nordnorske tekster. Det gjør meg glad å høre at det er opptil flere unge artister som lykkes med å synge på norsk. Attpåtil på dialekt. Det må vel være lov å si at Nord-Norge dominerer popnasjonen Norge for tiden, når både Sondre Justad, Kristian Kristensen og Dagny er booket til samme festival. Sondre Justad har rukket å gi ut to fullengdere, hvor den siste, «Ingenting i paradis», kom ut i fjor.

På tidspunktet hvor Justad skulle på scenen var det stappfullt rundt Amfiet, og gjennomsnittsalderen på publikum var en hel del år yngre enn på de fleste konserter undertegnede pleier å gå på. Dette var helt tydelig kidsas dag under årets festival. Da «Hold dæ fast» begynte, var fortsatt sceneteppet trukket for. Låta ble muligens spilt fra tape, i hvert fall så vi ikke Justad før han dukket opp på taket av lydbua og fortsatte med «Fanga i en drøm». Underveis i låta forsvant sceneteppet og avslørte bandet som sto klare til å spille med. Bandet besto av to gitarister, en bassist, en keyboardist og en trommis. 

Justad ble geleidet gjennom folkemengden og opp på scenen, hvor neste låt ut var «Nu har du mæ». Her ble det tidlig klart at Justad er en energibunt av de sjeldne, der han hoppet rundt på scenen. Sondre Justad kunne opplyse om at han hadde spilt på OverOslo for to år siden, under litt andre forhold; «Dere har blitt mye villere, mange flere og mye blidere siden sist. Det har skjedd mye med oss også, men dere har vokst mest!» Og med den smigeren ble det selvsagt allsang under «Tilbake». 

Sondre Justad er også politisk engasjert, det kom tydelig frem da han erklærte 2019 som et historisk år. «Vi lever i et år hvor de unge har sagt ifra. De vil redde dyre- og planteliv, og de vil stoppe CO2-utslipp. Det er fint, men det er også kjipt at det er de unge som må gå foran», sa han og dediserte neste låt «Paradis» til ungdommen. Og paradiset ble fylt med rosa og blå scenerøyk, og to mannlige dansere.

Justad tok seg nok en tur ut til publikum. Denne gang til et podium litt foran lydbua. Her fikk han selskap av en blåserkvartett, og sammen fremførte de en nedstrippet versjon av «Tett inntil mæ». Denne ble tett etterfulgt av «Det e over», hvor den berømte stigen dukket opp. Justad klatret opp i stigen og var akrobat i denne mens han sang. Under «Gjør det igjen» kom han seg tilbake til scenen, og på det tidspunktet hadde det begynt å duskeregne. Men det så ikke ut til å legge noen demper på noen, hverken blant publikum eller på scenen.

En av årets positive overraskelser på live-fronten.

På scenen dukket det plutselig opp en dame som drev med tissue, eller luftakrobatikk om du vil. Hun turnet høyt oppe lufta over bandet, mens de spilte «Kanskje en dag».

Justad hadde mer politikk på hjertet, og tok opp hva han mente om familien i Trondheim som ble tvngssendt tilbake til Afghanistan for et par dager siden. «Det er faen ikke greit!», utbrøt han, og slo et slag for at politikerne må behandle enkeltsaker og ikke bare være regelryttere og byråkrater. Videre informerte han om at han hadde vært i Trondheim dagen før, og sett 800 skoleungdom gå i demonstrasjonstog. «Igjen er det ungommen som går foran», la han til.

Da passet det godt å fortsette med «Vi e ikke sånn». Her dukket de mannlige danserne opp igjen, og kveldens første fyrverkeri ble fyrt av. Og under «Tida vi bare va» ble det skutt ut konfetti-remser, før Justad og resten av bandet gikk av scenen.

De kom selvfølgelig tilbake igjen, det manglet jo noen soleklare låter. Denne gangen slo blåserkvartetten følge med dem ut på scenen, og de blåste i gang årets nye låt «Fontena på Youngstorget». De to neste låtene sa seg selv. Selv de som ikke er blodfans må ha fått med seg låtene «Ikke som de andre» og «Riv i hjertet». I mine ører er det også hans to beste låter. «Riv i hjertet» bød på mer konfetti, og mer pyro!

Sondre Justad må vel være den største popartisten vi har her til lands i disse dager? I hvert fall leverte han et show en popstjerne verdig. En av årets positive overraskelser på live-fronten. 

8.5/10 | Marianne Lauritzen

Settliste
1. Hold dæ fast
2. Fanga i en drøm
3. Nu har du mæ
4. Tilbake
5. Paradis
6. Tett inntil mæ
7. Det e over
8. Gjør det igjen
9. Kanskje en dag
10. Vi e ikke sånn
11. Tida vi bare va
Encore:
12. Fontena på Youngstorget
13. Ikke som de andre
14. Riv i hjertet

---

TORSDAG

Da deres anmelder ankom festivalområdet var Hovedøen Social Club godt i gang med sitt sett som bestod av salsautgaver av «Livet er for kjipt», «Når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allé» m.fl. Dette burde vært nok til å jage de mørke skyene over Grefsenkollen til fordel for stekende solskinn, men den gang ei. De små solgløttene vi fikk kom under senere artisters sett.

MANFRED MANN’S EARTH BAND 
Manfred og hans menn var tidlige favoritter for undertegnede – «Nightingales and Bombers» var det første av deres album jeg fikk i hus – og de var også et av de tidligste band jeg så live. Dagens line-up har vært forholdsvis stabil ganske lenge og vi snakker godt voksne menn. Nå for tiden er leadvokalist Robert Hart, som i sin tid fikk samme jobb i Bad Company på grunn av sin stemme som er nesten til forveksling lik den til Paul Rodgers.

