Mandag 2. mars 2020
De doble gitarhalsers kveld
Da Sons Of Apollo besøkte Norge for første gang var det Union Scene i Drammen som fikk æren av å huse denne supergruppa, som leverte over all forventning denne mandagskvelden.
Supergrupper, altså band der alle medlemmene er kjente fra andre sammenhenger, har vært et omstridt tema blant musikkfans siden Blind Faiths korte karrierre i 1969. Det er ingen garanti for at musikere som har levert fantastiske ting i tidligere sammenhenger gjør det når de slår sine pjalter sammen. Alle kan vel være enige i at The Firm var dårligere enn både Led Zeppelin og Bad Company. Denne tidlige marskvelden besøkte et slikt band, Sons Of Apollo, Union Scene i Drammen.
Da Sons Of Apollo ble lansert i 2017 resulterte det i at alle med sitt hjerte i den tradisjonelle progmetallen, siklet kollektivt over sine eksemplarer av Prog Magazine. Denne bandkonstellasjonen inneholder nemlig to ex-medlemmer av Dream Theater, Mike Portnoy (trommis, også Neal Morse, Transatlantic, Flying Colors og mesteparten av telefonkatalogen for USAs østkyst) og Derek Sherinian (keyboards, også Alice Cooper, Billy Idol, Joe Bonamassa, Black Country Community). Med på laget var og bassist Billy Sheehan (Mr. Big, David Lee Roth), gitarist Ron «Bumblefoot» Thal (Guns N’ Roses) og vokalist Jeff Scott Soto (Yngwie Malmsteen, Talisman etc.). Det var disse som entret scenen på Union i Drammen denne mandagskvelden i mars, til store forventninger fra mange.
Rendezvous Point og Noturnall
Litt om oppvarmingsbandene først. Norske Rendezvous Point fikk en halvtime aller først, og for min del kunne de gjerne ha fått mye mer. Dette ypperlige bandet fremfører en moderne progmetall litt i samme gate som Leprous uten at de to låter til forveksling likt. Noen jeg snakket med refererte til dem som en metallutgave av Muse, og det er faktisk ingen dårlig beskrivelse. To album har det blitt og disse hadde fortjent mye mer oppmerksomhet enn de har fått. Møt opp neste gang Rendezvous Point spiller i ditt nærområde!
Møt opp neste gang Rendezvous Point spiller i ditt nærområde!
Noturnall består av Adrenaline Mob-gitarist Mike Orlando og tre brasilianere, noen med bakgrunn fra band som Angra og Shaman. Mulig det hadde hjulpet om jeg hadde hørt meg inn på studioutgivelsene deres i forkant, men som de framstod live denne kvelden ga de meg null og niks. Masete og intetsigende. For ordens skyld, jeg snakket med folk som var uenige.
Sunn skepsis
Men det var Sons Of Apollo vi var der for å se! Og etter en lang introtape kom de på scenen og åpnet, som på sitt nye album, med «Goodbye Divinity». Lyden var mildt sagt ikke all verden til å begynne med. Særlig bassen til Sheehan buldret i overkant mye, og resten av instrumentene låt som en grøt mye av tiden. Det kan selvfølgelig ha hatt noe å gjøre med hvor i lokalet jeg sto, og tanken om å flytte på meg meldte seg relativt fort, men jeg ble stående på samme sted gjennom «Fall To Ascend» og «Signs Of The Time», sistnevnte fra førsteskiva, og lydmannen må ha hørt det samme som meg, for lyden bedret seg betraktelig i løpet av disse tre første låtene. Union Scene er for øvrig en av de aller beste venuene jeg vet om i mitt nærområde med tanke på lyd.
Jeg skal innrømme at jeg bar på en viss grad av sunn skepsis da jeg innfant meg på spillestedet denne kvelden. Bandets første LP var ikke veldig sterk på låtsiden, og jeg fikk mitt inntrykk av dem som virtuose musikere som spilte for å briljere bekreftet da jeg så dem live på den engelske festivalen Ramblin’ Man Fair for et par år siden. Deres nye album er vesentlig bedre, men heller ikke den noen stor klassiker. Likevel, alle fortjener en ny sjanse, gjør de ikke? Jeg hadde i hvert fall bestemt meg for å gi Sons Of Apollo en, og da under mer optimale forhold på en innendørs venue.
