Torsdag 5. mars 2020
En kveld for minneboka
I høst slapp Skambankt «1994», et album som markerte bandets 25-årsjubileum og som kom i akustisk drakt. Torsdagens konsert gjenspeilet inntrykket av albumet: At tidligere Skambankt-materiale uten tvil har kommet godt ut av at pluggen er dratt ut.
Historiene rundt hvordan band starter opp, er like mange og stort sett like varierte som det er antall band. Noen fellesnevnere er likevel mangel på fritidsaktiviteter i tenåra, rotløshet, delt musikkinteresse med venner i nærområdet. For eksempel. Så starter man opp da, øvinger i kjelleren, får kanskje noen gigs her og der, og hvis man er heldig så går det rake veien mot suksess. Med litt flaks og beinhard jobbing kan man kanskje også feire både ti- og tjueårsjubileer.
Skambankts turné de siste månedene har dels vært for å feire 25 år siden oppstarten. Men historien om deres oppstart skiller seg fra de fleste. Detaljer mangler, men historien påstår at et annet band ikke kunne stille til avtalt spillejobb en kveld i 1994, sikkert hjemme på Jæren en plass. Barndomsvennene Terje Winterstø Røthing, Hans Egil Løe og Tollak Friestad var i nærheten, og i løpet av noen timer snekret de sammen nok låter til et overkommelig sett, og framførte samme kveld. Tilfeldigheter skulle altså ha det til at disse jærbuene kom sammen og starta det som etter hvert skulle vise seg å bli et respektabelt pønk- og rockeband.
Etter noen spillejobber det neste året ble de oppløst i 1995, før de kom sammen igjen i 2003. Siden tidlig 2000-tall har de vært fem, med Børge Sageng Henriksen på trommer og Johnny Engelsvoll på tangenter. Fram til 2014 kom flere plater på rad og rekke, før «Horisonten brenner» kom i 2018, en utgivelse som har blitt omtalt som «tidenes comeback». Det kan man jo saktens si seg enig i, dette er en knallsterk plate. Selv om Skambankt her gikk fra pønken i retning av mer klassisk rock, har det skjedd uten å gi slipp på nerve, energi og det samme sterke tekstuniverset.
Sympatisk tekstunivers
I høst kom «1994», og med den tok de det helt ned og landet i det akustiske landskapet. Og der landet Skambankt særdeles godt. Utgivelsen er en samling utvalgte tidligere låter, alle spilt inn på nytt akustisk, og et nytt spor. Ikke bare er pluggen dratt ut, men tempoet er bremset betraktelig, noe som åpner for en ganske annen stemning. Gamle låter blir som nye, med ny klangbunn – bokstavelig talt, noe som også kom godt til uttrykk under torsdagens konsert på Rockefeller, Oslo.
Nettopp «1994»-albumet var utgangspunktet for torsdagens konsert på Rockefeller, som logisk nok inngikk i Rockefellers akustiske Strømløst-konsept. Med sitteplasser til de 200 første og scene rigget til nede på gulvet for anledningen, var det meste lagt til rette for en kveld av det mer tilbakelente slaget. Bjørkeskog på backdropen og bjørkestammer med lysslynge fra stamme til stamme sørget for en stemningsfull kontekst. Utekonsert en sein sommerkveld er blant assosiasjonene.
Utekonsert en sein sommerkveld er blant assosiasjonene.
Settet åpna nydelig med «Gribben», som i elektrisk versjon byr på noen av norsk rocks deiligste trommer. I akustisk drakt var disse godt bevart om enn i en mykere innpakning, og sørget for en drivende god åpning på kvelden. «O Dessverre» er en gammel kjenning og klassiker, og med Røthing i samstemt duo med Løe og til ivrig applaus fra publikum, var dette et av flere fine øyeblikk denne kvelden.
Med «I dette huset» kom et sympatisk nikk «alle oss med sosial angst» som Røthing påpekte, men også til «alle dere andre, så kan dere høre hvordan vi har det». Låta er blant flere i materialet til Skambankt som gjenspeiler hvordan tekstuniverset deres er langt mer sympatisk enn hva en elektrisk, rocka innpakning kan gi uttrykk for.