Vi fikk ingen låter som var fra senere enn syttitallet, og de startet med noen av de aller eldste, «Captain Bobby Stout» og Springsteen-coveren «Spirits in the Night». På «Father of Day, Father of Night» overtok gitarist Mick Rogers, som og var leadvokalist i originalbesetningen, vokalen, og Hart fikk seg en liten pause.

79-åringen rocket som om han ikke var en dag over 70.

Utover i den noe korte konserten (ca. 50 minutter) fikk vi nok en Springsteen-låt, «Blinded by the Light», samt klassikerne «Davy’s on the Road Again» og «The Mighty Quinn» Hovedpersonen selv spente på seg en keytar i omtrent annenhver låt, og 79-åringen kom da fram på scenen og rocket som om han ikke var en dag over 70. Det var tydelig at det temmelig modne publikummet kjente disse låtene meget godt, og allsangen runget ut blant publikum, særlig i disse tre siste numrene. Mange kunne tekstene utenat, inklusive den temmelig syrete «Blinded…» Man kan lure på hva «sjefen» gikk på i 72/73 da han skrev linjer som «Go-Cart Mozart was checking out the weather chart to see if it was safe outside», men han var vel inspirert av sitt forbilde Dylan, som for øvrig har skrevet «The Mighty Quinn».

Bandet var tydeligvis i godt humør, og vi fikk til og med litt rumperisting fra Robert Hart til riffet fra Deep Purples «Space Truckin’». Selv om jeg har sett bedre Earth Band-konserter har jeg ikke andre innvendinger enn at de kunne ha fått ti-femten minutter til.

7/10 | Dag Rossing

IDA JENSHUS
Så bar det over til den mindre DNB-scenen for min første date med ms. Jenshus. Det skulle bli en såkalt «blind date», da jeg skal innrømme begrenset kjennskap til damens musikk fra før. Det ligger en Tinder-relatert spøk mellom linjene her, men jeg skal avstå fra den.

Men hun skulle vise seg å bli et hyggelig bekjentskap. De fleste av låtene hennes – inklusive nye «Over Before It Started» som skulle gis ut som singel dagen etter – lå i et typisk westcoast poprock-landskap. Bandet hennes var dyktig og bestod av Alexander Pettersen på gitar (også Idas co-låtskriver i følge henne selv), Kriss Stemland på keys og lap-steel, Andreas Amundsen på bass og Stian Lundberg på trommer. Jenshus selv vekslet mellom elektrisk og akustisk gitar, og låtmaterialet vi fikk høre var jamnt godt.

Det var på siste nummer hun skulle slå meg fullstendig i bakken!

Men det var på siste nummer hun skulle slå meg fullstendig i bakken! Låta – som kan ha vært et medley av flere, hvis ikke var det ren progrock med stadig skiftende partier – minnet meg om noe Fairport Convention kunne ha kommet opp med på den tiden både Richard Thompson og Sandy Denny var med i bandet. Progressiv folkrock med nærmest virtuost gitarspill og en imponerende intens forestilling fra Jenshus’ side hvor hun endte opp liggende rett ut på scenegulvet. Wow!

Er det noen som leser dette som var der og vet hva den siste låta het (om det var én låt) og vet hvilket album den er på?

8/10 | Dag Rossing

THE PROCLAIMERS
Duoen til de skotske tvillingbrødrene Reid (Charlie og Craig) er et av disse bandene «alle» kjenner en låt av uten nødvendigvis å vite hvem som har den. I deres tilfelle er det «I’m Gonna Be (500 Miles)».

The Proclaimers hadde begynt å spille på hovedscenen i det øyeblikket Ida Jenshus og hennes menn bukket farvel på DNB-scenen. Det hadde nå begynt å komme mye folk til Grefsenkollen og jeg og et par venner tok plass et stykke bak. For de uinvidde kan duoens musikk beskrives som pubrock med et visst indie-preg. Jeg har fra tid til annen sett at betegnelser som «celtic rock» benyttes om dem, men jeg tror det hovedsaklig skyldes brødrenes mildt sagt brede skotske aksent, og det at det tas fram en mandolin i ny og ne. Ikke forvent The Waterboys eller Big Country!

Kanskje band av denne typen rett og slett fungerer bedre i en brun bule i en bakgate i Glasgow?

De har åpenbart sine fans, for allsangen runget ut under bandets sett, også lenge før de avsluttet settet med «den» låta. Men mange av de oppmøtte hadde nok også stilt seg der strategisk for å få en så god plass som mulig under Toto-konserten litt senere på kvelden, for bare sjelden har jeg hørt et verre kaklekor rundt meg på konsert. Lange samtaler om totalt uvedkommende ting under en konsert er en uting som er uforskammet både overfor fans og artister. Heldigvis er det en uting som får mer og mer oppmerksomhet, så kanskje vi kan få bukt med problemet etter hvert. De kaller meg en naiv optimist.

Uansett, The Proclaimers, som backes opp av en gitarist som og trakterer mandolin ved behov, keyboardist, bassist og trommis, loset oss gjennom et kompetent sett bestående av fine, ofte allsangvennlige, poprocklåter uten at det noen gang helt tok av. Kanskje band av denne typen rett og slett fungerer bedre i en brun bule i en bakgate i Glasgow?

Da «den» låta kom begynte vi turen mot DNB-scenen for å få med oss Lava fra starten av. Vi vadet gjennom vegg-til-vegg med høyt holdte mobilkameraer. Jeg tipper bandet er vant til det.

6/10 | Dag Rossing

LAVA
Lava er norske, og da de debuterte rundt 1980 ble de vel sett på som et flinkis-band av den typen kritikerne hatet, men som hadde et stort publikum. I dagens utgave er det, om jeg ikke tar veldig feil, kun gitarist Svein Dag Hauge og trommis Per Hillestad som er originalmedlemmer. Vokalist Egil Eldøen har og vært med lenge, men siden Lava var et instrumentalband til å begynne med er han ikke for et originalmedlem å regne.

