Onsdag 4. desember 2019
Dobbel dose mørk, søreuropeisk metall
Portugisiske Moonspell er for tiden på en omfattende europaturné, hvor de har med seg sine greske venner i Rotting Christ som very special guests. Turneen la heldigvis turen innom Oslo, hvor det var Parkteatret som huset denne søreuropeiske gavepakka.
Rotting Christ så jeg sist på Midgardsblot i fjor, men etter årets eminente utgivelse, «The Heretics», så jeg frem til å se dem innendørs med nytt materiale. Fullt så heldig var jeg visst ikke, da det viste seg at bandet ikke nødvendigvis var på turné for å promotere nytt album. Riktignok hadde Rotting Christ bare én time til rådighet, men at kun to låter fra den nye plata fikk plass på settlista var litt svakt. Etter min mening, vel å merke. Mange var sikkert strålende fornøyde med å høre gamle hits. Faktisk var det albumet «Kata Ton Daimona Eaytoy» fra 2013 som ble viet mest oppmerksomhet denne kvelden.
Etter en lang, messende intro åpnet de konserten med «666» og «dub-sag-ta-ke». Det var god lyd fra scenen og alle bandmedlemmene oste av stor spilleglede. De hadde publikum med seg allerede fra start. Det ble mye headbanging på scenen, siden alle gutta har langt hår, mens publikum nøyde seg med mer moderat hodenikking. «Tusen takk, Norge», sa en ydmyk frontmann Sakis Tolis på kav norsk, noe som fikk meg til å lure på hva grekerne sier når noe er «helt gresk» for dem…?
Intens time
«Fire, God and Fear» var første låt fra årets utgivelse, og den satt like bra som de eldre låtene. «Make some noise», ropte Sakis Tolis, og fikk med seg publikum på tittelsporet fra «Kata ton Demona Eautou». «Apage Satana» bød på messende, repetitiv vokal, før «Dies Irae» ble andre og siste innslag fra den nyeste plata.
«The Forest of N’Gai» fra deres første EP var kveldens eldste låt, og den første fra 90-tallet. Det kjappe tempoet i «Societas Satanas» skapte en relativt stor moshpit midt på gulvet. «King of a Stellar War» fra «Triarchy of the Lost Lovers» (1996) ble et høydepunkt i settet, og det hørtes ut som flere i salen var enige i det.
Neste gang de returnerer til hovedstaden håper jeg det er som headliner på egen klubbkonsert, med ditto lengre settliste.
Den messende introen til «In Yumen-Xibalba» ga næmest inntrykk av at vi deltok i et slags ritual, skjønt deler av publikum mistet konsentrasjonen under den rolige starten og foretrakk å skravle med naboen, men etter hvert kulminerte låta i en ny moshpit. Publikum våknet for alvor til live igjen til «Grandis Spiritus Diavolos», som ble et annet av kveldens høydepunkter.
«Non fucking serviam, Norge!», brølte Sakis Tolis, og vi skjønte at vi hadde kommet frem til siste låt «Non Serviam». Rotting Christ leverte 60 intense minutter, men neste gang de returnerer til hovedstaden håper jeg det er som headliner på egen klubbkonsert, med ditto lengre settliste.
Nytt og gammelt materiale
Det er ganske nøyaktig to år siden Moonspell ga ut sitt nyeste album «1755», men det er ikke så lenge siden portugiserne sist besøkte Oslo. Likevel var Moonspell et nytt bekjentskap for undertegnede i live-sammenheng, til tross for at de har holdt på siden 90-tallet. Og jeg må innrømme at de faktisk fanget meg bedre live enn på plate.
Vokalist Fernando Ribeiro entret scenen alene, med en stor lykt i hånda, mens han messet seg gjennom første del av åpningslåta «Em Nome Do Medo», før resten av bandet slo følge med ham på scenen. Til tittellåta fra «1755» hadde Ribeiro fått på seg en pestmaske for anledningen, og han var generelt en energisk frontmann hele konserten igjennom. Etter «In Tremor Dei» ble publikum hyllet for at vi gadd å dra ut på en onsdag; «Respect to you guys», sa Ribeiro.
Moonspell spilte flest låter fra sin nyeste plate og fra «Irreligious» (1996), og det var tydelig at det var det gamle 90-tallrepertoaret som slo best an hos publikum. Som for eksempel da «Opium» og «Awake» fulgte etter hverandre.
Det var det gamle 90-tallrepertoaret som slo best an hos publikum.
«Breathe (Until We Are No More)» bød på kveldens mest catchy refreng, før den noe roligere «Everything Invaded» og «Evento» fra sisteskiva, hvor sistnevnte var et av de nyeste høydepunktene på kveldens settliste.
Stresser ikke
Slutten av det ordinære settet ble viet 90-tallet, i form av «Mephisto» fra «Irreligious», og «Vampiria» og «Alma Mater» fra debutskiva «Wolfheart» (1995). Under «Vampiria» var Ribeiro og keyboardist Pedro Paixão iført kapper med hetter, og scenen var badet i rødt lys. Etter publikumsfavoritten «Alma Mater» forlot de scenen.
Et par ekstranumre ble det så klart. Da bandet kom ut igjen bar Ribeiro på et stort kors som sendte røde laserstråler ut over publikum. «Todos os santos» fra deres nyeste plate sto først på programmet.
Ribeiro kunne fortelle at han håpet de ville komme med ny plate neste år. Eller i 2021, la han til, med en forklaring om at de ikke liker å stresse; «We like to do it our way. We are portuguese so we are in no rush for anything», fleipet han, før de rundet av med «Full Moon Madness» etter 85 minutter.
Da hadde vi fått en dobbel dose mørk, søreuropeisk metall, fra band som for så vidt var en god match sammen. Dog hadde jeg gjerne sett at Rotting Christ var headliner. Jeg tror et par andre i salen var enige med meg i det, og hadde kommet mest for Rotting Christ sin skyld, i hvert fall ble det litt luftigere i lokalet utover i Moonspell sitt sett.
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri
Les også: Rotting Christ med nytt kjettersk album
Settliste Rotting Christ
1. 666
2. dub-sag-ta-ke
3. Fire, God and Fear
4. Kata ton Demona Eautou
5. Apage Satana
6. Dies Irae
7. The Forest of N’Gai
8. Societas Satanas
9. King of a Stellar War
10. In Yumen-Xibalba
11. Grandis Spiritus Diavolos
12. Non Serviam
Settliste Moonspell
1. Em Nome Do Medo
2. 1755
3. In Tremor Dei
4. Opium
5. Awake
6. Night Eternal
7. Abysmo
8. Breathe (Until We Are No More)
9. Everything Invaded
10. Evento
11. Mephisto
12. Vampiria
13. Alma Mater
Encore:
14. Todos os santos
15. Full Moon Madness
