Tons of Rock 2023: Onsdag

Onsdag 21. juni 2023

Fuktig festivalstart

Åpningsdagen av Tons of Rock 2023 byr allerede på årets største headliner, Guns N’ Roses, i tillegg til høydepunkter som Generation Sex og Skid Row. Og selvfølgelig festivalens faste husband, Black Debbath. 

Av Marianne Lauritzen
Foto Boris Danielsen

Årets utgave av Tons of Rock er den åttende i rekken, og den tredje som finner sted på Ekebergsletta i Oslo. Her har publikumskapasiteten økt for hvert år, og de fem første årene på sjarmerende Fredriksten festning i Halden med omslag 5.000 besøkende, er for lengst en saga blott. I år er det over 100.000 som besøker festivalen i løpet av fire dager.

Såpass stor har festivalen blitt at selveste statsministeren, Jonas Gahr Støre, synes det er verdt å svinge innom Ekeberg for å erklære festivalen for offisielt åpnet. Før første band skal på holder han en aldri så liten tale for de nokså mange fremmøtte – iført en Tons of Rock-trøye så klart!

---

Black Debbath

Tradisjonen tro er det Black Debbath som også i år har æren av sørge for den musikalske åpningen av Tons of Rock. Et av dagens høydepunkter kommer tidlig, når det politisk-satiriske tungrockbandet rett etter Jonas Gahr Støres åpningstale fyrer av «Problemer innad i Høyre», som for anledningen har fått den nye teksten «Problemer innad i AP». Fiffig!

Det er flere ting som er nytt denne gangen. Det vanlige MC-mikrofonstativet til Lars Lønning er byttet ut. I stedet har de alle fått et gjøkur på hvert sitt mikstativ. Jeg gjetter at det er i anledning deres nyeste opus Age of Kørka (2022), hvor temaet er at vi mennesker generelt har blitt litt tjukkere i huet og at vi kørker oss sakte men sikkert inn i undergangen. Men helt ko-ko er så visst ikke disse gutta som vet å underholde med sine humoristiske tekster og innslag mellom låtene. Og ikke minst med den solide musikken i bunn. Derfor er det overraskende mange som kjenner sin besøkelsestid allerede klokka ett på en onsdag.

Nye antrekk stiller de også med, i form av en slags onepiece i svart, hvitt og oransje. Men det er varmt på sletta selv om sola ikke er så hissig på å vise seg frem i dag, og etter noen låter må de få av seg disse fillene, som de sier. Under har de sin sedvanlige outfit, olashorts og svart skinnvest. I tillegg til hudfargede gensere med massiv tatovering selvfølgelig.

Før «Mongo Norway (A Guide to Nightlife in Oslo)» forteller Lønning at Black Debbath er ute på en avkørkifiseringsturné, i et siste tappert forsøk på å redde verden. «Er dere klare for å bli avkørka her i dag?» spør han, noe publikum kan bekrefte. «Er det noen pappaer her som skal lukte litt rart i morgen?» lurer så Egil Hegerberg på, og sikter til låta «Pappa lukter tusj» (av typen sprit).

Black Debbath stiller garantert til start igjen neste år – da er det jo 10-årsjubileum! 

«Vi spiller på Tons of Rock for tiende gang – av åtte mulige,» forteller Hegerberg. Bandet hevder nemlig at de også var på Ekebergsletta og spilte de to avlyste årene under koronapandemien. «Det er ekstra stas i år at de faktisk har utvidet med en ekstra dag for at vi skulle få det til,» fortsetter han. Han avkrefter at det er korrupsjon inni bildet og at deres fremgang heller ikke skyldes lefling med okkulte krefter og mørke makter. Hvorpå de drar i gang «Hvor i helvete blir det av Satan?».

Som vanlig byr Hegerberg også på en rockequiz midt i settet. «Hva kaller man medlemmene i et band hvor alle spiller på V-gitarer?» spør han. Vegitarianere er selvfølgelig svaret, og er bare ett eksempel på mange artige ordspill han kommer med. «Vil du værra med Mayhem» er et annet, når han ramser opp sangtekster med bandnavn i. Quizen avsluttes med låta «Tons of Rock», som publikum velvillig synger med på. I kategorien låter til ære for anledningen, glemmer de visst å spille «Nei til runkesti på Ekeberg» i år, men det glemmer vi fort når de fortsetter med «Den femte statsmakt».

Like før 17. mai i år ga Black Debbath ut sin nye nasjonalsang, som ikke er til forkrenkelse for noen. «Krenkefri nasjonalsang» runder av festivalens første konsert, med teksten rullende over skjermene slik at alle kan synge med. Og med de avsluttende ordene «Hipp hurra for alt og alle!» er vi klare til å fortsette firedagersfesten på Ekebergsletta.