Man skulle nesten ikke tro at dette bandet var norsk. De er dypt forankret i jazzrock og fusion av den typen amerikanske musikkakademistudenter som Chick Corea og Herbie Hancock står for, selv om deres eget musikalske uttrykk ganske fort begynte å dreie seg mer mot pop og AOR. Det mest opplagte referansebandet er faktisk Toto, som skulle spille på hovedscenen en liten time senere.

Det ble tidlig klart at dette kom til å bli bra. Eldøen er en flott frontmann som er flink til å piske opp publikum, men da han trakk seg ut for den instrumentale «2.12» var ikke det noe problem i det hele tatt da bandet består av musikere fra absolutt øverste hylle.

Du kan være så «flinkis» du vil, men du er aldri for flink til å være god!

Lava har flere ganger samarbeidet med den amerikanske soul- og jazzvokalisten Randy Crawford. Hun var – ikke overraskende – ikke tilgjengelig i kveld, men bandet hadde fått inn en mer enn kompetent erstatter, Rohey Taalah (GURLS), til å synge et av Randys gamle paradenumre, «You», i duett med Eldøen. For å si det kort: Randy var ikke savnet (selv om jeg er fan, særlig av hennes tidlige materiale).

Et par av Lavas originnalmedlemmer er ikke lenger blant oss og deres originale keyboardist Rolf Graf fikk en rørende minnetale midtveis. Han har også skrevet mye av musikken vi fikk høre, og de gjenlevende i bandet skulle aldri slutte å spille hans låter så lenge de var i stand til det.

Bandet avsluttet med en knall versjon av «Sophie» fra LP-en «Fire», som står på mitt anlegg mens jeg skriver dette. Du kan være så «flinkis» du vil, men du er aldri for flink til å være god!

8/10 | Dag Rossing

TOTO
Hvilket Toto sikkert også ønsket å bevise på hovedscenen nå. Dette bandet leverer alltid kvalitet. Jeg har sett dem mange ganger, og tror aldri jeg har hørt dem spille en note feil. Hvis de har gjort det, har de sikkert bare trukket på skuldrene og kalt det jazz.

Steve Lukather (gitar/vokal) og Steve Porcaro (keyboards) er de eneste originalmedlemmer igjen i dagens line-up. Keyboardist David Paich er vel også fremdeles offisielt medlem av bandet, men har det siste året eller så vært ute på grunn av helseproblemer, og er på denne turneen kompetent erstattet av Dominique Taplin, en klassisk utdannet pianist som blant annet har spilt med Prince.

Hvis det er én ting du alltid får fra Toto er det profesjonalitet. Det originale bandet kom sammen etter at alle, bortsett fra originalvokalist Bobby Kimball (som av gode grunner har vært ute av bandet i en årrekke), hadde tatt del i en plateinnspilling med Boz Scaggs. Debutalbumet produserte megahit’en «Hold the Line», og den fikk vi allerede som låt to. Det funket bra. Joseph Williams, sønn av filmkomponist John, har steppet elegant inn i rollen. Han har jo vært medlem av Toto tidligere og – i «Fahrenheit/7th One»-perioden – og gjorde absolutt ikke skam på gamle låter der han spradet rundt på scenen iført en frakk som kan ha blitt valgt på grunn av det ventede regnet som aldri kom, men også muligens var inspirert av de legendariske blotterne rundt Sognsvann.

I løpet av de nitti minuttene Toto hadde til disp fikk vi hits og mer obskure albumspor. Toto har vel strengt tatt kun tre store hits, «Hold the Line» som vi allerede hadde fått, «Rosanna» som kom cirka midtveis og «Africa» som kom mot slutten. Men de har mange andre velkjente låter, og mange av disse er vel så gode. Dessverre hadde Toto falt for fristelsen til å kjøre et slags medley – det gjorde de på Spektrum for halvannet år siden og – og forkortede versjoner kom av blant andre «Georgy Porgy» og «It’s a Feeling». Men det blir feil å kalle det et medley da låtene var avbrutt av introduksjoner av den som hadde skrevet den aktuelle låta i et slags Storytellers-konsept. For eksempel fortalte Steve Porcaro om hvordan hans datter ble mobbet på skolen, og at dette inspirerte ham til å skrive sin låt til «Toto IV».

Jeg tror jeg aldri har hørt dem spille en note feil. Hvis de har gjort det, har de sikkert bare trukket på skuldrene og kalt det jazz.

Litt om bandmedlemmene som ikke så langt har blitt nevnt: Shannon Forrest er nåværende trommis, og gjør seg absolutt ikke bort i et band som har inneholdt Jeff Porcaro og Simon Phillips tidligere i sitt virke. Shem Von Shroeck er bassist og synger og de høyeste tonene. Mangeårig percussionist er Lenny Castro, og i tillegg hadde de en på luftgitar som av og til og spilte et blåseinstrument eller sang, som het Warren Ham.

Jeg har skrevet om kakling tidligere i denne anmeldelsen. Vi slapp ikke helt unna under Toto heller. Bandet har tross alt kun tre låter som folk flest kjenner, og da er det selvfølgelig fritt fram å skravle om ferieplanene sine under resten av settet, eller…? Nei, det er jo ikke det! Jeg vil gjerne ha min «Jake to the Bone» i fred. For ikke å snakke om da de dro en låt fra «Tambu»-skiva!

Nuvel. Digitaluret på siden av scena begynte å dra seg mot 23:00 da de startet «Africa». Det ble en utvidet versjon med mye instrumental improvisasjon underveis, men jammen greide de ikke å avslutte presis på slaget elleve, som vi da trodde var curfew for kvelden!

