Islandske Jón Kalman Stefánsson fikk sitt gjennombrudd som romanforfatter i 2005, med boka «Sumarljós, og svo kemur nóttin». Denne fikk han den islandske litteraturprisen for. I ettertid har han gitt ut ytterligere fem romaner, som alle er oversatt til norsk, men først nå, 13 år senere, er hans debutroman endelig utgitt på norsk.
Boka er en skildring av en liten bygd på Island, hvor fortellerstemmen er hele bygda som én enhet. Vi blir kjent med et vittig persongalleri med ulike karakteristiske skjebner, og vi får innblikk i hvordan det er å bo på en liten plass hvor alle kjenner alle. På godt og vondt. Så liten er bygda, at den ikke en gang har en kirke. Eller kirkegård. Men 13 navn i en underskriftskampanje rekker dessverre ikke til å få en prest til bygda. Den unisone bygderøsten forklarer situasjonen på følgende måte:
Det er ingen som har greid å finne forklaringen på denne høye gjennomsnittsalderen, men uansett om det er kostholdet, innstillingen til livet, fjellenes beliggenhet, så har vi instinktivt følt at det er den lange veien til kirkegården vi kan takke for at livstiden vår er så lang, og nøler derfor med å skrive under på Sólruns liste.
Handlingen er sydd sammen av små historier som gir boka et novellepreg, samtidig som det er en rød tråd fra perm til perm. Fordelen med denne fortellerteknikken er at vi får innblikk i mange menneskjebner, fortalt på en lun og humoristisk måte, slik at man nesten konstant sitter med et smil på lur mens man leser. Dog er det rikelig med melankolske undertoner her, og felles for de fleste menneskene i bygda er at de alle drømmer om noe annet, og lengter etter noe de ikke har. Stefánsson har tatt bygdesamfunnet på kornet, eller satt det på spissen, og beskriver utkantstrøket slik vi egentlig innbiller oss at det må være på en forblåst plass, hvor Ágústa på posthuset åpner alles post og fungerer som samfunnets største nyhetsformidler.
Ulempen med å bli «kjent» med så mange personer er at man ikke virkelig blir kjent med noen av dem. Her er det bygda som fenomen vi kommer under huden på. Såpass mange karakterer er det her at man lett går surr i alle navnene, og hvem som er hvem. Men samtidig er vi glade for at vi ble litt bedre kjent med direktøren på Trikotasjefabrikken som la karrieren på hylla, og lot kona seile sin egen sjø, til fordel for latinske bøker. Eller Elísabet med den svarte føyelskjolen, som alle mannfolka sikler på, og som alle kvinnene nærmest kan drepe med blikket.
Og for ikke å glemme Kiddi som drar igang kinoforestillinger på Samfunnshuset to ganger i måneden. Eller Jónas som ufrivillig blir politibetjent, men som mye heller vil forandre verden med malerpenselen sin, som da han forvandlet et bølgeblikkhus om til en nattehimmel. På Samvirkelaget er Kjartan engstelig for om det spøker på lageret, når han ikke er opptatt med å tenke tilbake på bikkjene sine som fikk lide under hans utroskap. Men hvordan er det mulig for en flyttebilsjåfør å være så lykkelig at ingenting kaster skygge over det? Og hvorfor er verden så urettferdig at når noen keitete omsider finner kjærligheten, så blir den like brått revet unna?
«Sommerlys, og så kommer natten» er en varm bok, som er pennet med et utrolig godt språk. Følgende sitat oppsummerer fint den vakre ordlyden, og viser samtidig hvorfor denne romanen er en selvfølge blant årets sommerlektyre:
Hvorfor har jeg levd, spurte tanten vår på dødsleiet, vi åpnet munnen for å svare, dog uten å vite svaret, men da døde hun, for døden ligger fortsatt mange skritt foran oss. […] Hvofor lever vi, er det i orden å svare på et sånt spørsmål? Kanskje ikke, har vi noen oppgave utover det å kysse lepper og så videre? […] Vet du forresten hvordan man sier: jeg lengter etter deg, på latin? Og hvordan sier man det på islandsk?
Av Marianne Lauritzen
