Et mesterverk for mørke hjerter
Belgiske Schammasch er aktuelle med sin fjerde fullengder, og med «Hearts Of No Light» poengterer de at de kjører sitt eget løp. De skriver musikk for sin egen del, og ikke nødvendigvis for å tilfredsstille den allmenne oppfatning av hvordan ekstremmetall bør låte.
Schammasch er et black metal-/avantgarde-band fra Basel i Belgia. De startet sin karriere i 2009, og deres debutalbum «Sic Lvceat Lvx» (2010) var mer death metal-preget enn de neste to albumene «Contradiction» (2014) og «Triangle» (2016), samt EP-en «The Maldoror Chants: Hermaphrodite» (2017). Deres lydbilde har utviklet seg i løpet av denne perioden til å bli mer mystisk, okkult og hypnotisk. Deres siste mesterverk heter «Hearts Of No Light» og gis ut av av Prosthetic Records 8. november.
Undertegnede oppdaget bandet ved en ren tilfeldighet under Inferno Metal Festival 2018, på et fullsatt John Dee som var både ekstremt varm og klamt. Men dette var ingen hindring, rett og slett fordi de leverte kanskje en av årets desidert beste konsertopplevelser for mitt vedkommende. Stemningen og lydbildet de skapte var helt unikt og jeg ble mildt sagt ekstremt nysgjerrig på å utforske mer av Schammasch. Det tok ikke lang tid før alle utgivelser ble kjøpt inn på vinyl og jeg investerte mye tid i å sette meg inn i bandets diskografi.
Albumet «Triangle» er kanskje noe av det beste og mest unike som har blitt gitt ut innen moderne ekstremmetall. Det er et album på hele tre disker, hvor både disk 1 og 2 er intens, vakker og mystisk og bør oppleves i sin helhet fra start til slutt fordi alle låtene henger så godt sammen, og flere av låtene har overganger mellom hverandre. Disk 3 er mer eller mindre en dark ambient-opplevelse. Sekvenser fra disse låtene bruker Schammasch ofte å spille som playback live, som en overgang mellom låtene i settet.
Progressiv balanse
Lydbildet som bandet skaper på sine album har en fin progressiv balanse mellom dystert, okkult, mystisk, tidvis veldig hardt, hypnotisk og teatralsk. En låt kan ha både rolige partier og veldig intense med doble basstrommer, growling og tre gitarer som driver låtene fremover. Det er vanskelig å definere og sette deres stil i en konkret sjanger, men det som går igjen på alle låtene er flere lag med gitarer hvor de spiller med hele tre. Det er verken forutsigbart eller intetsigende, men særdeles stemningsfylt – rett og slett en teatralsk musikkopplevelse som tar deg til et annet sted.
Lydbildet som bandet skaper på sine album har en fin progressiv balanse mellom dystert, okkult, mystisk, tidvis veldig hardt, hypnotisk og teatralsk.
«Hearts Of No Light» er deres fjerde studioalbum, som de har jobbet intensivt med det siste året. Når det gjelder konserter så har bandet spilt veldig få de siste to årene, da de har fokusert all sin energi og tid i studio for å gi ut kanskje det mest allsidige, organiske og mest varierte albumet så langt i deres karriere.
Albumet sparker i gang elegant og stilfullt på tangenter med låta «Winds That Pierce The Silence», hvor harmonisk pianospill går over til flere lag med gitarer i velkjent Schammasch stil. En hypnotisk låt hvor du venter på at noe skal skje, og det er nettopp det som er hensikten med første låt – det er en introlåt med en elegant overgang til kanskje en av skivens aller beste låter, nemlig «Ego Sum Omega». Et fyrverkeri av en låt, intenst, rytmisk og harmonisk, hvor alle instrumentene sitter helt perfekt.
