Hverdagspoesi i Oslos storstue
Minor Majority ga i forrige uke ut sin etterlengtede comeback-plate «Napkin Poetry». Et solid album med mange gode låter, som stadfester at det fortsatt er rom for et band som Minor Majority i norsk popmusikk.
De siste årene har de spilt en årlig konsert på Rockefeller i januar, og denne gangen hadde de både nytt album og 20-årsjubileum som band å feire. Vi var mer enn klare for å delta i feiringen, og gledet oss til både rykende ferske låter og gamle radiohits.
Tonene til «Come Back To Me» fylte rommet, en av deres mest ikoniske låter, og fanget kjapt publikums oppmerksomhet. Med et fløyelsteppe som bakteppe, sammen med de velkjente tonene, var stemningen satt for aftenen.
Deretter var det tid for et par nye bidrag. I forkant av konserten var jeg spent på om vi kom til å få høre «How To Fall» fra «Napkin Poetry», siden flere anmeldere ser ut til å være enige om at denne 8 minutter lange låta ikke nødvendigvis hadde trengt å være med på albumet. Noe jeg er helt uenig i. I mine ører er dette skivas sterkeste spor, og mye tyder på at gutta selv også er stolte av denne, ettersom den ble spilt allerede som låt nummer to. Og den funka som bare det live. Det gjorde også «Where I Make No Mistakes» fra samme skive.
Fruktbart samarbeid
Minor Majority hadde på forhånd annonsert at Karen Jo Fields skulle være med som special guest. De har som kjent en del låter i stallen som inneholder kvinnelig vokal, og pleier derfor å ha med seg en gjesteartist. Ekstra hyggelig var det at det var nettopp Karen Jo Fields som var med i år, i forbindelse med 20-årsjubileet, siden hun har jobbet med Minor Majority siden starten og har vært med på de fleste av platene deres. Etter hennes tre soloplater på første halvdel av 2000-tallet har det vært rimelig stille fra Karen Jo Fields, med unntak av en EP i 2010. Jeg hadde gjerne sett at det kom ny musikk fra den kanten, men enn så lenge var det et hyggelig gjensyn denne kvelden, hvor hun fikk bidra på syv av låtene. De to første var «Smile At Everyone» og «(In That) Premature Way».
«As Good As It Gets» dro ned tempoet ytterligere et hakk, og skravlingen i salen tok overhånd. Melankolske konserter bør egentlig ikke legges til helger i Oslo, til det er publikum dessverre altfor respektløse. Dette gikk beklageligvis utover de aller roligste låtene. «By This Time Tomorrow» videreførte melankolien, med Karen Jo Fields tilbake på scenen, før vi fikk nok en ny låt, og singel nummer to fra «Napkin Poetry», «Patricia».
Bassist Henrik Harr Widerøe kunne informere oss om at noe av det som var gøy med å gi ut ny plate, var at de kunne gjøre helt nye ting. Som for eksempel da frontmann Pål Angelskår kom med låta «Can’t Think Of A Reason», og de skjønte at de nå hadde muligheten til å lage en skikkelig rockelåt. Flere av bandmedlemmene har spilt i et Neil Young-band, og det høres på denne låta som er noe av det mest rocka de noen gang har gitt ut. En del publikummere så sitt snitt til å ta en dopause på dette tidspunktet, men dette var et friskt pust på settlista og en klar indikasjon på at Minor Majority ikke bare er et popband. De kan også rocke. Noe de for øvrig generelt beviser mer live enn på plate.
De spilte i to timer, men jeg hadde holdt ut enda en god stund i selskap med Minor Majority.
Pål Angelskår avslørte at han og Karen Jo Fields gikk på ungdomsskole sammen, og at han hadde blitt så imponert da han var med henne hjem og hun kunne spille både Tanita Tikaram og Edie Brickell. Veien var derfor kort til et samarbeid i senere tid, og Minor Majority fikk god drahjelp av at Karen Jo Fields akkurat hadde gitt ut egen plate like før dem. «Vi er så stolte av å ha henne med i dag, at vi lar henne styre showet», innrømte Pål, som en introduksjon til en av Karens egne låter «Let’s Talk About Love». Et hyggelig gjenhør. Like hyggelig var det å høre gjennombruddslåta «Dancing In The Backyard» med den originale kvinnelige vokalen. Bandet var tydeligvis enig, skal vi dømme etter bassist Henriks utbrudd etter låta: «Det var skikkelig fint!».
