Søndag 15. oktober 2023
De tre musikanter
Supergruppa The Winery Dogs, bestående av Richie Kotzen, Billy Sheehan og Mike, besøkte Norge for første gang da de på søndag svingte innom Rockefeller i hovedstaden.
Av Dag Rossing
Foto Geir Kihle Hanssen
Såkalte supergrupper har et frynsete rykte på seg. I følge den vanlige oppfatningen leverer band bestående av allerede kjente individer med anselige musikkarrierer bak seg som regel mindre enn man burde kunne forvente, tidligere meritter tatt i betraktning.
Undertegnede har et litt mer nyansert syn. Husk at band som Cream og Bad Company var for «supergrupper» å regne da de platedebuterte. Jeg likte til og med Blind Faith og Asia. En supergruppe av noe nyere dato er The Winery Dogs, som består av Richie Kotzen (Poison, Mr. Big samt et prosjekt med Iron Maidens Adrian Smith for et par år siden), Billy Sheehan (Mr. Big, David Lee Roth, Sons Of Apollo) og Mike Portnoy (Dream Theater, Neal Morse og mesteparten av telefonkatalogen). Denne søndagen i midten av oktober spilte denne gjengen på Rockefeller.
På konsertene i Stockholm og Göteborg de foregående dagene hadde The Quill vært oppvarmingsband, men de svenske retro-rockerne hadde dessverre ikke blitt med følget over Kjølen. Ingen lokal support hadde blitt funnet heller, så da var det bare for Bikkjene å hive seg ut i det, noe de gjorde noe forsinket i forhold til det som stod om konsertstart på FB-eventet.
Virtuost spill
De startet med to låter fra den nye, og tredje, skiva som ganske logisk heter III (som de skulle ha 1000 spenn for på LP i merch’en, riktignok signert – no thanx), «Gaslight» og «Xanadu». Litt merkelig at de ikke snudde på rekkefølgen faktisk, da sistnevnte er skivas åpningslåt. Dernest fulgte et par låter fra andrealbumet Hot Streak, «Captain Love» og tittellåta før vi fikk et utvalg låter fra den ti år gamle debuten.
Og la det være sagt med en gang: disse gutta kan spille! Likevel får jeg aldri en følelse av at dette ikke først og fremst dreier seg om låtene. Det virtuose spillet til Kotzen, Sheehan og Portnoy hever låtene, men det kommer aldri i veien for dem, slik vi ofte kan oppleve fra musikere av dette kaliberet. Dessuten er Richie Kotzen en fortreffelig vokalist, nesten soulaktig til tider. Av og til kan man kanskje si at Billy Sheehan strekker strikken litt vel langt, men selv hans seks minutter lange bassolo var egentlig mest underholdende.
Det virtuose spillet til Kotzen, Sheehan og Portnoy hever låtene, men det kommer aldri i veien for dem, slik vi ofte kan oppleve fra musikere av dette kaliberet.
Og så er det Mike Portnoy da! Fyren har et ufortjent rykte på seg for å ha et markeringsbehov på linje med Napoleon. Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: jeg beundrer hans evne til å forstå presis hva slags trommespill som er nødvendig (og naturlig) for musikken i hvert enkelt av den halve millionen – temmelig ulike – band han spiller i. Musikken til The Winery Dogs kan være ganske frenetisk, men aldri veldig kompleks (slik en ikke-musiker som undertegnede opplever det). Vi snakker ikke her bombastisk prog à la Dream Theater eller Transatlantic, og han legger seg på en trommestil som passer akkurat den musikken. Jeg har sett Mike med Twisted Sister, goddammit, og stort enklere blir vel rockemusikk aldri. Men Portnoy gjorde akkurat det låtene krevde. Ingen Transatlantic eller DT-fills å høre da!
Smittende spilleglede
Det ble en fin konsert. Bandets spilleglede smittet helt tydelig over på det entusiastiske – om noe fåtallige – publikummet. Men litt kort ble den. Bandet gikk av scenen etter kun en drøy time. Det føltes litt tidlig da de tross alt har tre plater å ta av!
Vi fikk et par ekstranummer da! På «Regret» viste Kotzen at han også trakterer piano. «Elevate», åpningslåta fra debutskiva, fikk æren av å avslutte seansen. Jeg var fornøyd, og det tror jeg de fleste blant publikum var. Selv om jeg ikke tror vi ville ha kjedet oss om de hadde holdt på en halvtime til.
Til slutt, en liten quiz: er det noen av dere, ærede lesere, som vet hva «kotzen» betyr på tysk?
