Tirsdag 7. mai 2019

Gjennomført helaften

For to måneder siden slapp David Gray sitt 11. studioalbum, og er for tiden på turné for å promotere «Gold In A Brass Age». Tirsdag kveld gikk turen innom Sentrum Scene, hvor det nye albumet ble viet mye oppmerksomhet.

David Gray platedebuterte allerede tilbake i 1993, men det norske folk fikk for alvor øynene opp for ham først da Alejandro Fuentes som 16-åring tolket både «This Year’s Love» og «Sail Away» på Idol i 2005, midt i fredags-tacoen. Noe som gjorde at albumet «White Ladder» fra 1998 fikk et kraftig oppsving på platesalget her til lands. På det tidspunktet ga han samtidig ut sitt syvende album «Life In Slow Motion», som sannsynligvis av samme grunn også kan vise til gode listeplasseringer i Norge.

Siden den gang har han vel ikke oppnådd de samme resultatene, i hvert fall har han ikke fått mye spilletid på radio i forbindelse med sine fire siste album. Dermed har det nok gått litt trått med billettsalget også. Galleriet på Sentrum Scene var i hvert fall stengt for anledningen, og salen var innredet med stoler. Dog var sitteplasser en helt ypperlig avgjørelse på en konsert av denne typen.

Settet var delt inn i to deler, hvor den første kun tok for seg årets utgivelse, mens andre halvdel var en sammensetning av gamle låter. Dette funket egentlig veldig bra. Jeg liker at artister promoterer sitt nye materiale med mer enn to låter, og ikke bare gjør en greatest hits-kavalkade for å please en gjennomsnittlig konsertgjenger. Det hadde vært lett å gjøre når han ikke akkurat har rent ned hovedstaden med besøk tidligere, men han kjørte sitt eget løp. Kudos for det!

Energisk hovedperson
Første del av konserten var altså viet låter fra «Gold In A Brass Age», og det hele åpnet med «Mallory». Med hovedpersonen selv sittende ved pianoet. Mot slutten av låta reiste han seg for å ta i bruk kassegitaren, før han avsluttet helt uten instrumenter og nærmest danset på scenen. David Gray var full av energi, og sånn holdt han på hele konserten igjennom, med hyppige skift av instrumenter.

Men han var ikke alene på scenen. Han hadde med seg fire musikere som trakterte flere keyboards, gitarer, trommer og bass. Samt en særs stilig kontrabass. Det var riktignok ikke noen voldsom sprut over resten av bandet, men med det relativt rolige repertoaret har det vel sin naturlige forklaring. Men de var et helt tydelig et backingband, som på ingen måte har det samme forholdet til låtene som Gray selv.

Denne første delen av settet med det nye låtmaterialet skilte seg også visuelt fra resten av konserten. For hver av de åtte låtene dukket det opp en ny tegning på backdropen, som for øvrig var et fløyelsteppe. Tegningene var i samme stil og strek som på coveret til «Gold In A Brass Age». Bakteppet ble også lyssatt med forskjellige farger for hver låt.

Settet var delt inn i to deler, hvor den første kun tok for seg årets utgivelse, mens andre halvdel var en sammensetning av gamle låter.

Av de nye låtene må «The Sapling » og «Watching The Waves» trekkes frem som de beste. Sistnevnte ble påbegynt med kassegitar, hvorpå han i kjent Bernhoft-stil gjorde opptak av det han sang og spilte så han kunne kore og kompe seg selv mens han avsluttet låta bak pianoet. Denne teknikken bruke han hele tiden, ofte startet han med å ta opp en rytme på gitar som kunne fortsette å gå mens han spilte piano.

David Gray takket for tålmodigheten med de nye låtene, og rundet av denne sekvensen med «If 8 Were 9», før det var dags for aftenens første store hitlåt, «Sail Away» fra «White Ladder». Da ble det også mer liv i publikum. Med de gamle låtene var det også slutt på de visuelle strekene på bakteppet, fløyel og lys sto for effektene resten av konserten. Videre fulgte «My Oh My» fra samme plate (nei, det er ikke en cover av Slade), og også denne beviste at det ble litt mer «fart» over de gamle låtene, både på scenen og i salen.

Gamle og nye høydepunkter
«Slow Motion» må nevnes som et høydepunkt, sammen med «The One I Love». Begge er hentet fra albumet «Life In Slow Motion», og begge låter bød på et finfint klokkespill. «Birds Of The High Arctic» ble kveldens største positive overraskelse for undertegnede. En låt fra hans forrige plate «Mutineers», som jeg rett og slett har glemt å sjekke ut. Det må gjøres noe med nå, etter å ha oppdaget denne perlen som også inkluderte cello (dessverre bare på keyboard).

«Flame Turns Blue» og «Only The Wine» fremførte David Gray helt alene på scenen, mens resten av gutta tok seg en pause på bakrommet. Vi fikk samtidig en lang historie om forløpet til førstnevnte låt, og fikk høre hvordan en turné i USA i 1994 med verdens billigste turnébuss, og bussjåfør, ga inspirasjon til å skrive «Flame Turns Blue». Han kunne gjerne servert noen flere anekdoter av denne typen, for det var litt lite kontakt med publikum i løpet av to timer.

Man kommer ikke unna «This Year’s Love» på en konsert med David Gray, og heldigvis for det. Dette ble selvsagt en naturlig höjdare, nettopp fordi den er den låta den er. Etter «Babyon» fra den samme «White Ladder»-plata var det ordinære settet over, hvorpå publikum viste sin entusiasme med stående ovasjoner.

En siste låt var det selvfølgelig derfor rom for, og «Please Forgive Me» fikk æren av å sette punktum for det hele. «Takk Oslo. Many takks», var det siste vi hørte fra David Gray denne aftenen.

Ut fra settlister fra andre konserter på denne turneen er det tydelig at David Gray er flink til å variere repertoaret. «Gold In A Brass Age» og «White Ladder» var best representert, likevel savnet jeg «Say Hello, Wave Goodbye» fra nevnte gjennombruddsskive. Jeg kan riktignok lett skjønne at den ikke ble valgt, da den er nesten ni minutter lang. Derimot hadde «Hospital Food» og «The Other Side» gjort seg bra. Men etter to timers spilletid var vi likevel godt fornøyde med kveldens seanse.

Av Marianne Lauritzen
Foto Boris Danielsen

previous arrow
next arrow
Slider
.

Settliste
1. Mallory
2. The Sapling
3. Gold In A Brass Age
4. Hall Of Mirrors
5. It’s Late
6. Watching The Waves
7. A Tight Ship
8. If 8 Were 9
9. Sail Away
10. My Oh My
11. Slow Motion
12. The One I Love
13. Birds Of The High Arctic
14. As I’m Leaving
15. Flame Turns Blue
16. Only The Wine
17. This Year’s Love
18. Be Mine
19. Babylon
Encore:
20. Please Forgive Me