Fredrikstad, lørdag 28. juli 2018
Det var lett å tenke at det muligens var en anelse dristig av Månefestivalen å sette opp Equinox og Thåström som de to største attraksjonene lørdag kveld. Men festivalen ble utsolgt, så det lot ikke til at publikum så på det som for lite folkelig musikk til å støtte opp om bra tiltak i lokalmiljøet.
Joakim Thåström er kanskje aller best kjent for de fleste fra både Ebba Grön og Imperiets storhetstid på 80-tallet, men hans solokarriere har allerede rukket å bli 29 år lang, med 10 studioalbum på samvittigheten. Hans nyeste verk «Centralmassivet» kom ut i fjor høst, og i sommer står det mange festivaler i Sverige og Norge på programmet. Denne opptredenen i Gamlebyen i Fredrikstad var sommerens femte konsert på norsk jord. Tidligere har han besøkt Bergenfest, Oslo, Buktafestivalen og Malakoff, og senere i august legges også turen innom Pstereofestivalen i Trondheim.
Melankolsk ordkunstner
Så hva er det som gjør at det norske folk har trykket denne svensken, som attpåtil synger på svensk, til sitt bryst? Lydbildet under kveldens konsert var tungt og seigt, og kan beskrives som en hybrid av Nick Cave, Seigmen, CC Cowboys og Sivert Høyem. Og kanskje ligger svaret nettopp der, i de melankolske referansene som nordmenn ser ut til å omfavne. Å kalle Thåström for Sveriges svar på Nick Cave kan umulig være helt feil. Likheten er i høyeste grad også tilstede på scenen, der han vandrer målbevisst omkring og lever seg inn i musikken med sine konstiga gestikulasjoner. Skinnfrakk og lue var for øvrig et sykt valg av sceneantrekk i denne sommervarmen.
Med seg på scenen hadde han ytterligere fem musikere; en gitarist, en trommis, to på tangenter og en bassist som også spilte synth. Og sammen med masse røyk inntok de arenaen med to låter fra fjorårets skive, «Körkarlen» og «Bluesen i Malmö», som kjapt ga en pekepinn på hva vi kunne vente oss av resten av aftenen. «Kort biografi med litet testamente» var en höjdare, som beviste at de roligere låtene er Thåström på sitt aller beste, hvor tekstene kommer enda bedre frem og stemmen hans har en tendens til å sprekke i heshet. «Kom med mig» var et annet eksempel på dette.
Å kalle Thåström for Sveriges svar på Nick Cave kan umulig være helt feil.
Den nye, og noe tyngre, «Karaokebaren» sørget for et ørlite hakk høyere tempo, mens «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce» var en av de eldste låtene som ble spilt, innledet med Thåströms såre munnspill, etterfulgt av den seige «Beväpna dig med vingar». Under sistnevnte, og «Old Point Bar», la bassisten strengene til side og overga seg til synthens verden, derfor ble den fete bassintroen til «St Ana katedral» ekstra markant.
Skravlefestival
Dessverre på slike allsidige, og veldig sentralt beliggende, festivaler, er det alltid en del folk som møter opp fordi det skjer noe i nærmiljøet. Så var det nok også her denne lørdagen. Det ble spesielt tydelig under de roligste låtene i settet, hvor folk kaklet verre enn en hønseflokk. Som for eksempel under Nationalteatern-coveren «Men bara om min älskade väntar». Samt «Alltid va på väg», som ble avløst av kveldens eneste Imperiet-låt, «Jag är en idiot», som tydeligvis falt i bedre jord blant publikum. Etter denne forlot de scenen.
Men de hadde selvsagt noen låter til på lur. Stemningsfulle «Om Black Jim» var først ut blant ekstranumrene. Her hadde Thåström funnet frem kassegitaren, og ble akkompagnert av vakre pianotoner. Publikum leverte ikke like bra, der de i stedet for å nyte musikken, som de mest sannsynlig var for fulle til å ta inn, klarte å hyle og juble som om de ventet på en låt med mer fart i. Ekstremt respektløst overfor musikerne på scenen.
«Alla vill till himlen», fra den selvtitulerte debutskiva fra 1989, var neste låt ut. Dette var faktisk den eneste låta som representerte hans første fem soloplater, og hans første 12 år som soloartist. Thåström skal ha kudos for at han faktisk turte å spille flest låter fra sin nyeste utgivelse – i festivalsammenheng, hvor folk flest gjerne er ute etter en best of-kavalkade. Det viser at han ikke bryr seg om hva han burde gjøre, men snarere gjør akkurat det han føler for. Selv hadde jeg også følt for å høre låter som «Långtbort» og «Fanfanfan».
Med «Centralmassivet» satte de et endelig punktum. En flott avslutning på en stemningsfull konsert. Og med strofene «Om vi nånsin behövt ett mirakel, så kan det få komma nu» ble vi sendt videre ut i sommernatta.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
