Søndag 19. November 2023
Rockin’ is my business and business is good
The Dead Daisies avsluttet høstens turné på Vulkan Arena i Oslo, med Spike fra The Quireboys som special guest.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
The Dead Daisies er forfengelighetsprosjektet til den australske forretningsmannen David Lowy. I en ganske broket karriere som har strukket seg over en drøy tiårsperiode nå, har profiler som Glenn Hughes (Deep Purple etc.) og Dizzy Reed (Guns N’ Roses) vært innom bandet. Nå er Tusenfrydene ute på turné igjen med sin tidligere vokalist John Corabi (Motley Crue uten tødler) og denne høstkalde søndagen i november sto de på scenen i Vulkan Arena.
Fyllerør
Litt om oppvarmingen først. Quireboys var jo spådd en stor framtid rundt 1990. Slik gikk det ikke. Intern krangling samt visse livsstilrelaterte faktorer forårsaket splittelse i bandet. En god del plater har de likevel kommet ut med i løpet av årene, men for øyeblikket turnerer vokalist Spike som soloartist.
Og jeg må si at jeg lurer på om The Dead Daisies og deres management visste hva de kom til å få da de hyret Spike som oppvarmer på denne turneen. Han opptrådte helt alene med kun en kassegitar og sin raspete stemme og jeg har knapt nok sett en mer bedugget mann siden «Grevinnen og Hovmesteren».
Jeg har knapt nok sett en mer bedugget mann siden «Grevinnen og Hovmesteren».
Første låt ut het «Raining Whisky» og er visstnok skrevet av Spikes store helt Frankie Miller (men er så vidt jeg kan se ikke med på noen av Millers plater). Dernest fikk vi en versjon av Quireboys-låta «There She Goes Again», og det var tydelig at Spike selv hadde det moro i hvert fall. Selv tror jeg aldri jeg har vært vitne til en mer rørete og usammenhengende konsert. Han avbrøt låter midt i for så å fortsette dem etter et par minutter med dårlige vitser om alt fra været i Oslo til vikinger til politikk. Etter omtrent et kvarter begynte jeg å se på klokka og lure på om han var ferdig snart.
Tror ikke jeg skal dybdeanalysere dette fyllerøret. Vi fikk nachspielversjoner av «House of the Rising Sun», «Parisienne Walkways» og Whitesnakes «Here I Go Again». Mellom slagene fikk vi også nyheten om at han hadde samlet det originale Quireboys igjen med Thunders Luke Morley som erstatter for avdøde Guy Bailey på gitar. Vi får se. Kanskje Morley har evnen til å holde Spike litt i ørene? Uansett så truet han med en turné til neste år.
Turnéavslutning
Så over til headlineren. Som nevnt i innledningen er nå The Dead Daisies tilbake med John Corabi som frontmann og hovedvokalist etter noen år med Glenn Hughes i den rollen. Hughes spilte jo også bass, så Lowy hadde huket tak i en ny bassist i form av Michael Devin som har fortid i Whitesnake. Line-up’en er avrundet av sologitarist Doug Aldrich (også han ex-Whitesnake og også Dio) og trommis Brian Tichy (ex – dere gjettet det!) i tillegg til direktør Lowy.
Oslo-konserten var den siste på en turné som har vart siden august. Med få pauser har Daisy’ene jobbet seg gjennom Nord-Amerika, Japan og nå til slutt Europa. Den siste konserten på en turné blir ofte ingen höjdare siden bandet gjerne er slitne og mest opptatt av å runde av hele greia og komme seg hjem. Så hva hadde Oslo i vente?
Vel. Vi behøvde ikke ha uroet oss. Bandmedlemmene virket gira nok de, da de hev seg ut i det med «Resurrected» fra 2018-albumet Burn It Down. Aldrich så ut som han var i krigshumør der han gjøv løs på soloen. Han er en teknisk svært dyktig gitarist i mine ører, men kanskje ikke verdens mest originale eller stilskapende. Du nevner ham ikke i samme åndedrag som Jeff Beck eller Jimi Hendrix, men det er vel nokså få forunt uansett.
Bandsjef Lowys rolle er for det meste mer tilbaketrukket. Han er en grei nok gitarist, men du kan se at han selv er klar over at han ikke kan måle seg med Doug Aldrich, og har tilsynelatende ingen problemer med å overlate (så å si) alle soloene til Doug. Samtidig var det tydelig at han koste seg på scenen sammen med de dyktige musikerne i The Dead Daisies. Dette er guttedrømmen etter en mannsalder som forretningsmann og leder for familiebedriften!
Rikholdig katalog
Jeg så aldri John Corabi i Motley Crue. Ei heller i Union, bandet han hadde sammen med ex-Kiss-gitarist Bruce Kulick i noen få år rundt årtusenskiftet, så jeg kan ikke si hva slags frontmann han var i de bandene. Men i The Dead Daisies er han – ved siden av å være en perfekt vokalist for denne typen musikk – en fullblods «master of ceremonies» med glimt i øyet og snakketøyet i orden.
The Dead Daisies er ikke et band med masse radiohits, så de kunne egentlig ha spilt hva som helst fra sin, etter hvert, relativt rikholdige katalog.