Black Debbath stiller garantert til start igjen neste år – da er det jo 10-årsjubileum! 

8/10

Settliste

1. Problemer innad i Høyre
2. Hobby dommedagsprofet
3. Mongo Norway (A Guide to Nightlife in Oslo)
4. Pappa lukter tusj
5. Sannhetens brød
6. Hvor i helvete blir det av Satan?
7. Tons of Rock
8. Den femte statsmakt
9. Krenkefri nasjonalsang

---

Airbourne

Akkurat da australske Airbourne inntar hovedscenen på sletta, åpner himmelens sluser seg for alvor. Det bøtter ned hele konserten, og det blir en våt affære for fansen. Mens vår anmelder søker ly i et av årets mange nye telt, har i hvert fall fotografen vår vett på å forevige begivenheten. Vi lar bildene tale for seg.

---

Smash Into Pieces

Det regner fortsatt bra ute da det er svenske Smash Into Pieces sin tur. Heldigvis spiller de under tak i teltscenen, så da kan det pøsregne så mye det vil. Det blir fort klamt i teltet, og regnponchoen tørker fort! For det er mange som har søkt ly i teltet. Kanskje hakket flere enn det ville vært på en solskinnsdag med At the Gates på naboscenen. For de mindre teltbandene kan man vel si at det nærmest er flaks at det pøsregner ute. Når det er sagt, er en av fordelene med enda flere besøkende at det nesten alltid er mye folk på festivalområdet. Også i teltet, og også tidlig.

Men lydmessig er dette den kjipeste scenen, for publikum. Det blir aldri like bra lyd her som på de to utendørsscenene. Og når Smash Into Pieces setter i gang med åpningslåta «Wake Up», blir det fort tydelig at i tillegg til en ikke helt optimal lyd, synger vokalist Chris Adam Hedman Sörbye også bedre på plate enn han gjør live. Det er i hvert fall det inntrykket vi får gjennom den noe grøtete lyden. Vokalen er definitivt best når han trøkker til, som han tydelig får vist under «Big Bang».

Smash Into Pieces spiller poppete og elektronisk, melodiøs metall, og kjennetegnes av maska til trommis The Apocalypse DJ som skifter farge i takt med scenelyset, og sender tankene til den norske produsenten JOWST. Dog er det ikke alle låtene som fenger like mye, så det blir noen dødpunkter. Stemningen tar seg opp igjen med låter som «All Eyes on You» og «Vanguard». Sistnevnte får publikums «lommelykter» til å vaie i været.

Smash Into Pieces spiller poppete og elektronisk, melodiøs metall.

Det er ti år siden Smash Into Pieces ga ut sitt debutalbum Unbreakable, og de har gjestet Norge flere ganger opp igjennom karrieren. Senest to ganger i Oslo i fjor. I år har de fått en slags ny vår med deltakelse i Melodifestivalen (svenskenes svar på MGP) hvor de kom på en hederlig 3. plass med «Six Feet Under». Med andre ord fikk de spilt rock på TV i beste sendetid, noe som ikke er hverdagskost i disse dager. «Six Feet Under» blir da også et av høydepunktene i denne konserten.

De runder av med sin mest spilte låt på Spotify, «Boomerang», som de fikk en hit med i 2017 med Jay Smith som gjesteartist. Denne kan i hvert fall publikum, som både klapper og synger med på konsertens mest catchy låt.

5/10

---

Generation Sex

Generation Sex er en av årets mest interessante bookinger. Dette er en ny konstellasjon som vi ikke har sett før. Billy Idol (vokal) og Tony James (bass) fra Generation X og Paul Cook (trommer) og Steve Jones (gitar) fra Sex Pistols, har slått seg sammen for å spille mange av 70-tallets punk-klassikere.

Regnet har gitt seg når gamlekara inntar hovedscenen. Billy Idol har blitt 67 år, men det hindrer ham ikke. På scenen rocker han som vi er vant med. Selv den ikoniske sveisen, som nærmest er varemerket hans, er intakt. Vokalmessig har han så klart sunget hakket hvassere tidligere, men med tanke på at glansdagene for lengst er forbi er det egentlig akkurat som forventet. Han synger uansett fletta av Axl Rose på en god dag, og punk skal da være litt skranglete! 

Det var en nostalgisk og morsom opplevelse.

Settlista er fylt med syv Sex Pistols-låter og seks Gen X-låter. Sex Pistols sine låter er vel strengt tatt mer klassikere enn Gen X sine, med unntak av «Dancing With Myself» som mange kjenner fordi Billy Idol ga den ut på nytt som soloartist.