Stor spilleglede
Og jeg må si mine bange anelser ble gjort til skamme. Det var et helt annet Sons vi fikk se på Union enn det jeg så på den festivalen. Musikerne utviste stor spilleglede, og det virket åpenbart som at de nøt å spille med hverandre. Bumblefoot var et stort smil under hatten, og Soto er som skapt for rollen som frontmann. Litt tendenser til overspill fikk vi nok fra Sheehan til tider, men generelt var det tydelig at her var det låtene og arrangementene som sto i fokus, og ikke det enkelte bandmedlems personlige ferdigheter. En morsom vri kom da fjerde låt, «Wither To Black», fikk innlemmet i seg et vers eller så av Rush-klassikeren «Tom Sawyer». En hyllest fra Portnoy til nylig avdøde Neil Peart montro?
Her var det låtene og arrangementene som sto i fokus, og ikke det enkelte bandmedlems personlige ferdigheter.
En ting som forsterket inntrykket av at låtene var det sentrale her, var mangelen på langtrukne solopartier. Sheehan fikk riktignok noen minutter alene i spotlighten tidlig i konserten, og Sherinian tilsvarende mot slutten. Men Bumblefoots soli var alle som en innlemmet på en passende måte i låtene, og jeg sto med gru konserten gjennom og ventet på de obligatoriske fem minuttene til den vanligvis så PR-kåte Mike Portnoy, men de kom aldri. Portnoy spilte kort og greit det låtene krevde. Kanskje en lekse han lærte i Twisted Sister?
Settlisten var temmelig likt fordelt mellom bandets to album, hvilket vel er naturlig når et band har to album ute og to timer til disposisjon. Jeg tror ikke mye fra de to utgivelsene ble utelatt. Og vi fikk ingenting fra medlemmenes øvrige eller tidligere band. Den vakre «Desolate July» ble dedisert til noen som ikke lenger er blant oss, uten at det ble spesifisert hvem. Åpningslåta fra debutalbumet, «Gods Of The Sun», fikk lov til å avslutte den ordinære delen av konserten.
Over all forventning
Men vi skulle ha ekstranumre, må vite. Og Sons Of Apollo hadde bestemt seg for å gjøre en humoristisk vri da samtlige medlemmer plukket opp, eller satte seg bak, et annet instrument enn de vanligvis trakterer, og famlet seg gjennom en av undertegnedes store favorittlåter, «Perfect Strangers» av Deep Purple. Bumblefoot i rollen som leadvokalist, var vel den som fikset sin nye rolle best. Han hadde for øvrig gjort en flott jobb som korist konserten gjennom. Men jeg er overbevist om at det hadde hørtes bedre ut uten Sherinian på gitar, Portnoy på bass eller Soto på trommer. En del fant dette innslaget morsomt, men selv elsker jeg denne låta så høyt at for meg var det bare irriterende.
Min frykt for at vi ville få servert en sjelløs briljering på instrumenter fra virtuose musikere ble fullstendig gjort til skamme.
Men heldigvis sluttet det ikke her. Bandet rundet av konserten med en flott versjon av «Coming Home» (hvor mange ulike låter heter egentlig «Coming Home»?). Da Van Halens utgave av «Happy Trails» runget ut over anlegget forsto vi at det var ugjenkallelig slutt.
Sons Of Apollo leverte over all forventning. Synd Union Scene ikke på langt nær var utsolgt. Min frykt for at vi ville få servert en sjelløs briljering på instrumenter fra virtuose musikere ble fullstendig gjort til skamme, og jeg måtte tåle en og annen «hva var det jeg sa?» på vei ut, men det var bare til pass for meg. Kom gjerne tilbake til Norge, gutter, og hvorfor ikke da på Rockefeller en lørdagskveld?
Men kan noen av mine musikervenner fortelle meg hva greia er med disse doubleneck-gitarene? Selv Rush sluttet med det for nærmere førti år siden!
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