Men, nei. Sannelig kom de ikke utpå igjen! Vi fikk faktisk et ekstranummer i form av en åtteminutters versjon av «Home of the Brave», en av bandets mest progga komposisjoner. Smart trekk! Hitfolka hadde begynt å gå etter «Africa». Musikkelskerne ble en stund til, hvilket skilte klinten fra hveten og spredte masseflukten fra Kollen på en måte som sørget for at det var god stemning på shuttlebussene ned til Storo etter endt festival.

9/10 | Dag Rossing

Det ble en fin kveld. Sola tittet riktignok ikke fram altfor ofte, men det kom heller ikke noe manna fra himmelen mens vi var der, og temperaturen var OK. Alle bandene gjorde jobben sin helt fint, og da er det vel ingen grunn til å være misfornøyd? Skal jeg kommentere festivalområdet, som jeg ikke hadde vært på før, var det litt trangt og kronglete å komme seg fra scene til scene i folkemengdene som var der. For å si det på den måten, så har de ikke kapasitet til å booke større navn enn Toto.

---

FREDAG

EGGUM & SIVERTSEN
Det var ingen ringere enn de folkekjære artistene Jan Eggum & Halvdan Sivertsen som hadde æren av å åpne fredagen på Grefsenkollen. Beklageligvis hadde vi ingen anmelder tilstede så tidlig på ettermiddagen, men vår fotograf fikk fanget disse beskrivende øyeblikkene.

AMUND MAARUD & LUCKY LIPS
Amund Maarud har slått seg sammen med det norske bluegrassbandet Lucky Lips, med Malin Pettersen i spissen, og sammen rocket de Lillomarka fra DNB-scenen. Dette fikk vi heldigvis knipset noen blinkskudd av.

BETH HART
I løpet av hele fredagen regnet det én time av dagen. Og ja, du gjettet riktig, det måtte selvfølgelig være nøyaktig hele den timen Beth Hart sto på scenen på Grefsenkollen. Maks utur, ettersom dette var den konserten jeg hadde gledet meg mest til under hele festivalen. Ja ja, vi har da vært ute en vinternatt før, et titalls festivaler har vi også vært på, så vi var selvsagt forberedt. Noe forringende for totalopplevelsen ble det likevel når hetta på ponchoen skygget for både sikt og lyd.

Beth Hart og hennes tre medmusikanter lot seg heller ikke affisere av litt regn, og rocket i gang showet med «Can’t Let Go», en låt hun har gjort sammen med Joe Bonamassa. Litt roligere takter ble det til «Love Gangster», fra hennes nyeste soloplate, hvor Beth Hart fremførte låta sittende på en krakk. Her ble ekstra tydelig hvilken syk stemme denne dama har. 

De neste fire låtene fremførte hun på piano; «Good As It Gets», «I’ll Take Care of You», «Easy» og «Jazz Man». Den rolige «I’ll Take Care of You» ble fantastisk formidlet – en av dagens beste prestasjoner. «Jazz Man» introduserte Beth selv som «a sexy jazz song». Vi kan vel si oss enige i den beskrivelsen.

Beth Hart burde selvfølgelig hatt mye lenger spilletid.

Før «If I Tell You I Love You» tok alle fire plass på hver sin krakk, og Beth Hart kunne fortelle at de hadde øvd inn en ny, kul versjon av låta til denne europaturneen, som hadde startet i Bergen to dager tidligere. Videre vitset hun om hvor kaldt det var i regnet, spesielt for henne som kommer fra California. Hun hadde kledd godt på seg med lang kåpe og lua godt tredd ned over øra. Den nye måten å fremføre låta på funket i hvert fall som bare det. 

«Tell Her You Belong to Me» ble dedisert til hennes far, som hadde forlatt moren hennes for en annen dame da Beth var liten. Her begynte hun sittende på krakken ytterst på scenekanten, men avsluttet bak pianoet. En fin låt, som det var lett å se og høre at betydde mye for henne.

Litt høyere tempo ble det da de rundet av med «Monkey Back», og hun fikk med publikum på å synge «Give med my money back». Alle fire gikk av scenen, men Beth Hart kom ut igjen alene for å avslutte med «Leave the Light On», kun fremført med piano. Vakkert formidlet. Beth Hart burde selvfølgelig hatt mye lenger spilletid.

8/10 | Marianne Lauritzen

Settliste
1. Can’t Let Go
2. Love Gangster
3. Good As It Gets
4. I’ll Take Care of You
5. Easy
6. Jazz Man
7. If I Tell You I Love You
8. Tell Her You Belong to Me
9. Monkey Back
Encore:
10. Leave the Light On

LISSIE
Med en gang Beth Hart var ferdig tittet selvfølgelig sola frem igjen, og la til rette for en mer idyllisk ramme for Lissie på DNB-scenen. «I’m glad the sun is coming back up for this show», ble vi hilst velkommen med av Lissie. Hun åpnet med den rolige og stemningsfulle «Hero», som også var den beste hun gjorde denne dagen synes jeg.

Norgesvennen Lissie er en energibunt på scenen, og under låter med litt høyere tempo hopper og spretter hun rundt på scenen mens hun synger og spiller gitar. Visuelt er det kult, men det går tidvis litt utover synginga. I utgangspunktet synes jeg hun er dårlig på å artikulere og hun sluker ord, og da hjelper det ikke med hopping i tillegg. Det var vanskelig å høre hva hun sang om, og da treffer ikke formidlingen meg like mye som den kunne gjort.

«Castles», tittelsporet fra fjorårets utgivelse, skilte seg positivt ut og var definitivt ett av høydepunktene. Fra samme plate fikk vi også «Love Blows», og også denne utmerket seg.

Norgesvennen Lissie er en energibunt på scenen.