Og så skal vi ikke glemme fyrverkeriet bak trommesettet, Brian Tichy eller den svært stødige bassisten Michael Devin. Begge løste sine oppgaver fortreffelig. Og det sier jeg selv om jeg kan styre meg for den slags «Animal fra Muppet Show»-trommesoloer som Tichy serverte oss sju-åtte låter inn i konserten. Kanskje noen bør skrive et brev til David Lowy og forklare ham at rocken har utviklet seg siden John Bonham dæljet løs på batteriet sitt i tjue minutter før Robert Plant kom ut på scenen og belønnet ham med en banan.
Nuvel. The Dead Daisies er ikke et band med masse radiohits, så de kunne egentlig ha spilt hva som helst fra sin, etter hvert, relativt rikholdige katalog. Vi fikk i hvert fall låter fra samtlige album. Egentlig var jeg litt overrasket over at sisteskiva Radiance ikke ble melket mer. Et av konsertens høydepunkter var imidlertid derfra, «Born To Fly» som bandet har skrevet om sin leder David Lowy, etter sigende en entusiastisk amatørpilot. Så da kan han tre ting: spille gitar. Fly småfly. Og lede en suksessrik næringslivsbedrift til imponerende årsresultater. Ikke verst! Ikke alle kunne ha gjort det etter ham.
Mange coverversjoner
Ellers tror jeg ikke jeg har sett en frontmann bruke mer tid på presentasjonen av sine medmusikanter enn Corabi gjorde denne kvelden. Et kvarter? Tjue minutter? Heldigvis visste mannen å underholde sitt publikum. Hvert bandmedlem fikk sine respektive pass påskrevet og snutter av kjente hardrock-/metallåter ble spilt for å runde av den enkelte presentasjonen og bandet var innom «Highway To Hell», «Smoke On The Water», «The Boys Are Back In Town» og et par låter til.
Siste del av konserten ble preget av mange coverversjoner. Mange av disse har Daisy’ene tatt med på platene sine, som f.eks. «Fortunate Son» av Creedence Clearwater Revival. Etter deres egen «Mexico» (nok et høydepunkt) kom deres versjon av The Sensational Alex Harvey Bands «Midnight Moses» som siste låt før bandet gikk av scenen.
Jeg har en teori om at hvis døde personer kan snu seg i grava, slik mange synes å mene, har John Lennon gjort det flere ganger på denne turneen.
Men vi fikk jo de obligatoriske ekstranumrene. Deres egen «Long Way To Go» (fra tredjeskiva Make Some Noise) gikk over i en versjon av Whitesnake-låta «Slide It In» (ja, det var tre ex-Whitesnake-medlemmer på scenen, men ingen av dem hadde spilt på studioversjonen av denne låta – oh well).
Beatles-låta «Helter Skelter» som så vidt jeg vet Daisies aldri har gjort på plate, men som Mötley Crüe (nå MED tødler, altså pre-Corabi) hadde en hit med på åttitallet, og som de yndet å avslutte konsertene sine med på flere turneer, fikk avslutte i en rimelig frenetisk versjon. Jeg har en teori om at hvis døde personer kan snu seg i grava, slik mange synes å mene, har John Lennon gjort det flere ganger på denne turneen. George H også kanskje?
Adekvate låter
The Dead Daisies er et temmelig spesielt tilfelle i rockens verden. Drevet av en styrtrik forretningsmann som også spiller i bandet, førsteklasses musikere på alle instrumenter og en av hardrockens beste frontmenn! Når det gjelder repertoaret, så er vel låtene kun adekvate og strengt tatt relativt forglemmelige. Du får også en følelse av at Doug Aldrich og de andre gjør dette i stor grad for pengenes skyld. Og Lowy betaler sikkert godt, så hvem kan klandre dem? De kan gjøre de tingene de brenner mer for som musikere når The Dead Daisies ikke turnerer eller er i studio.
Men for all del: det var en underholdende halvannen time (eller drøyt det) på Vulkan. Store deler av publikum var i ekstase, antagelig mye på grunn av John Corabis talent som oppisker. Selv gikk jeg fra konserten litt mer lunken. Noe som kanskje kan skyldes at jeg med årene har vært på fryktelig mange konserter, og har blitt en «grumpy old man» (jeg bør antagelig ikke settes i kontakt med Rick Wakeman).
Men «it’s only rock ‘n’ roll»! Og det klarte The Dead Daisies å levere en tilfredsstillende dose av på Vulkan på denne avslutningen av deres Europa-turné. La oss si at de leverte litt over midten på treet, men at det også kunne virke som «en dag på jobben».
Settliste
- Resurrected
- Rise Up
- Dead and Gone
- Make Some Noise
- Miles in Front of Me
- Face I Love
- Unspoken
- Bustle and Flow
- Something I Said
- Trommesolo
- Lock ‘n’ Load
- Born to Fly
- Highway to Hell / Living After Midnight / Heaven and Hell / Smoke on the Water / The Boys Are Back in Town
- With You and I
- Fortunate Son
- Mexico
- Midnight Moses
Encore: - Long Way to Go
- Slide It In
- Helter Skelter