Karen Jo Fields ble værende for nok en låt, «What I Deserve», før det var duket for kveldens andre gjestevokalist. Oslo-trioen The Secret Sound Of Dreamwalkers hadde fått æren av å varme opp publikum før kveldens konsert, og deres vokalist Kristine Marie Aasvang trådte inn på «Forgive Me», en duett fra «Napkin Poetry», i Marie Munroes fravær. Deretter fulgte «Like Someone Changed The Rules For Us» og «The Dark Half», sistnevnte med munnspill traktert av Inge Svege, som var innom på et par av kveldens låter. Siste halvdel av låta endte opp riktig så rocka på scenen – dessverre var det ikke like mye rocking blant publikum.
«She Gave Me Away» var en gammel kjenning, før vi fikk enda en låt fra det nye albumet, «I’ve Been Here Before». For øvrig nesten en gammel kjenning det også, ettersom den ble gitt ut som singel allerede i 2016. Dette er en erketypisk Minor Majority-låt, som funka veldig bra live, i en noe mer rocka versjon enn på plate. Tittelsporet «Napkin Poetry» fulgte opp denne tråden som nestsiste låt, før den obligatoriske «Supergirl» fikk æren av å runde av hovedsettet etter én time og 40 minutter. Og på sedvanlig vis innlemmet de et par strofer av Oasis’ «Wonderwall» midt i låta, for å antyde likheten.
Et helvete å lage settlister
Men de hadde ikke tenkt å gi seg så lett. Riktignok begynte det å tynnes litt ut i rekkene blant publikum, men vi som var igjen tok gladelig imot tre låter til. De åpnet ekstranummerne med «She’ll Be Alright» fra den nye skiva, i en helt nedpå versjon med nærmest bare kassegitar og vokal.
Jeg begynte å bli redd for at jeg ikke skulle få høre min desiderte favoritt av Minor Majority, «Think I’m Up For U & I», men heldigvis hadde de ikke glemt den. Begge damene entret scenen for å bidra på koring, men da dette i utgangspunktet ikke er en duett ble det litt snålt. De tre vokalene var ikke helt synkrone, og siden dette er en låt jeg har et ekstremt nært forhold til, må jeg bare innrømme at jeg hadde foretrukket å kun høre stemmen til Pål akkurat her.
De sa takk for seg med «Goodbye Again», i en litt annerledes versjon enn på plate. Og lengre. Den nedstrippede pianodrevne albumversjonen endte her opp med høy gitarføring og forsøk på splitthopp. En bra avslutning. Vi ble sendt ut i kulda med Ghost sin «He Is» på anlegget. Litt usikker på om det var bandet sitt ønske, men etter at den første overraskelsen hadde lagt seg var det egentlig ikke så vanskelig å høre koblingen.
Minor Majority spilte hele åtte låter fra sitt nye album «Napkin Poetry», noe som var både gledelig og lite overraskende, når de nå endelig har et nytt album ute, for første gang på ti år. Litt pussig var det dog at de ikke spilte to av singlene fra den nye skiva. Den nyeste «Lucy» ble utelatt, det samme ble «Another Year» – en duett med Linnea Dale hvor jeg var sikker på at Karen Jo Fields ville steppe inn.
Selv skulle jeg gjerne også ha hørt «Keep Coming Around», «Electrolove», «This Time» og «Wish You’d Hold That Smile», men for å sitere Pål selv: «Det er veldig kult å ha med nytt materiale i dag, men det er et helvete å lage settlister når man har fått så stor katalog. Vi skal prøve å ikke gjøre det altfor langt, men jeg vet ikke om vi klarer det.» Det klarte de bare nesten. De spilte i to timer, og hele 22 låter ble servert. Det klager vi på ingen måte over – jeg hadde holdt ut enda en god stund i selskap med Minor Majority.
Av Marianne Lauritzen
Foto Per-Otto Oppi Christiansen
Settliste
1. Come back to me
2. How To Fall
3. Where I Make No Mistakes
4. Smile At Everyone
5. (In That) Premature Way
6. As Good As It Gets
7. By This Time Tomorrow
8. Patricia
9. Can’t Think Of A Reason
10. Let’s Talk About Love
11. Dancing In The Backyard
12. What I Deserve
13. Forgive Me
14. Like Someone Changed The Rules For Us
15. The Dark Half
16. She Gave Me Away
17. I’ve Been Here Before
18. Napkin Poetry
19. Supergirl
Encore:
20. She’ll Be Alright
21. Think I’m Up For U & I
22. Goodbye Again