Lissie hadde invitert med seg et par norske gjesteartister til dagens konsert. Ida Jenshus, som hadde spilt sin egen konsert på samme scene dagen før, utfordret Lissie til en duett med Fleetwood Mac sin klassiker «Dreams». En låt som de fleste har hørt, og som fikk publikum til å synge med på «Thunder only happens when it’s raining». Vokalene var ikke helt i sync, men vi setter det på god-stemning-på-festival-kontoen.

Siste halvdel av settet besto kun av låter fra debutskiva «Catching a Tiger» fra 2010, hvor gjennombruddslåta «When I’m Alone» var først ut. Her fikk hun besøk på scenen av Bigbang-vokalist Øystein Greni, som skulle i aksjon med sitt eget band litt senere på kvelden. Greni bidro på gitar og koring, sammen med Ida Jenshus som fortsatt rocket rundt på scenen med tamburin, og også hun sang med på refrengene. Men til tross for ekstra krutt på scenen, synes jeg låta var bittelitt tam. 

Den rolige «Everywhere I Go» fikk dessverre lide under publikums evinnelige skravling. «Thank you for getting me to Norway all the time, I love it here», sa Lissie før hun avsluttet med «In Sleep». Akkompagnert av Ida Jenshus på tamburin.

6.5/10 | Marianne Lauritzen

Settliste
1. Hero
2. Further Away (Romance Police)
3. Shameless
4. Castles
5. Love Blows
6. Dreams
7. When I’m Alone
8. Everywhere I Go
9. Little Lovin’
10. In Sleep

PRETENDERS
Britisk-amerikanske Pretenders har holdt det gående siden slutten av 70-tallet. Bandets eneste medlem som har vært med hele veien er vokalist og gitarist Chrissie Hynde. Trommis Martin Chambers er også ett av originalmedlemmene, men han hadde noen års pause på 80- og 90-tallet. Det er vel ganske nøyaktig 10 år siden sist Pretenders besøkte Oslo, den gang på festivalen Norwegian Wood i Frognerbadet, så dette var en hyggelig booking av OverOslo.

De åpnet med en ny låt, «Hate for Sale», som trolig er tittelsporet fra deres kommende album som spilles inn i år. Pretenders hadde ingen intensjon om å ikke utnytte den tiden de hadde fått til rådighet, og avløste den ene låta med den andre. Her var det fullt kjør, og lite pauser eller tid til prat.

Første gamle låt fra 80-tallet var «Message of Love», tett etterfulgt av «Kid» fra debutplata. Sistnevnte ble dedisert til tidligere bandmedlemmer som ikke var med dem lenger. Hadde det ikke vært for dem ville de ikke vært her i dag, sa Chrissie.

Chrissie har rukket å bli 67 år gammel, men det skulle man virkelig ikke tro. Hun har fortsatt masse energi på scenen. I 2014 ga hun ut sin første soloplate ved navn «Stockholm», og vi fikk også en låt fra denne, i form av «Down the Wrong Way». Her ble gitarist James Walbourne presentert, og Chrissie kunne fortelle at han ikke var tilgjengelig da låta ble spilt inn i Stockholm. «So we had to get Neil Young to play on it. But this is how it’s supposed to sound», introduserte hun låta med.

Pretenders hadde ingen intensjon om å ikke utnytte den tiden de hadde fått til rådighet, og avløste den ene låta med den andre.

Chrissie Hynde lurte på om vi visste hvem som hadde bursdag i dag. «You’re obviously rock fans and have probably already celebrated his birthday», konstaterte hun. Men publikum var tydeligvis ikke så årvåkne, og skjønte ikke før de dro i gang «Stop Your Sobbing» at det var The Kinks det var snakk om, og at det var vokalist Ray Davies som hadde bursdag. 

Mer liv i publikum ble det da de dro i gang sin største hit «I’ll Stand by You». En låt som for øvrig ikke er særlig representativ for resten av det mer pønka låtmaterialet deres. Før låta begynte satte Chrissie fra seg gitaren og henvendte seg til damene på første rad: «You like seeing a girl play gitar, don’t you? Why don’t you play? Don’t wait for anybody to encourage you. No one encouraged Jeff Beck either». Selv om det er kult at frontkvinnen spiller gitar, er det ikke til å stikke under en stol at vokalen var vesentlig bedre da hun kun konsentrerte seg om å synge, og ikke spilte gitar samtidig. Litt har det vel også å gjøre med at «I’ll Stand by You» er en rolig låt, så stemmen hennes kom mye tydeligere frem under denne låta.

Pretenders har flere hits, som «Brass in Pocket». Også denne levert uten gitar. Her stemte publikum i på «I’m special, so special» i refrenget. Litt snodig var det at de ikke spilte «Don’t Get Me Wrong». Det er vel ikke helt lov å ikke spille sine største hits i festivalsammenheng?

7.5/10 | Marianne Lauritzen

Settliste
1. Hate for Sale
2. Gotta Wait
3. Message of Love
4. Kid
5. Down the Wrong Way
6. Talk of the Town
7. Back on the Chain Gang
8. Stop Your Sobbing
9. I’ll Stand by You
10. Thumbelina
11. Cuban Slide
12. Brass in Pocket
13. Mystery Achievement 
14. Middle of the Road

BONEY M.
Jeg må innrømme at det ikke var Boney M. som trakk mest på årets plakat, men gud bedre hvilket nostalgisk sett de leverte på DNB-scenen denne fredagskvelden. Av originalbesetningen var det riktignok bare Liz Mitchell igjen, som hadde fått med seg noen litt yngre korister og dansere. Liz Mitchell har blitt 66 år gammel, men energien og spillegleden var fremdeles intakt. «Når man blir 66 først da tar livet til», synger Wenche Myhre, og er det noen som kan bevise at det er hold i denne påstanden så er det Liz Mitchell. Makan til solstråle skal man lete lenger etter. 

