Drammen, fredag 24. august 2018
I 2017 ga Susanne Sundfør ut sin sjette fullengder «Music For People In Trouble», en av fjorårets vakreste utgivelser. Og siden i fjor høst har hun spilt rundt omkring i vårt ganske land for å promotere mesterverket. Og denne fredagen i august var turen kommet til Drammen. Men det skulle kjapt bli tydelig at det ikke var noen «Music For People In Trouble»-konsert vi var på denne kvelden.
Ballet ble åpnet ved at Susanne Sundfør og hennes ensemble, som besto av fire korister og fire musikere, entret scenen ikledd svarte munkekutter, med ansiktene godt gjemt innunder hettene. Noe som tilførte den første delen av settet et åndelig aspekt. «Diamonds», «Kamikaze» og «Accelerate» var de første låtene ut, hvorav sistnevnte kulminerte i et dramatisk kirkeorgelparti. Både «Kamikaze» og «Accelerate» er hentet fra hennes nest siste plate «Ten Love Songs», og begge fungerte fint for å bygge opp partystemningen på Gamle Kirkeplass.
Utakknemlig publikum
Såpass mye partystemning ble det at folk ikke klarte å holde kjeft, men i stedet bedrev respektløs skravling som forstyrret både artister og fans. Dette er jo det evinnelige problemet med festivaler som ligger litt for sentralt til, og som har en altfor bred lineup. Noen timer tidligere hadde publikum blitt varmet opp av Postgirobygget, og jeg tror ikke jeg tråkker for mange på tærne når jeg hevder at Susanne Sundfør og Postgirobygget ikke nødvendigvis har samme tilhengerskare.
Så skjedde to ting som gjorde at hun fullstendig mistet grepet på det allerede uoppmerksomme publikummet. Først satte hun ned tempoet helt med den rolige «Silencer», hvor hovedpersonen selv forsvant fra rampelyset og vi lenge lurte på hvor vokalen kom fra. Etter en stund ble hun synlig bak pianoet lengst til høyre på scenen. Deretter foretok hun et radikalt stilskifte, og gikk rett over på «Cascade Of Event», som vel strengt tatt ikke hadde så mye på settlista å gjøre, tatt i betraktning hva slags publikum som var tilstede. En ganske så sær låt av André Bratten, som hun bidro på for noen år siden. Dette ble nok i særeste laget for mange drammensere som hadde kommet for å høre hits, det ble i hvert fall merkbart enklere å navigere seg nærmere scenen på dette tidspunktet. Det toppet seg med en helt unødvendig trommesolo mot slutten av låta.
Susanne Sundfør burde kanskje holde seg for god for rølpete byfester.
«White Foxes» ble riktignok en publikumsvinner, den hadde de fleste kjennskap til. Lysshowet ble mer fargerikt, Sundfør trakk hetta av hodet, og vi følte for første gang at vi fikk litt kontakt. For kommunikasjonen med publikum var heller laber under hele konserten.
Under «The Sound Of War», fra det nyeste albumet, tok Susanne frem kassegitaren, som et fint avbrekk mellom alle tangentene hun vekslet på å traktere. Denne utgjorde også en sterk kontrast til forrige låt, hva gjelder stil og tempo. Vi ble presentert for en helt ny sang også; «Sleepwalking» ble fremført på piano, og jeg må si jeg foretrekker denne nedstrippete utgaven av Sundfør, kontra den techno-konserten det tidvis føltes som jeg var på.
Mot slutten av konserten kastet Sundfør kappen helt, og vi fikk godlåter som «Delirious» og «Slowly», begge fengende poplåter fra 2015-skiva, før hun senket tempoet og rundet av med den messende «Mountaineers» fra sisteskiva, og klarte å dra stemningen tilbake til der vi begynte.
Mangelfull settliste
Hun spilte aller flest låter fra albumet «Ten Love Songs». Kanskje ikke så rart, siden dette er det mest poppete hun har gjort, og dermed kanskje mer tilgjengelig for det gjennomsnittlige festivalpublikummet. Hun har sikkert også erfart at de roligste låtene ikke fungerer optimalt blant festglade festivaldeltakere. Det som dog er litt rart er at hun i festivalsammenheng ikke valgte ut sine mest kjente låter, som jo gjerne er vanlig når man møter på en relativt bred publikumsmasse. For eksempel glimret både «The Brothel», «Fade Away» og «Reincarnation» med sitt fravær – sistnevnte var en av de flotteste låtene som ble gitt ut i hele fjor. Personlig kunne jeg gjerne hørt enda mer fra fjorårets eminente skive, men hun føler muligens at hun har spilt nok av den på sin egen turné i det siste.
Publikum må uansett dele noe av skylden for at visse låter uteble. Jeg har mistanke om at konserten ble noe forkortet på grunn av en respektløs og skravlende folkemengde. Hun kom i hvert fall ikke tilbake igjen etter siste låt, til tross for roping fra den mest ihuga fansen. Lydmannen virket like overrasket som oss over at hun ikke kom ut igjen og tok et par obligatoriske låter til, skal vi dømme utfra hvor lang tid det tok før det kom musikk på anlegget som signaliserte at det hele var over.
Jeg konkluderer med at Sundfør gjør seg best på innendørsscener med et dedikert publikum, og kanskje burde holde seg for god for rølpete byfester.
Tekst & foto Marianne Lauritzen
