Mandag 4. februar 2019

St. Patrick’s Day på en vanlig mandag i hovedstaden

Det irsk-amerikanske folkrockbandet Flogging Molly var på sitt nesten årlige Oslo-besøk denne første mandagen i februar. Det var lite som minnet om Riverdance i kveld, men stemningen stod i taket uansett. Jeg tror det er dette svenskene kaller «hålligång».

Men la oss holde broderfolket utenfor. Denne anmelder gikk med litt bange anelser til konserten. Av erfaring visste jeg at folkrockband av denne typen tiltrekker seg et noe spesielt publikum. Disse er gjerne kledd som Leonardo di Caprio i «Gangs of New York» – sixpenceluer, bukseseler, og i ekstreme tilfeller shorts! Og de mener at kasting av halvfulle ølkrus hører med til totalopplevelsen.

Oppvarmingsbandet (litt om dem først) var kortreist denne gangen. Forgetaboutit er et lokalt gla’punkband fra Oslo som kunne minne om The Offspring, Rancid eller tidlig Green Day. De gjorde sine saker riktig bra, og jeg gir dem tommel opp til tross for at dette egentlig ikke er min greie.

Etter en introtape som bestod av Who-klassikeren «Baba O’Reilly», kom Flogging Molly på scenen og kastet seg ut i det med «(No More) Paddy’s Lament». Publikum var i fyr og flamme fra første stund og perlene kom deretter som på en snor. Første del av konserten bestod for det meste av kjent, kjært og rølpete materiale. «Drunken Lullabies», «Swagger», «The Likes of You Again». Drikkeviser med erigert lem! Vet ikke hvorfor jeg er så glad i denne musikken, jeg som ikke engang kan stave Guinness (stavekontrollen tar seg av den biffen), langt mindre drikker det!

Vokalist (og venstrehendt kassegitarist) Dave King er en morsom kar. Han var fullt ut klar over at han var i Oslo på en mandagskveld, og var nesegrus i sin beundring over det norske publikummet som hadde gått mann og kvinne av huse (Sentrum Scene var mer eller mindre utsolgt) for å kaste halvfulle plastkrus på en slik kveld. «What a way to start the week!», utbrøt han mellom to låter, og fortsatte «To Norwegians every day is a Saturday, to us every day is St. Patrick’s Day!».

Og han ble ikke mindre imponert under låta «Float» da store deler av publikum på gulvet foran scenen satte seg ned og gjorde ro-bevegelser som om de var i et vikingskip. Planlagt? Ikke vet jeg. King utbrøt i hvert fall noe sånt som «Beautiful! Great to see there are still f**king vikings left!».

Slike konserter behøver ikke bli bedre enn dette.

Men det er en sensitiv side ved Flogging Molly og. «Life In a Tenement Square» var en rørende hyllest til Dave Kings avdøde pappa, som dessverre ikke levde lenge nok til å få møte sin sønnesønn. Irer kan drikke, men de vet også hvordan man gråter en skvett.

Nyere materiale fikk vi og. Bandets siste skive kom ut for litt over halvannet år siden og heter «Life Is Good». Tittellåta herfra ble dedisert Kings (relativt) nylig avdøde mamma, som visstok hadde et svært positivt syn på livet.

Flogging Molly teller sju medlemmer. I tillegg til omtalte King finner vi Dennis Casey på gitar, Nathan Maxwell på bass, Spencer Swain på banjo og ukulele, Mike Alonso på trommer, Matt Hensley på trekkspill (neppe noen gentleman), Kings kone, som han kom med en ektefølt kjærlighetserklæring til, og Bridget Regan på fiolin og tin whistle (syns også jeg så – og hørte – en blokkfløyte der på et tidspunkt, men kan hende det var et flashback fra barneskolen).

Slike konserter behøver ikke bli bedre enn dette. Flogging Molly leverte en praktfull forestilling på alle måter. Dave King er en karismatisk (så sant man ikke tar seg nær av all banningen hans) frontfigur. Resten av bandet konsentrerer seg om instrumentene sine, men er førsteklasses utøvere i alle ledd. Og ikke hadde de sju i promille som de sammenlignbare The Pogues da jeg så dem i 1989-90 eller deromkring. Ingen kan ha forlatt Sentrum Scene misfornøyde i kveld. Selv om ingen sixpencebærende hooligans klarte å treffe mr. King med de lavtflyvende ølglassene sine denne gang (det gjorde de sist jeg så bandet).

For de som ikke er klar over det: Dave King har bakgrunn i hardrocken. På åttitallet sang han i ex-Motörhead-gitarist Fast Eddie Clarkes band Fastway. Og i 1990 ga han ut et album med sitt eget band Katmandu, som han hadde sammen med gitaristen Mandy Meyer (Krokus, Asia). Helt greie band disse, men jeg vil si at mannen kommer mer til sin rett i Flogging Molly.

Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken

previous arrow
next arrow
Slider