Vokalgruppas mannlige innslag, Bobby Farrell, døde i 2010 og var nå erstattet av en yngre fyr som visste å by på seg selv. I tillegg var det med tre kvinnelige korister, hvorav den ene var Jacinth Mitchell, søsteren til Liz som visstnok hadde vært med på turné med Boney M i 1979, og en av de andre var niesen til Liz, datteren til en annen søster. Og sammen med et 5-manns band sørget de for fantastisk stemning på Grefsenkollen.

Vi konstaterer at disco-reggae fortsatt er kult – til sitt bruk.

Da de satte i gang med «Sunny» og «Daddy Cool» skjønte vi kjapt at dette kom til å bli en hitparade. Liz Mitchell fridde til publikum og påsto at «God lives in Norway», før de raste videre med «Ma Baker». På dette tidspunktet kastet ensemblets mannlige danser skjorta, og bød på både fleksing av brystmuskler og twerking. «Hooray! Hooray! It’s a Holi-Holiday» og «Brown Girl in the Ring» skapte også bra liv i publikum, som gladelig sang med.

Liz Mitchell syntes visst de var litt for få folk på scenen, og ville gjerne invitere opp noen fra publikum. Helst menn, som hun sa, og la til at det var en fordel å være sprek nok til å kunne hoppe opp på den relativt høye scenen; «If not, you’re not the guy», spøkte hun. Men her var det mange som følte seg spreke nok, og scenevaktene ble smånervøse da det strømmet folk opp på scenen. Det ble rene dansegulvet på scenen under «Rasputin», og en av gutta aktet sågar å ta opp kampen med bandets mannlige danser og tok en salto i barisen.

Bob Marleys «No Woman, No Cry» ble også spilt, før de naturligvis rundet av med «Rivers of Babylon». På settlista manglet vel bare «Gotta Go Home» for at de skulle ha spilt alle sine største hits. Men vi konstaterer at disco-reggae fortsatt er kult – til sitt bruk.

7/10 | Marianne Lauritzen

Settliste
1. Sunny
2. Daddy Cool
3. Ma Baker
4. Hooray! Hooray! It’s a Holi-Holiday
5. Brown Girl in the Ring
6. Rasputin
7. No Woman, No Cry
8. Rivers of Babylon

BIGBANG
Norske Bigbang hadde fått æren av å runde av fredagen på hovedscenen, og med en flunkende ny plate i bagasjen lå alt til rette for en topp avslutning på kvelden. Før bandet inntok arenaen ble skjermene fylt med introen til «Det var en gang et menneske» – den ikoniske animasjons-TV-serien vi vokste opp med på 70- og 80-tallet. Øystein Greni & Co entret deretter scenen og sparket i gang ballet med «Long Distance Man».

Det tok ikke lang tid før vi fikk noen låter fra årets utgivelse, i form av tittelsporet «Glory Chord» og «Nothing To Hide». Disse satt allerede meget bra live. Det samme gjorde «I Don’t Wanna» og «Lazy Eye».

«Er det noe liv i dere ville fugler der ute?», spurte Greni før de fyrte opp «Wild Bird», kveldens eneste låt fra 90-tallet, og ett av høydepunktene. «Bells» ble introdusert med noen hjertesukk fra Greni; «Vi tror vi har problemer i livet, men de betyr ikke noe. Vi alle har det til felles at vi vant svømmekampen. Vi ble født», minnet han oss på.

Videre ble vi også informert om at trommis Olaf Olsen hadde blitt pappa den dagen. Det er jo hardcore å stille opp på konsert da! Publikum belønnet ham med en solid applaus før bandet fortsatte med «Compensator» fra den siste plata. En bra låt, og jeg ble nok en gang minnet på at jeg må høre mer på det nye albumet.

«Vi alle har det til felles at vi vant svømmekampen. Vi ble født.»

Den rolige «Isabel» skilte seg også positivt ut fra resten av låtene som jeg ofte synes kan bli en tanke like. «Er dere klare for fest?», spurte Greni, og vi skjønte at det var tid for gjennombruddslåta «Girl in Oslo».

Det var tydelig at Bigbang ikke var en like stor headliner som Sondre Justad var på onsdag. Det begynte å tynnes ut i rekkene mot slutten av konserten. Dermed var det nok en del som gikk glipp av de to siste låtene, som også var prikken over i-en på hele konserten. For inn kom Kampen Janitsjar marsjerende ned fra toppen av bakken og inn på scenen. De joinet bandet på «To the Mountains», og det var så mye lyd i korpset at vokalen nesten ble overdøvet. Det hadde null betydning for Øystein Greni, som heller benyttet anledningen til å stagedive ned til publikum, med gitaren, og lot seg crowdsurfe helt bakover til miksebordet.

Deretter fant Greni veien opp på taket av lydbua, hvor han avslørte at han ville gjøre en coverlåt. «Det gjør ikke noe om det er en låt fra vår samtid», sa han før han alene med kassegitaren begynte på «Shallow» – fjorårets store hitlåt fra Bradley Cooper og Lady Gaga. Og da han var ferdig med første verset troppet jaggu Lissie opp ved siden av ham, for å fylle Lady Gagas sko, og for å gjengjelde gjesteopptredenen fra hennes konsert tidligere på dagen. Her sang Lissie bedre enn hun hadde gjort på hele sin egen konsert, og toppet med fyrverkeri og konfetti ble dette ett av dagens beste øyeblikk.

