Søndag 17. mars 2024
En turnéstart på Rockefeller
Det svenske progmetallbandet Soen er ute på veiene igjen etter en lengre juleferie. Og det var Norge og Oslo som ble første stoppested på denne andre delen av deres europaturné etter utgivelsen av albumet Memorial. Denne søndagskvelden sto de på Rockefellers scene.
Soen ble dannet uten mye brask og bram rundt midten av 2000-tallet, men det var ikke før etter 2010 at de begynte å gi noe særlig lyd fra seg. Trommeslager Martin Lopez, med bakgrunn fra Amon Amarth og Opeth, var så vidt jeg husker den som tok initiativet til bandet, og er i dag den ene av kun to bandmedlemmer som har vært med helt siden debutalbumet Cognitive fra 2012, den andre er vokalist Joel Ekelöf.
De første årene var preget av en sterk tendens til svingdør hva bandbesetning angår, men dette stabiliserte seg etter hvert, og nå har line-up’en i flere år blitt komplettert av bassist Oleksii «Zlatoyar» Kobel (ja, jeg måtte sjekke stavemåte tre ganger), Lars-Enok Åhlund på tangenter og gitar og den canadiske leadgitaristen Cody Lee Ford.
Naryan
Kveldens oppvarmingsband var Naryan fra de tusen skihopperes land, et nytt bekjentskap for denne skrivende person. Det ble ganske folksomt på scenen da bandet består av ikke mindre enn sju medlemmer, deriblant en kvinnelig fiolinist som gjorde mye av opplevelsen for meg.
Imidlertid ble bandets svært mørke og melankolske uttrykk fort litt ensformig for min smak. Veldig mye variasjon var det ikke å spore. I tillegg ble det fort nokså åpenbart at en god del av de instrumentene vi hørte lå på tape (eller harddisk), alltid et irritasjonsmoment etter min mening. Kall meg gammeldags, men når jeg hører et instrument bli spilt, liker jeg å se noen på scenen som faktisk spiller det.
Naryan fikk ingen ny fan i meg i kveld, men for all del: liker du det melankolsk og depressivt, sjekk dem ut. Jeg er sikker på at Matti Nykänen liker dem.
Upåklagelig respons
Soen har jeg fulgt siden andreskiva Tellurian (som har en av de beste coverillustrasjonene siden … Powerslave?). I begynnelsen syntes jeg de var litt «Tool-light», uten at jeg egentlig legger noe direkte negativt i det. Tvert om har jeg fått veldig sans for dette bandet, og det var gledelig å se at så mange hadde funnet veien til Rockefeller denne søndagskvelden. Utsolgt var det ikke, men det var bra med folk, både i hovedsalen og – så vidt jeg kunne se – på galleriet.
Som nevnt innledningsvis turnerer nå Soen sin nyeste utgivelse, Memorial, og konserten startet som plata med den flotte «Sincere». «Martyrs» og «Savia», sistnevnte fra debutskiva Cognitive, følger så før vi tar en ny tur innom Memorial igjen i form av tittellåta. Det var ingenting som tydet på at bandet var særlig ringrustent til tross for at det har gått drøyt fire måneder siden forrige konsert, og responsen fra publikum kunne bandet ikke klage på, noe de heller ikke gjorde.
Et samspilt lag
Vokalist Ekelöf er en dyktig vokalist og frontmann. Ikke overvettes karismatisk kanskje, men det mer enn veier han opp for med sin stemmeprakt. Band som dette trenger ikke en «syng-med-alle-sammen»-frontfigur heller. De andre medlemmene får også plenty med spillerom. Særlig imponert ble jeg over gitarist Cody, som dessuten hadde bursdag denne søndagen. Ekelöf prøvde å dra i gang en bursdagsang for ham, som vel bare var delvis vellykket. Da hadde han mer suksess med allsangen han oppmuntret til under «Unbreakable» noe senere.
Live er denne kvintetten i sitt rette element.
Og bandgründer Lopez var soliditeten selv! Som trommis er han ikke voldsomt flashy, og du glemmer nesten litt at han er der, men sammen med bassist Zlatoyar leverer han et seriøst trøkk som løfter de av og til noe anonyme låtene veldig i en livesetting. Da er det vel bare Åhlund som ikke er nevnt spesielt, men han fyller sin rolle der han veksler mellom keyboards og gitar, alt etter hva låta har behov for. Han fikk til og med en ganske lang gitarsolo, han òg, mot slutten av konserten. Kanskje han hadde bursdag òg?
Soen har blitt et samspilt lag og jeg tror aldri jeg har blitt såpass imponert over dem de fire-fem gangene før når jeg har sett dem. Når det gjaldt repertoaret vektla de nok senere utgivelser. Jeg tror for eksempel ikke at de spilte en eneste låt fra min egen inngangsport med bandet, Tellurian, noe som vel er det eneste som trakk en del ned da denne fremdeles er en stor favoritt.
Sjefsforestilling
Men det er meg. Låter som «Deceiver» og «Fortress» satt som et skudd, og det var mange misnøyelyder å høre blant publikum da Ekelöf annonserte «Lotus» som siste nummer. Men bandet kom selvfølgelig tilbake (etter en pause som var såpass lang at jeg et lite øyeblikk lurte på om de skulle ta en Rival Sons). Vi fikk tre forrykende ekstranumre, «Antagonist», «Lunacy» og «Violence» (Soen liker ettordstitler). Det vil si, den første hørtes forrykende ut på avstand – jeg var i garderoben for å slippe køen når det var slutt, noe jeg håper var for siste gang denne vintersesongen – de to siste beskuet jeg fra litt til venstre for miksepulten, og de var definitivt forrykende!
Det er bare én ting å si: Soen leverte en sjefsforestilling til tross for enkelte innsigelser om låtvalget. På plate syns jeg sjelden de leverer til mer enn en firer på VG-terningen, men live er denne kvintetten i sitt rette element. Ta turen neste gang Soen spiller innen rimelig reiseavstand, folkens!