Imponerende vokalprestasjoner
Det er en fryd å høre hvordan bandet balanserer tre gitarer sammen med solide trommer som er ryggraden i lydbildet, harmoniske tangenter og en growling-vokal som hviler mer bak gitarene og som fungerer mer eller mindre som et bakgrunnselement i lydbildet. Det er gitarene som både preger og leder lydbildet. Frontmann og vokalist C.S.R har løftet sin vokale teknikk til en helt ny høyde sammenlignet med tidligere utgivelser. Hans stemme uttrykker smerte, lidelse og desperasjon.
Når du først tror at låt to er ferdig så er vi allerede uti spor tre, nemlig «A Bridge Ablaze». Dette er en ambient låt med piano som hovedinstrument, med delay-vokal i bakgrunnen. Flere rolige synther lyder av harmoniske slag og skaper en behagelig og avslappende lydvegg som er en fryd å høre på. Dette er et hvilespor for lytteren etter en intens låt nummer to, før albumets spor fire «Qadmon’s Heir», som er enda mer intens enn det vi har fått servert så langt.
Her er vi tilbake på doble basstrommer, raske riff og en desperat vokal som uttrykker lidelse og smerte. Dette er en låt med veldig høy takt. Vokalen er såpass lav i bakgrunnen at det er vanskelig å tyde klart hva tekstene går ut på. Jeg får en følelse av at vokalens rolle er mer tilstede for å skape en stemning, og for å støtte gitarene, enn for at lytteren skal oppfatte budskapet. I dette tilfelle så fungerer det helt perfekt. Igjen en veldig rytmisk, sint og hypnotisk låt, som utvikler seg til å bli nærmest et ritual som kunne blitt utført på en seremoni av det okkulte slaget. Dette er desidert albumets raskeste låt, men den er samtidig progressiv med rolige partier i midtpartiet og avsluttes elegant med en messende vokal og et rolig instrumentalt parti. Det er hardt, spirituelt og veldig fengende. Introvert metall av aller høyeste grad.
Velkjente ingredienser
Albumets høydepunkt er definitivt spor fem, «Rays Like Razors». Dette er også den første singelen som ble sluppet. «Rays Like Razors» er kanskje noe av det beste Schammasch har skrevet så langt i sin karriere. Her finner vi alle de ingrediensene som bandet er kjent for; tre definerte gitarer som aldri overgår hverandre i lydbildet, fantastisk vokal med en god dose solid aggresjon og sårbarhet, progressive partier hvor det bygges opp med riff, og lydbildet bygger seg mer og mer opp til det eksploderer med episke trommer og melodiøse gitarer, som danner en tung gitarvegg som er både intens og hypnotisk. Det er bare å lukke øynene og nyte det bandet skaper her.
Albumet fortsetter med spor seks, «I Burn Within You», som plutselig er en helt annen type låt enn det vi har hørt tidligere, både på dette albumet og tidligere plater. Den starter med en litt rar og merkelig vokalstil. Det er lett å mislike låta ved første gjennomlytting, og føle at sangen er helt malplassert på denne skiven, men sangen har vokst på meg i løpet av alle gangene jeg har hørt gjennom skiven. Vokalen er desidert det mest allsidige instrumentet i lydbildet sammenlignet med resten av skiven. C.S.R kombinerer growling med lys og skarp stemme. I midtpartiet blir det helt stopp, og det er kun vokal og piano som høres her – et sitat blir opplest i en dramatisk og teatralsk stil, akkompagnert av piano.
Kjører sitt eget løp
Med spor syv fortsetter Schammasch å overraske, med albumets kanskje mest poppa og catchy låt, «A Paradigm Of Beauty». Jeg må innrømme at dette kom svært uventet, for låta får oss til å tro at dette nærmest er et helt annet band. Dette er også en sang som det vil ta lang tid å fordøye, og verdsette at eksisterer på albumet. Men om man investerer nok tid til gjennomlytting vil nok selv det mest hardbarka metallhue lære å like og akseptere den.
Bandet poengterer at de kjører sin egen stil og de skriver den musikken de selv liker.
