Onsdag 31. januar 2024
Guitars R Us
Wishbone Ash kan regnes som selve opphavsmennene til de doble gitarharmonier. Ingen Wishbone Ash, ingen Thin Lizzy eller Iron Maiden. Men i motsetning til særlig sistnevnte har de forblitt et kultband gjennom sin drøyt 50 år lange karriere. På den siste dagen i januar sto de på John Dees scene.
Av Dag Rossing
Foto Daniel Låstad
I dagens Wishbone Ash er kun gitarist Andy Powell originalmedlem, men også bassist Bob Skeat har vært med i 20 år eller så. De øvrige medlemmene i dagens besetning er gitarist Mark Abrahams og trommeslager Mike Truscott.
Noe oppvarmingsband var ikke satt opp på programmet denne kvelden og ca. 20:30 kom våre britiske venner ut på scenen. «Real Guitars Have Wings», en instrumentallåt fra Noveau Calls (helinstrumentalt album fra det sene åttitall) var første låt. Det antas at tittelen henspeiler på Andy Powells foretrukne gitartype, Gibson Flying V. Han skulle skifte mellom to Flying V’s gjennom konserten. Bandets siste album, Coat of Arms ble så tilgodesett med en låt, «We Stand As One». Powell og hans mannskap er dyktige, men så langt virket det kanskje litt som «en dag på jobben».
Men så kom det vi hadde kommet for å høre: på denne turneen spiller nemlig Wishbone Ash hele sitt klassiske livealbum Live Dates fra 1973. Jubelen var stor da bandet – etter en introduksjon fra Andy Powell – dro i gang «The King Will Come». Den ble etterfulgt av «Warrior» og «Throw Down The Sword», tre nøkkellåter fra storsuksessen Argus. Det ville nok være en overdrivelse å hevde at det låt like bra og levende som på den drøyt femti år gamle liveskiva, men Powell og hans nåværende våpendragere gjør absolutt ikke skam på de gamle klassikerne.
Lar musikken tale for seg
Wishbone Ash har vel alltid hatt et visst renommé på seg for å være litt anonyme og lite «flashy». Hvis du sammenligner et bandbilde av dem fra syttitallet med et av f.eks. Led Zeppelin ser sistnevnte ut som uoppnåelige rockeguder mens Wishbone ser mer ut som en gruppe kontormedarbeidere på vei til jobb med t-banen. Men det har aldri vært noe galt i å la musikken tale for seg, og det var få band, selv på syttitallet, som gikk utenpå det Wishbone Ash presterte i form av jamming og improvisasjon.
Nuvel. Andy Powell er faktisk en ganske morsom fyr som er glad i å kommunisere med publikum (t-skjorta til en dame på forrerste rad ble behørig kommentert) og neste låt ble introdusert som å være inspirert av Texas, hot dogs og en enke. «Rock ‘n Roll Widow» fulgte så, akkurat som på albumet. Gitarist Abrahams spilte steelgitar på denne.
Hvis du sammenligner et bandbilde av Wishbone Ash fra syttitallet med et av f.eks. Led Zeppelin ser sistnevnte ut som uoppnåelige rockeguder mens Wishbone ser mer ut som en gruppe kontormedarbeidere på vei til jobb med t-banen.
En tanke som slo meg rundt dette tidspunkt i konserten var at rollefordelingen mellom gitaristene var veldig i favør Powell som sologitarist. Kanskje naturlig siden han er eneste originalmedlem, men – uten å ha hatt anledning til å se Wishbone Ash i «gamle dager» – jeg tror Powell og Ted Turner var mye mer likestilte som gitarister i sin tid. Men dette jevnet seg i stor grad ut utover i konserten. Ikke minst på «Blowin’ Free» og den lange (20 minutter?) «Phoenix» fikk vi flere eksempler på harmonigitarspillet som bandet er kjent for.
«Phoenix» ja. Den avslutter Live Dates og avsluttet også den ordinære delen av denne konserten. Men bandet hoppet over låta før, «Lady Whiskey», som har blitt spilt tidligere på turnéen. Dette ble også påpekt av noen i publikum hvorpå Powell mumlet noe om at de hadde glemt den, men kanskje kunne spille den litt senere.
Ingenting å skamme seg over
Det gjorde de ikke. Da bandet kom tilbake på scenen etter ca. 15 sekunder fikk vi «Living Proof» fra 1980-albumet Just Testing som eneste ekstranummer før det var helt slutt. Jaja. Skulle gjerne ha fått «Lady Whiskey» òg, men etter en time og tre kvarter hadde vi vel egentlig ikke noe å klage over.
Wishbone Ash anno 2024 har absolutt ingenting å skamme seg over. Når det er sagt, er det vel noe med rockeband der medlemmene er i 70-årene (Abrahams og Truscott er nok noe yngre) at de sjelden har den samme gløden og det samme trøkket som de hadde da de var i 20- og 30-årene. Men Wishbone kom nok tross alt så nær vi kan forvente. Som jeg var inne på ovenfor, har de aldri vært verdens mest karismatiske band, men både Powell og, ikke minst, den konstant smilende Bob Skeat etterlot seg et sympatisk inntrykk.
Jeg har sett Wishbone Ash noen ganger nå (begge utgaver, men den til bassist Martin Turner får vel ikke lov til å bruke navnet lenger?) og de leverer absolutt varene. Dette virker det som Oslo-publikummet har fått med seg, og John Dee var utsolgt for andre gang på rad. Hadde det kanskje vært en idé å arrangere neste konsert her i byen (hvis det blir en) på Vulkan eller Cosmopolite?