Med tanke på at Sex Pistols kun ga ut ett fullt studioalbum, Never Mind the Bollocks, Here’s the Sex Pistols (1977), skulle man tro at de hadde klart å plukke ut alle de store låtene herfra. Men hvor er «Anarchy in the UK»? Den glimrer med sitt fravær på Ekebergsletta, av en eller annen grunn. Til gjengjeld spilles «Pretty Vacant» og selvsagt «God Save the Queen», som de ikke har latt seg friste til å endre til «God Save the King».

De avslutter det hele med Sex Pistols’ versjon av crooneren «My Way», av alle ting. Og alle som hadde hatt et ørlite håp om at det ville vanke noen Billy Idol-klassikere også, som «Rebel Yell» eller «White Wedding», må gå slukøret hjem.

Utover det er det en nostalgisk og morsom opplevelse!

6.5/10

Settliste

1. Pretty Vacant
2. Ready Steady Go
3. Wild Youth
4. Problems
5. Black Leather
6. (I’m Not Your) Stepping Stone
7. Kiss Me Deadly
8. Dancing With Myself
9. Silly Thing
10. King Rocker
11. God Save the Queen
12. Your Generation
13. My Way

---

Skid Row

Siste band ut på festivalens nest største scene, er mine gamle helter i Skid Row. Et band jeg dessverre aldri fikk se i sine glansdager, med Sebastian Bach på vokal. Bach og Skid Row skilte veier i 1996, og siden har bandet hatt flere vokalister som aldri har holdt mål. Jeg har sett Sebastian Bach solo ved et par anledninger, så nå blir det spennende å se hvordan svensken klarer seg til sammenligning.

For i fjor fikk Skid Row nok en ny frontmann. Erik Grönwall (ex-H.e.a.t) har nå tatt over mikrofonen, og i 2022 ga bandet ut sitt første nye studioalbum på 16 år, The Gang’s All Here. Som for øvrig er det beste de har gjort siden 90-tallet. Grönwall glir rett inn i miksen på en plate med helt nytt materiale, men hvordan vil det funke live med alle de gamle låtene?

Fra hans tid i H.e.a.t vet vi at Grönwall er en showmann og en mer dynamisk frontmann enn de fleste. Det er han også her! Grönwall eier scenen, og ser ut som han har spilt i bandet i ørten år, når de fyrer av «Slave to the Grind» som første låt. Lyden er riktignok litt gusten i starten, så man lurer først på om han kanskje ikke fikser vokalen så bra likevel. Men så retter det seg heldigvis opp. Dog må det sies at Grönwall er aller best på de låtene han selv har vært med på å gi ut. Kanskje er det fordi man husker så altfor godt hvordan Sebastian Bach gjør de andre låtene.

«We don’t stop playing because we get old, we get old because we stop playing.»

Erik Grönwall

Med unntak av «The Gang’s All Here» og «Time Bomb», som begge er hentet fra fjorårets utgivelse, er resten av settlista satt sammen av låter fra bandets to første plater, Skid Row (1989) og Slave to the Grind (1991), samt EP-en B-Side Ourselves (1992). Med andre ord vet de hvilke låter folk har kommet for å høre. Heldigvis, får vi si, så hopper de over de tre albumene i mellom, som jeg antar de færreste husker noe fra. Men litt overraskende er det at de ikke ser sitt snill til også å snike inn singelen «Tear It Down» fra i fjor.

Derimot får vi høydepunkter som «Big Guns», «Piece of Me», «Monkey Business» og selvsagt «18 and Life». En powerballade er det selvfølgelig også lov å ta med, når man har skrevet en låt som «I Remember You». Under «Livin’ on a Chain Gang» begynner publikum å crowdsurfe, og innen bassist Rachel Bolan synger Ramones-låta «Psycho Therapy» har det bygd seg opp en heftig moshpit foran scenen. «Keep up this moshpit. Don’t fuck this up. I’m counting on you,» befaler Grönwall.

Etter en time med ren nostalgi, settes punktum med uunngåelige «Youth Gone Wild». «We don’t stop playing because we get old, we get old because we stop playing», forteller Grönwall. Han belønnes med en enda større moshpit.

Skid Row innfrir forventningene, og ender opp som onsdagens høydepunkt for undertegnede.

8/10

Settliste

1. Slave to the Grind
2. The Threat
3. Big Guns
4. 18 and Life
5. Piece of Me
6. Livin’ on a Chain Gang
7. Psycho Therapy
8. Time Bomb
9. I Remember You
10. Monkey Business
11. The Gang’s All Here
12. Youth Gone Wild

---

Guns N’ Roses

Tons of Rock klarte omsider å huke tak i Guns N’ Roses, men ble nødt til å utvide festivalen til fire dager siden de tydeligvis bare kunne spille på onsdagen. Jeg antar Guns N’ Roses har hjulpet en hel del på billettsalget, men for oss som ikke synes at Guns anno 2023 er det helt store, hadde det vært mer gøy om ikke hele budsjettet ble svidd av på ett band. I hvert fall virker det sånn på resten av plakaten i år. Headlinerne de tre andre dagene er definitivt ikke av klassisk headliner-nivå.