7.5/10 | Marianne Lauritzen

Settliste
1. Long Distance Man
2. Glory Chord
3. Nothing To Hide
4. I Don’t Wanna
5. Lazy Eye
6. Wild Bird
7. Bells
8. The Oslo Bowl
9. Compensator
10. Isabel
11. Saturn Freeway
12. Girl in Oslo
13. To the Mountains
14. Shallow

---

LØRDAG

LISA EKDAHL
Svenske Lisa Ekdahl var første kvinne i aksjon på festivalens fjerde og siste dag. Dette fikk vi dessverre ikke med oss nok av til å kunne anmelde, men vi antar at opplevelsen var like eksentrisk som artisten selv. Vi lar disse bildene svare for det.

KAKKMADDAFAKKA
Bergensgruppa Kakkmaddafakka var neste akt på hovedscenen. Også disse fikk vi kun med oss gjennom kameralinsa. 

DAGNY
Norske Dagny er ett av våre største pophåp om dagen, og hun solgte nylig ut Sentrum Scene. Og det til tross for at hun ennå ikke har gitt ut en fullengder, men det er heller ikke å forvente fra dagens popbransje som heller ser ut til å sverge til en lang rekke singler. Selv om det var kun kort tid siden hennes siste Oslo-besøk, visste publikum å kjenne sin besøkelsestid denne lørdags ettermiddagen i steikende sol.

Og Dagny strålte om kapp med sola der hun tok eierskap til Amfiet, sammen med et band som besto av en gitarist, en keyboardist, en trommis, en trompetist og en korist. Tross sine få år i rampelyset er Dagny allerede godt scenevant, og man kunne lett se at hun oste av spilleglede, der hun energisk danset rundt på scenen som et slags norsk svar på svenske Robyn. 

tross sine få år i rampelyset er Dagny allerede godt scenevant.

Dagny var innom de fleste av sine hits, hvorav «Used To You» og «Hit Your Heart» kicket i gang showet på en glimrende måte. Hun kunne også fortelle oss at det var syv år siden hun første gang var på OverOslo, og hadde tenkt at hun en dag ville stå på denne scenen. Så dagens moral må vel være at bare man vil noe hardt nok, så får man det som regel til.

Et par nye låter ble vi også presentert for, hvor «Say It Like You Mean It» utmerket seg. Under den noe roligere «That Feeling When» sparket hun av seg støvlene og gjennomførte resten av konserten barbeint. «Drink About», som hun ga ut sammen med den norske duoen Seeb, var en av låtene som skapte mest feststemning i Grefsenkollen, mens «Backbeat» inviterte til allsang. Hun rundet av med den Kygo-inspirerte «Wearing Nothing» og selvfølgelig «Love You Like That». Vel blåst.

6.5/10 | Marianne Lauritzen

Settliste
1. Used To You
2. Hit Your Heart
3. Fool’s Gold
4. Say It Like You Mean It
5. That Feeling When
6. (ny låt)
7. Drink About
8. Deny It
9. Backbeat
10. Wearing Nothing
11. Love You Like That

TURBONEGRO
Norske Turbonegro, med en ikke lenger fullt så norsk frontfigur, trenger vel ingen nærmere introduksjon enn at de stort sett klarer å skape feststemning med sin relativt glade pønkrock, som attpåtil feirer 30-årsjubileum i år. De åpnet galskapen med en gammel låt fra arkivet, «The Age of Pamparius».

Turbonegro ga ut sitt nyeste album, «Rocknroll Machine», for litt over et år siden. Denne skiva fikk vi servert tre låter fra, hvorav «Hurry Up & Die» var først ut. Denne var tydeligvis allerede godt adoptert av fansen. Jeg hadde på forhånd tenkt at klientellet på Grefsenkollen muligens ikke var helt det samme som på en klubbkonsert med Turbonegro, men jaggu var det ikke mange Turbojugend-medlemmer å øyne også her, og ølkasting sto dermed fortsatt på agendaen.

«How about we have a great time», foreslo vokalist Tony Sylvester, før de hostet opp et vers av Queens «Bohemian Rhapsody». De ga seg heldigvis før vokalen ble helt umulig å gjennomføre, og gikk over til en de kan enda bedre, nemlig «City of Satan». Da ble det for alvor liv i publikum, og Tony sto og veivet med et stort Turbonegro-flagg. «All My Friends Are Dead» var selvsagt en like stor publikumsvinner.

Turbonegro skaper feststemning med sin relativt glade pønkrock.

Videre avslørte Tony at det var ensomt på toppen som verdens ledende death punk-band, hvorpå de inviterte med seg gjester på scenen. Nærmere bestemt hele Bislett guttekor, som stemte i på «Get It On» – låta som jeg antar flertallet på Grefsenkollen kjenner best som introen til «Mesternes mester». Uansett ble det mer ølkasting, og en moshpit åpenbarte seg foran scenen.

Tony takket guttekoret med å innrømme at jenter generelt er flinkere på skolen enn gutter. «Let them have it, boys can rock ‘n’ roll», var svaret hans på den saken. Hvilket minnet ham på at ungene nettopp var ferdig på skolen for sommeren, og sammen med koret fyrte Turbo i gang Alice Coopers «School’s Out». 

Koret forlot scenen igjen før «Selfdestructo Bust», en låt fra «the golden era», som Tony kalte det. De avsluttet selvfølgelig settet med «Erection», til ellevill jubel fra fansen. Her prøvde de sågar å dele publikum i to for en aldri så liten sangkonkurranse, med de avanserte tekststrofene «Å-å-å». Sånt belønnes selvsagt med moshpit og mer ølkasting. Deretter takket de for seg til «We Built This City» på anlegget. Helt ubeskjedent.

