Røverstaden, torsdag 16. august 2018
På Røverstaden stiller Rypdal med sitt Conspiracy-ensemble og den danske trompetisten Palle Mikkelborg. Som tjueårig fan av den norske jazz-gitaristen, har jeg høye forventninger til konserten i kveld, og har dekket flere av konsertene hans de siste årene. Klientellet i dag er ikke overraskende av det eldre slaget, og jeg vil tro at mange av de som møter opp har fulgt Rypdal gjennom store deler av karrieren hans.
Lokalet til Røverstaden huset jazzklubben Club 7 fra 1963 til 1985, og de eldre musikerne beskriver det å spille her som å komme hjem, da de tilbrakte nærmere 12 år i begynnelsen av karrieren sin her. Scenen er dynket i blått lys som skaper stemning før musikerne i det hele tatt har begynt å spille, og de første gitartonene til Rypdal skjærer gjennom stillheten, og musikken bygges sakte opp. Han skaper en atmosfære med det gjenkjennelige lydbildet sitt som er til å ta og føle på. I andrenummeret får Mikkelborg lov til å utforske trompeten sin på egen hånd, støttet av eksperimenterende akkompagnement, noe som fortsetter i tredje låt, da med gitar og tangenter over bassen.
Dessverre opplever jeg igjen i kveld, noe jeg bet merke til på Elephant9 konserten jeg dekket på Rockefeller Scene for et par år siden, en veldig monoton tonesetting. Rypdal har selv sagt at samarbeidet sitt med Conspiracy er som «starten på en ny æra». Det må i så fall være en æra på vei til kjedsommeligheten.
Forventningene jeg hadde i forkant av opptredenen i kveld møtes dessverre ikke.
For min del elsker jeg stemningsfulle og rolige musikklandskaper, enten det er jazz, post-rock eller ambient, men det må være elementer i komposisjonene som bryter med ensidigheten, noe Rypdal ikke klarer å få til med Ståle Storløkken. Ja, det er mye som går mot psykedelia i tangentspillet til Storløkken, men han klarer ikke å skape engasjement, og drar Rypdal med seg ned i musikkens ingenmannsland, og jeg føler mer at han utnytter og trekker ned talentet til gitaristlegenden, heller enn å støtte seg på erfaringen til Rypdal og bygge en musikalsk reise.
Låtene i settet er relativt korte, og selv om de fleste av de instrumentale låtene beveger seg innen den stemningsfulle leiren og i drømmeseanser, får vi noen partier der trommisen får lov til å skape rytmer, i tillegg til en trommesolo. Også Mikkelborg skaper litt rytme gjennom stemmemagi, og trompeten sin, og de har en tøff låt i slutten av settet.
Jeg er bare sånn halvveis fornøyd med denne konserten, der den blir veldig stillestående til tider, og forventningene jeg hadde i forkant av opptredenen i kveld møtes dessverre ikke.
Av Jon Skjeseth
Foto Stein Hødnebø
