Lørdag 16. mars 2024
En minifestival i Oslo
Røverstaden, som åpnet for noen år siden i Club7s gamle lokaler under Konserthuset, var åsted for den såkalte Tricera-festivalen som gikk av stabelen lørdag en drøy uke før palmesøndag.
Av Dag Rossing
Foto Daniel Låstad
Jeg må innrømme at jeg syns man tøyer festivalbegrepet noget når man bruker det på en kveldskonsert med tre band, men det var relativt interessante band man ikke har sett mange ganger tidligere, så da tok man turen til Røverstaden og Tricera.
MÆD
Første band ut var trioen MÆD, og jeg må innrømme at disse herrene hadde jeg aldri engang hørt om. De var en gitar/bass/trommer-trio der bassisten også sang. Stilmessig falt de mellom diverse stoler. De hadde hardrock og metall i seg, men også punk og rock ‘n’ roll.
Lyden de fikk gjorde dem sikkert ingen tjenester – den var temmelig grøtete konserten gjennom – men generelt ga MÆD meg lite. Låtene var jevnt over anonyme og ofte litt masete. Vokalen var skingrende, men her er vi vel tilbake til lydproblemene igjen. Pluss for noen litt originale, «skeive» gitarakkorder skal de dog ha.
Jeg ble overhodet ikke solgt på MÆD i kveld, men det ligger definitivt et potensiale her. Til siste låt kom medlemmer fra de to andre av kveldens band ut på scenen, noe som dessuten førte til en litt rotete avslutning. Kult med fyrverkeri i gitarene da! 5/10
Course of Fate
Course of Fate er fra Fredrikstad og har to fullengdere bak seg, samt en EP som egentlig ble gitt ut for ca. 10 år siden, men som har kommet i reutgivelse mer nylig. Seksmannstruppen spiller progmetall i Dream Theater/Threshold-tradisjon, og de gjør det bra.
Låtene deres holder et høyt nivå, og bandmedlemmene trakterer sine respektive instrumenter helt utmerket, muligens uten å utmerke seg som store virtuoser. På flere steder under konserten fikk jeg assosiasjoner til band som Circus Maximus og Darkwater, så dette er progmetall som også kan appellere til et publikum med vel så stor sans for mer tradisjonell metall og til og med melodiøs hardrock.
Jeg likte Course of Fate og håper inderlig ikke dette første møtet mitt med dem blir det eneste. 8/10
Mayfire
Mayfire, som var headliner her i kveld, har opparbeidet seg et visst rykte for å være «det store nye» innen progressiv metall her til lands. Deres debutalbum, Cloudscapes & Silhouettes ble sluppet i fjor høst, og mottok mange positive tilbakemeldinger fra både anmeldere og publikum.
Bandet har en image som kan gi assosiasjoner til Ghost, selv om de ikke drar det like langt. Kapper og masker er imidlertid på plass. Jeg må innrømme at jeg ikke syns bandet trenger det. Musikken deres er mer enn god nok til å stå på egne ben, og en image som dette kan være medvirkende til at mange bare avskriver dem som et gimmick-band. Når det er sagt kan man si mye av det samme om Ghost, og det virker jo ikke akkurat å ha skadet dem.
De av dere som har sans for musikk av denne typen burde helt klart gi Mayfire en sjanse eller to.
Men det er som det er. Våre maskerte venner har allerede opparbeidet seg en aldri så liten låtskatt, og fremførte denne upåklagelig. Nok en gang snakker vi om melodiøs progmetall, men Mayfire lener seg nok mindre til Dream Theater og den kategorien av band. Titt og ofte får jeg assosiasjoner til Porcupine Tree rundt Deadwing eller Fear of a Blank Planet, men Mayfire er definitivt mer metall enn disse.
Dette var andre gang jeg så Mayfire (på noen få uker) og visstnok kun deres tredje konsert totalt, så man kunne ha unnskyldt dem en viss mangel på rutine. Men jeg må si at de virker riktig så varme i trøya, og enda mer nå enn første gang jeg så dem. Låtene sitter bedre òg, men det er kanskje fordi plata har fått noen runder i heimen etter at jeg kjøpte den ved forrige korsvei.
De av dere som har sans for musikk av denne typen burde helt klart gi Mayfire en sjanse eller to. 8/10
Så får vi se om dette Tricera Festival-konseptet har livets rett da, eller om det bare blir en engangsforeteelse. Jeg synes som sagt det skurrer litt når man kaller det en festival når dørene åpner kl. 20:00 (litt forsinket ble de òg) og siste, av tre, band går av rundt midnatt. Men navnet skjemmer kanskje ingen? Jeg ønsker velkommen til et konsept som presenterer «up and coming» band for et større publikum.