7/10 | Marianne Lauritzen

Settliste
1. The Age of Pamparius
2. Hurry Up & Die
3. Back to Dungaree High
4. City of Satan
5. Hot for Nietzsche
6. All My Friends Are Dead
7. Get It On
8. School’s Out
9. Selfdestructo Bust
10. Special Education
11. Erection

KLOVNER I KAMP
Så var det duket for festivalens aller siste headliner, og vi var samtidig invitert med på bursdagsfest. Klovner i kamp skulle feire sitt 25-åsjubileum på Grefsenkollen. Med sceneteppet godt trukket for marsjerte seks trommeslagere frem foran teppet, ytterst på scenekanten, mens vi ble tatt med på en reise bakover i tid med gamle bilder på storskjermene. Her startet en «nedtelling» som begynte på 70-tallet da gutta ble født (via 1994 hvor bandet ble startet), og som hele konserten igjennom stanset på vesentlige årstall i deres karriere. Med andre ord skjønte vi fort at vi ville få servert alle deres hits i kronologisk rekkefølge.

På scenen sto en tidsmaskin, og da tidsuret på skjermen viste året 2001, ble en dør i tidsmaskinen åpnet og de tre gutta spratt ut på scenen. Syngende på «59,9,9 grader nord», med den passende teksten «Følg beaten mens jeg teller oss ned».

Etter at Sveinung «Dr. S» Eide ga seg rundt millenniumskiftet, består trioen i dag av Aslak «Alis» Hartberg, Esben «Dansken» Selvig og Thomas «Fingern» Gullestad. Klovner i kamp må vel ha vært en av Norges første hip hop-grupper, og som navnet antyder er de nok mer opptatt av humor enn de helt dype tekstene. Dette er «Kaninkoker» et godt eksempel på. Og når 40-år gamle mannfolk spretter rundt på scenen og synger «Vi svinger rundt med kølla», med Fingern utkledd i kjole, blir det en smule patetisk. Men vi fører det opp på nostalgikontoen, for feststemning ble det i hvert fall.

Fingern flyttet seg etter hvert opp på taket av tidsmaskinen, hvor han hadde sin DJ-base, mens Dansken ydmykt takket publikum: «Fy faen, så jævlig kult at dere fyller opp hele skråningen. Takk for at dere blir med på bursdagsfesten vår.»

Noen mer seriøse tekster dukker av og til opp innimellom alt klovneriet, som for eksempel i «Nattens sønner». Dette var også en av showets beste låter.

«Vi vil ha gaver! Vi vil ha pakker!», ropte gutta, og inn på scenen kom plutselig en kjempestor gaveeske. Ut av esken spratt selveste Dr. S, som også var invitert med på festen, og sammen tok de naturligvis låta «Dr. S», alle fire ikledd hvite legefrakker, mens Dansken fødte tvillinger.

Klovner i kamp har mange flere hitlåter enn jeg husket.

Det ble med den ene låta for doktoren, og de tre andre gikk tilbake inn i tidsmaskinen. Da de kom ut igjen hadde tidsuret stoppet på 2004, og det var tid for låter som «Oslo» og «Fritt vilt», med hissig scratching fra Fingern i DJ-bua. Dansken derimot var mer opptatt av å skryte av at de ikke så en dag eldre ut enn for 25 år siden.

En ny runde i tidsmaskinen bragte gutta fremover i tid til deres fullengder «Ørnen tek ikkje unga». Herfra fikk vi låter som «Valsen», «Glade dager» og «Syng». Hver av låtene ble akkompagnert av visuelle effekter, som henholdsvis konfetti-gun, pengeseddel-gun og rosa scenerøyk. «Syng», den meget joviale duetten med Odd Nordstoga, inviterte selvsagt, som navnet tilsier, til allsang blant publikum. 

Klovner i kamp ble opprinnelig oppløst i 2006, men de fant sammen igjen i 2013 og har etter det gitt ut noen nye låter. Tidsmaskinen førte gutta frem til nåtid, og de tok fatt på sjarmøretappen av kveldens show. Deler av publikummet begynte riktignok å gå da de skjønte at det var slutt på gamle hits, og for å sikre seg en plass på de fulle bussene ned til byen.

Under «Ja, vi elsker» kom de seks trommisene nok en gang marsjerende inn på scenen, og sammen med låta «Heimebane», fra TV-serien med samme navn, utgjorde disse høydepunktene fra nyere tid. Likevel ble det hele toppet av gladlåta «Langt å gå», hentet fra filmen «Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa».

«Vi vil ha kake!», ropte gutta etter denne gangen, og ble bønnhørt med en enorm oppblåsbar kake som ble trillet inn på scenen. Og i løpet av avslutningslåta «Kake» blåste den rosa kaka seg større og større, før festen kulminerte i et storslått fyrverkeri. Vi takker for at vi fikk ta del i denne nostalgiske festen, hvor i hvert fall undertegnede ble minnet på at Klovner i kamp har mange flere hitlåter enn jeg husket.

8/10 | Marianne Lauritzen

Settliste
1. 59,9,9 grader nord
2. Kaninkoker
3. Varsko
4. Nattens sønner
5. Dr. S
6. Oslo
7. Fritt vilt
8. Valsen
9. Glade dager
10. Syng
11. Hollywood
12. MILF
13. Ja, vi elsker
14. Heimebane
15. Langt å gå
16. Kake

KICKSLIP
Kickslip, en duo som består av trommis Baard Kolstad og DJ Boge, hadde fått det ærefulle oppdraget å lede an nachspielet på den minste scenen i Bakgården. Dette fikk vi dessverre ikke med oss nok av til å kunne skrive en anmeldelse, men vi lar bildene tale for seg.

Som festival er OverOslo preget av mange års erfaring og rutine. Med unntak av bussproblemer på onsdagen hadde de god kontroll på logistikken. Her var det lite køer til både barer, AC/WC og Pee Diddy, som de så gjennomført kalte toalettene. De skal også ha kudos for en velfungerende kildesortering av søppel. Der har andre festivaler noe å lære.

Takk for oss. Vi gleder oss allerede til 10-årsjubileum neste år!