Guns N’ Roses er det eneste bandet i år som ikke tillater pressefotografer. Det tolker vi som at omtale i norske medier ikke er spesielt viktig for dem. Muligens har Axl Rose blitt for forfengelig, men det er jo litt pussig å ikke foretrekke gode fotografbilder fremfor publikums dårlige mobilbilder som florerer i sosiale medier.

Nuvel, mye omtale skal de ikke få. Men det er rett og slett umulig ikke å nevne hvor dårlig denne konserten er!

Først får vi et varsel om ny spilletid for Guns N’ Roses. De skal begynne ca 20 minutter tidligere enn planlagt fordi de har tenkt å spille i 3 timer! Jøye meg, hvordan skal vi orke det? lurer vi på. Tre timer på festival er mye for hvilket band som helst, når man har sett en haug konserter siden lunsjtider. Men som den primadonnaen Axl Rose er, klarer han heller ikke denne gangen å komme tidsnok, hvilket fører til at de starter et kvarter senere enn ny tid.

Det er streng curfew på Ekeberg, det må være stille senest kl. 23:00 på grunn av boligstrøk i nærheten. Men dette klarer da altså ikke Axl & Co å tilpasse seg underveis, så det ender med at de må kutte noen hits på slutten av settet. For eksempel har de spilt «Patience» på konsertene tidligere på turneen, men den får vi ikke tid til her. Og det etter at vi har holdt ut med ymse obskure låter i nesten tre timer!

Bare det at Slash er på scenen hindrer en enda lavere karakter!

For dette er en konsert for blodfansen, og ikke for det gjengse festivalpublikum. Det er langt mellom godlåtene, de virkelig store hitene. Og når endelig «Welcome to the Jungle» kommer som den første av dem, er det så vidt man kjenner igjen låta. Vokalen er helt krise! Axl har aldri hatt spesielt god stemme, i hvert fall ikke fyldig, men med alderen høres han nå ut som ei kråke! Hadde han hatt det minste selvinnsikt hadde han ikke turt å gå ut på scenen. Eksempelvis høres «Better» så grusom ut at den får Olga Marie Mikalsen fra den gamle Solo-reklamen til å høres ut som en operasanger.

For ordens skyld, jeg har snakket med noen som sto og hang på gjerdet på første rad som sa at de syntes det låt bedre enn forventet. Om det er fordi de er blodfans med høyere toleransegrense for kråkeskrik vites ikke, men jeg forventer liksom at stemmen skal bære litt lenger enn det. Og når det ikke låter bra i nærheten av lydbua en gang er det lite håp.

«Høydepunktene» er de mest kjente låtene, som «Live and Let Die», «Rocket Queen», «You Could Be Mine», «Sweet Child o’ Mine» og «Civil War». Under sistnevnte vises det krigsbilder og ukrainske flagg på skjermene, som en fin hyllest. Slash drar en lang gitarsolo, og selv om det blir litt langdrygt hadde det vært vel så bra med en solokonsert med Slash som spiller instrumentale Guns-låter. Bare det at Slash er på scenen hindrer en enda lavere karakter!

Som ekstranumre får vi «November Rain», fremført av Axl Rose alene ved pianoet, «Knockin’ on Heaven’s Door» og «Nightrain». Men når «Paradise City» endelig kommer som siste låt er det langt færre folk på sletta enn for noen timer siden. Mange har sett sitt snitt til å ta en litt tidlig kveld. Det er nesten pinlig hvor glissent det har blitt blant publikum. 

Nei, Axl, nå er det på tide å legge opp!

3/10

Settliste

1. It’s So Easy
2. Bad Obsession
3. Chinese Democracy
4. Slither
5. Welcome to the Jungle
6. Hard Skool
7. Pretty Tied Up
8. Mr. Brownstone
9. Double Talkin’ Jive
10. Reckless Life
11. Down on the Farm
12. Better
13. Absurd
14. Estranged
15. Live and Let Die
16. Rocket Queen
17. You Could Be Mine
18. T.V. Eye
19. Anything Goes
20. Street of Dreams
21. Civil War
22. Slash Guitar Solo
23. Sweet Child o’ Mine
24. Wichita Lineman
    Encore:
25. November Rain
26. Knockin’ on Heaven’s Door
27. Nightrain
28. Paradise City