Utenomjordisk hardrock
The New Death Cult sitt selvtitulerte debutalbum er et ambisiøst prosjekt som byr på fengende låter, varme gitartoner og imponerende estetikk.
The New Death Cult er en nysatsing fra Indie Recordings som baserer seg på KISS- eller Ghost-lignende personaer der bandmedlemmene er maskert under pseudonymene «Alfa», «Beta», «Gamma» og «Delta», som er romvesener fra planeten Netuluna som har som oppdrag å samle jordens befolkning for å redde seg selv fra utslettelse.
Platen har et preg av retro-hardrock, blandet med samtidens alternativ og et ambisiøst sci-fi-konsept som til tider blir litt cheesy. Noe som minner om Ghost sin debutplate «Opus Eponymous» som jeg vil si «The New Death Cult» er et slags søsteralbum til. Begge platene lider av litt skitten produksjon og overdrivelse av konseptet, samtidig som de høres litt snille ut. Ghost er også skandinaviske, men har hatt tid til å utvikle seg siden den første platen, til massiv suksess med utsolgte stadionkonserter. Dette kan også bli The New Death Cult om de spiller kortene sine riktig.
Platens første låt, «Light Spills Over», er i alle fall et riktig steg i retning av stadionrock, med et refreng som hørtes ut som det er tatt rett ut fra håndboken til Biffy Clyro, med et lite snev av The Dear Hunter. Versene og hovedriffet er da betydlig mye mer heavy. Låten kommer og går på under tre minutter og er absolutt representativ for resten av albumet.
Cheesy, men gøy
Låt nummer to, «Zeitgeist», følger trenden fra forrige låt med et refreng som fester seg til hjernen med lim, men versene blir musikalsk litt indentitetsløse og gitarsolen er dessverre litt for «bluesy» for estetikken i resten av låten. Teksten er derimot en av de bedre på platen der strofer som «It’s a sickening moment / When you wake up from pain / Lies and destruction for money / You’ll see the wars are in vain» minner om noe som kunne kommet fra Pink Floyds «Animals».
«True Eyes» er en låt som høres ut som den gladeste indielåten fra 2004, med en leadgitar som høres ut som om solen kunne laget lyd og et refreng som kurerer depresjon. Det er så «cheesy», men så gøy. Tekstene derimot omhandler en eksistensiell krise om hvor verden er på vei. Det er en kul idé som dessverre ikke fungerer veldig bra.
Om jeg skal oppsummere platen med ett ord så er det «lovende».
«Moon» er betydelig mer tung og mørk, men står ikke ut på noen som helst måte. De lyriske frasene som blir brukt i sangen er veldig kule og poetiske, men henger ikke sammen mer enn at det er A-B rim.
Så slår en stor fuzzy gitar inn og spiller platens beste riff som forsvinner etter to ynkelige takter. «The War» hadde vært en mulighet til virkelig å vise dybde ved å komme med en pur metallåt som kunne stått som platens beste, men den skuffer dessverre med et rolig vers.
Ujevnt bra
Alt er glemt når «Blood of Babylon» slår inn, og blir stående som en søyle i albumet. Teksten «Pentagon / Wash your hands in blood of Babylon» passer perfekt inn i konseptet deres om at romvesnenes vilje til å ødelegge jorden er menneskeskapt.
«Colours of the Mind» blir kjapt en deep cut, men så kommer «Home». «Home» er en spennende låt som bygger seg opp til å bli stor. Låten har en veldig bra solo og et svært refreng.
Avslutningslåten «Edel» er en fin ballade med budskapet «Some day you will know all the highs from your lows». En fin konklusjon på albumet.
Om jeg skal oppsummere platen med ett ord så er det «lovende». Musikken og tekstene er litt ujevne, og produksjonen er til tider litt skitten. Men det gjennomførte konseptet, de fengende låtene og den spennende gitarspillingen gjør The New Death Cult til et prosjekt det er verdt å følge med på i fremtiden.
Av Mathias Bergfjord
Sporliste
1. Light Spills Over
2. Zeitgeist
3. True Eyes
4. Moon
5. The War
6. Blood Of Babylon
7. Colours Of The Mind
8. Home
9. Edel
