Lørdag 11. mai 2019

Motorpsycho groovet hovedstaden

Norges mest ukarakteriserbare rockeband avla et utsolgt Sentrum Scene besøk denne mailørdagen. Det er selvfølgelig Motorpsycho vi snakker om, og Oslopublikummet skulle absolutt få valuta for penga.

Motoprpsycho var for anledningen supplert av svenske Reine Fiske (Dungen, Träd Gräs och Stenar etc.) på gitar og keyboards. De gikk friskt og intenst ut med «Ship of Fools» fra deres nest siste studioalbum, den monumentale «The Tower». Det var en lang versjon vi fikk servert, og den satte standarden for det meste av det som skulle komme resten av kvelden: massivt og suggererende med lange, jammete instrumentalpartier. Mye av kveldens repertoar skulle komme fra de to siste LP-ene. Sisteskiva, «The Crucible», ble fremført i sin helhet, riktignok ikke i rekkefølge, og de tre sporene den består av var spredd utover hele konserten.

Motorpsycho er et band som kommuniserer med musikken. Bandmedlemmene er ikke blant de som bruker mye tid til å prate mellom låtene, og det tok vel halvannen time før det ble ytret mer enn enstavelsesord fra scenen, da bassist og vokalist Bent Sæther introduserte «Stardust» med å si noen ord om innspillingen i Joshua Tree i California. Den låta – og den neste, «A Pacific Sonata» – representerte vel og et av de få avbrekkene fra det massive lydbildet vi fikk under mesteparten av denne konserten.

Dagens Motorpsycho består av Hans-Magnus Ryan, bedre kjent som Snah, på gitar og vokal, nevnte Bent Sæther på bass og sang, og (relativt) ferske Tomas Järmyr på trommer. Sistnevnte imponerte stort! I tillegg bidro som nevnt gjestemusiker Reine Fiske, men han kom kanskje ikke helt til sin rett i denne settingen. Eller mulig det bare er undertegnede i egenskap av ikke-musiker, som ikke helt forstår hvor viktig bidraget hans er? Det fyldige lydbildet vi fikk kunne neppe ha kommet fra en gitarist alene uansett hvor velutstyrt pedalbrett han hadde hatt.

Motorpsycho er avgjort et band som bør oppleves live, og jeg har personlig aldri sett dem bedre enn denne kvelden.

Som jeg var inne på i innledningen, er Motorpsycho et band det er vanskelig å putte i bås. Og ære være dem for det! I løpet av sin cirka 30 år lange karriere har de vært innom det meste: punk, alternativ rock, metall, psykedelia, progrock, pop og til og med country (sistnevnte for det meste i sideprosjektet The International Tussler Society). Mye av musikken deres kan fortone seg som sær og ugjennomtrengelig, og denne anmelder må innrømme at han har slitt med mye av bandets musikk opp gjennom årene (så dere andre som også føler det slik har ingenting å skamme dere over). Men slik stilblanding avstedkommer ofte fascinerende musikk, og Motorpsycho er intet unntak. På Sentrum Scene denne kvelden fikk vi imidlertid fint lite pop og absolutt ikke noe country. De fleste andre av de nevnte stilartene ble imidlertid sveipet innom.

To timer og tre kvarter med dette mektige øset kunne lett blitt litt vel mye av det gode, og jeg hørte vel enkelte kommentarer i etterkant om at noen følte det slik, men jeg personlig ble så revet med i grooven at jeg bare sto og koste meg konserten gjennom, og det tok godt over timen før jeg overhodet tenkte på å se på klokka. Vi skjønte imidlertid at det begynte å gå mot slutten da bandet, etter å ha framført «Hogwash» fra sin tidlige periode, dro en versjon av MC5-obskuriteten «Black to Comm», den andre coverversjonen i settet («The Pilgrim» av Wishbone Ash hadde dukket opp tidlig). Og det var høy allsangfaktor i løpet av siste del av konserten.

Naturligvis ble bandet klappet ut til ekstranummer, og dette ble «Fool’s Gold» fra «Blissard», en mye langsommere låt enn mesteparten av det vi hadde fått opp til da, men da låta skred ut i et langt psykedelisk parti ble den en helt logisk konklusjon på en heftig kveld på Sentrum Scene. Motorpsycho er avgjort et band som bør oppleves live, nesten uansett hva man mener om deres plateinnspillinger, og jeg har personlig aldri sett dem bedre enn denne kvelden.

Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen

previous arrow
next arrow
Slider