Personlig verdsetter jeg denne låta svært høyt fordi bandet poengterer at de kjører sin egen stil og de skriver den musikken de selv liker – sangene skrives ikke nødvendigvis for å tilfredsstille en fanskare eller de mest hardbarka innen ekstremmetall. Det er sunt for et ethvert band å ønske å utvikle seg hele tiden, og ikke gå i de samme repetitive fotsporene de har gjort tidligere, våge å prøve noe nytt, så lenge de er tro mot seg selv og den stemningen de ønsker å skape.
«A Paradigm Of Beauty» starter rolig, med gitarklang akkompagnert av en vokal som er både harmonisk og avslappende. Her får vi også servert flere gitarsoloer enn det vi har hørt før, med en cleanvokal som er svært dynamisk og progressiv. Sangen avsluttes veldig catchy, og man vurderer nærmest om Schammasch bevisst gjør dette for å provosere de som alltid er særdeles kritiske mot metallband som følger egne spor og som ikke følger en oppskrift på hvordan ekstremmetall skal låte.
Mange inntrykk
Heldigvis kan alle ekstremmetall-fans puste lettet ut nå, for albumets nest siste låt, «Katabasis», sparker så inni helvete hardt, etter det rolige intropartiet med gitarklang som gradvis utvikler seg til en eksplosjon av gitarer og deilig aggressive trommer og vokal. Her skinner Schammasch med akkurat det de er velkjente for; et meget intenst lydbilde med god dose fengende rytmer og deilige melodier. Dette er progressiv avantgarde-metall på sitt beste.
«Katabasis» tar egentlig aldri helt slutt, fordi den har en perfekt overgang til albumets siste, og lengste, låt på hele 15 minutter, nemlig «Innermost, Lowermost Abyss». Dette er en ren melankolsk ambient-låt med harmoniske gitarer akkompagnert av synth. Musikken kan gi Seigmen-fans et déjà vu – dette er dystert og teatralsk, med klassisk spansk gitarspilling. Igjen beviser Schammasch sin dyktighet og allsidighet innen låtskriving, og vi får her servert den mest organiske låta i deres karriere.
«Hearts Of No Lights» er Schammaschs desidert mest flytende og organiske album til nå.
Det har vært en stor glede å investere tid i «Hearts Of No Light». Dette albumet har gitt meg mange inntrykk, men mest av alt er jeg fascinert over at Schammasch faktisk klarer å oppfylle alle mine forventninger til dette albumet. Dette er et veldig annerledes album enn dem de har servert oss før, men jeg er bombesikker på at dette er et album som mange vil elske, og noen kanskje mislike, nettopp fordi Schammasch går sine egne veier.
Flytende og organisk
Albumet er svært annerledes på mange måter enn de forrige, og det fins ingen grenser for deres kreativitet. Vi har fått synther, og klassisk pianospilling av den velkjente pianisten Lillian Liu, som har åpnet en helt ny dimensjon i Schammasch sitt lydbilde.
Gjestevokalist Aldrahn (ex-Dødheimsgard/Thorns) har satt sitt fingeravtrykk på låta «I Burn With You», og den kjente, visjonære og visuelle artisten og musikeren Deh Sora (Treha Sektori, Throane, Ovtrenoir) har skrevet avslutningslåtå sammen med bandet. Artworken på albumet er laget av frontmannen C.S.R selv, og som bonus har den velkjente spanske metall-fotografen Ester Segarra igjen tatt nye ikoniske promobilder av bandet.
«Hearts Of No Lights» er Schammaschs desidert mest flytende og organiske album til nå. Albumet er svartmetall i kjernen, samtidig som plata er enorm, allsidig, meget ekspansiv og dynamisk, og markerer et nytt, spennende dramatisk og musikalsk kapittel i deres karriere. En spirituell reise i det mørket som Schammasch er så velkjente for. Dette er definitivt ett av årets beste album for undertegnede – et mesterverk.
Av Arash Taheri
Sporliste
1. Winds That Pierce The Silence
2. Ego Sum Omega
3. A Bridge Ablaze
4. Qadmon’s Heir
5. Rays Like Razors
6. I Burn Within You
7. A Paradigm Of Beauty
8. Katabasis
9. Innermost, Lowermost Abyss