Ståpels
Det var høy gåsehudfaktor gjennom hele konserten, men kveldens første ståpels kicket inn for alvor med «Når eg sover», da den omtrent midtveis eskalerte og bygget seg opp mot et så storslått lydbilde som en akustisk innpakning tillater. Gåsehuden vedvarte under «Slukk meg (for jeg brenner)» og klassikeren «Vår bør», da Camilla Rosenlund – som for øvrig leverte en finfin og liten oppvarmingskonsert – bidro i nær perfekt duo med Røthing, mens blåsere supplerte bandet på blant annet «Slukk meg», «Horisonten brenner», «For en evighet» og «Levende legende» og sånn sett komplimenterte framførelsen.
Det var høy gåsehudfaktor gjennom hele konserten.
Vanskelige temaer kommer til uttrykk i flere av Skambankts låter, men i akustisk drakt og framført med nærhet og følelse, ble «Levende legende» ekstra sår, låta som er dedikert til en kjær venn bandet mista til dopen. Publikum lot seg også berøre, og satt som tente lys. Stemningen tok seg opp igjen med «Kommer snart hjem», det var tilløp til allsang og publikum bød på stående applaus – no less og absolutt velfortjent.
Kvelden ble rundet av med «Født på ny», med en tekst som jeg tror noen og enhver kan kjenne seg igjen i. For hvem skulle vel ikke ønske at man kunne gjøre ting på nytt? Leve livet en gang til, og ta andre og muligens bedre valg?
Voksne nå
Skambankt har selv snakka om hvordan «1994» peker tilbake til året da alt starta, og slippet høsten 2019 markerte 25-årsjubileum for Skambankts fødsel. 1994 er også midtveis i et tiår mange av oss nok forbinder med MTV’s Unplugged-serie, og hva passer vel da bedre enn en akustisk plate og påfølgende akustisk turné?
For Skambankt har den akustiske formen også en konseptuell betydning: Det er slik det begynner, alltid. Hver låt, de første riffene, den spede starten på idéen til en ny låt, begynner akustisk på kassegitaren. I dette tilfellet er det påfallende vellykka, særlig tekstene kommer godt ut av det, noe som også ble gjenspeilet i torsdagens konsert.
Hører en godt etter, merker man at Skambankt har et solid tekstunivers som tar for seg de virkelig store, men samtidig nære tingene.
Hører en godt etter, merker man at Skambankt har et solid tekstunivers som tar for seg de virkelig store, men samtidig nære tingene: Samlivsbrudd, problematiske relasjoner, dødsfall, følelsen av å ikke strekke til i livet. Dette er tekster som de aller fleste kan kjenne seg igjen i. Absolutt hørbare i rocka innpakning, men med desto mer tyngde i akustisk format. Som lytter oppfordres man mer til å virkelig høre etter. Med en tidvis ganske melankolsk og sår undertone, godt hjulpet av Røthings jærbu-vokal som uten tvil sørger for det lille ekstra, åpner det akustiske formatet for mer ettertanke, dog uten at de blir klissete og sentimentale.
I det hele tatt var dette en kveld for minneboka. Låtene som Skambankt har valgt å spille inn på nytt akustisk kunne ikke vært framført bedre eller med mer innlevelse. Det var et tilstedeværende band som inntok Rockefeller på torsdag, og Røthing bød på både takksigelser og anekdoter, deriblant om oppstarten: «Vi kommer fra Klepp, en liten plass, der det ikke var så mange alternativer. Enten ble du med i menigheten, eller så spilte du fotball. Og hvis du var som oss, sånne lost kids, så var det rockeklubben».
Nå har Skambankt blitt voksne, og med «1994» har de stoppet litt opp, tatt et par skritt tilbake som for å tenke seg om, før de går videre. For som Røthing påpekte i løpet av konserten: «Det har vært fint å spille akustisk denne turnéen. Men nå savner vi el-gitaren.»
Av Monica Holmen
Foto Anette Skutevik
Les også: Skambankt i ny jubileumsdrakt
Settliste
1. Gribben
2. Fritt fall
3. Balladen om deg
4. O Dessverre
5. Sånne som deg
6. I dette huset
7. Når eg sover
8. Slukk meg (for jeg brenner)
9. Vår bør
10. Horisonten brenner
11. For en evighet
12. Levende legende
13. Kommer snart hjem
14. Skumring
15. Født på ny
