Mandag 25. november 2019
Rÿche ‘n Roll på Vulkan
Sparkingen av Geoff Tate fra Queensrÿche har på ingen måte betydd bandets endelikt. Snarere tvert om, vil nok de fleste mene. Med Todd La Torre bak mikrofonen har de heller fått en ny vår.
Queensrÿche slo ned som et sensasjonsband på første halvdel av åttitallet. Gutta var fra Seattle før det ble trendy, og spilte progmetall før det var noe som het progmetall. Et band som Dream Theater hadde Queensrÿche blant sine store forbilder. Det skal dog sies at gutta fra Greater Seattle nok skulte mer til band som Iron Maiden for inspirasjonskilder enn Yes og ELP. Rush var muligens med i ligningen, men stilen i begynnelsen hadde mer til felles med den britiske metallbølgen som hadde skylt over oss to-tre år tidligere.
To oppvarmingsband
Litt om oppvarmingsbandene først. Dark Sky Choir fra New Jersey var et ubeskrevet blad for denne anmelder. Vokalist Brian Allen har bakgrunn fra metallbandet Vicious Rumors, og for de med kjennskap til dét bandet kan vel DSC sies å være mye i samme gate. Riffete power metal som slett ikke var ueffen, men vokalen til Allen var tidvis meget slitsom og trakk helhetsinntrykket ned.
Greske Firewind er ledet av Ozzy-gitarist Gus G. Skjønt gresk og gresk. De har hatt en ganske skiftende line-up opp gjennom årene, og ikke minst vokalistene har blitt byttet ut hyppig. Dagens gullstrupe er tysk, heter Henning Basse og har bakgrunn fra Metalium. De finner ikke akkurat opp hjulet på nytt, disse gutta, men med et godt låtmateriale framført av dyktige musikere som utviser masse spilleglede, finner ikke jeg det i meg å kritisere Firewinds mangel på originalitet og egenart.
På denne turen er de ute for å promotere sitt (ikke lenger helt) ferske album «Immortals» som vi fikk tre låter fra. Ellers var repertoaret tatt fra hele karrieren, om ikke fra absolutt alle album. Firewind er et av disse bandene som minner meg om hvorfor jeg begynte å høre på metall i utgangspunktet. Et skikkelig feel-good band som jeg når som helst går og ser igjen.
Revitalisert band
Queensrÿche hadde ikke besøkt hovedstaden siden 2006 da Geoff Tate fremdeles var med i besetningen, og alt virket å være fryd og gammen, i hvert fall utad. Musikalsk var de imidlertid på en rekordlang bærtur på den tida. Siden midten av nittitallet hadde de beveget seg lengre og lengre vekk fra bandets opprinnelige visjon. Det er for så vidt ingenting galt i å utvikle seg som band, men i Queensrÿches tillfelle var det svært få blant deres fans som likte den veien det gikk.
For noen år siden ble bandet gjenstand for en av bransjens mest «ugly break-ups».
Men så, for noen år siden, ble bandet gjenstand for en av bransjens mest «ugly break-ups» med slåsskamper backstage og påfølgende rettssak om navnerettigheter og mye annet. Musikalsk var forandringen imidlertid helt klart til det bedre, og stilmessig mer tilbake til slik de låt på åttitallet. Ny vokalist var Todd La Torre med bakgrunn fra blant annet Crimson Glory. Dette har til nå resultert i tre album av jevnt høy kvalitet, og høstens turné er for å promotere det siste av disse, «The Verdict» som kom i vår. Jeg må si at det slo meg, da tittelen ble annonsert, at dette kunne være veis ende for Queensrÿche. Debutalbumet fra 1984 heter «The Warning»! Og nå kommer «The Verdict». Hmm.
Nuvel. Bandet entret Vulkans scene til en dramatisk intro og det låt «top-notch» fra første nummer, «Blood Of The Levant». Det er ingen tvil om at Todd har revitalisert dette bandet. Dette var undertegnedes tredje møte med denne utgaven av Queensrÿche, og både vokalisten og veteranene Michael Wilton (gitar) og Eddie Jackson (bass) gløder som de ikke har gjort siden glansdagene.
Gromlåt etter gromlåt
Skjønt «denne utgaven»? En person var for så vidt sårt savnet siden de tidligere anledningene hvor jeg har vært på konsert med Todd-Rÿche, nemlig trommeslager Scott Rockenfield. Han overlot midlertidig trommestolen til Kamelots Casey Grillo da han ønsket å ta pappaperm, og også forrige turné fant sted uten ham. Men dette er snart tre år siden, og Grillo bemanner fortsatt trommesettet. Ingen vet visst helt hva Rockenfield foretar seg for tiden, eller hvorfor han ikke er motivert til å returnere till bandet. Hvis bandet vet det sier de ikke noe. På «The Verdict» er det for øvrig Todd som trakterer trommene, da han har bakgrunn som trommis fra tidligere band.
Jaja. Grillo gjorde en helt flott jobb han altså. Naturlig nok var mesteparten av konserten viet åttitallsmaterialet (og vi fikk INGENTING fra den nokså katastrofale 1997-2012 perioden til bandet). Vi fikk klassikere som «I Am I», «Walk In The Shadows», «Operation: Mindcrime» og «Jet City Woman». Litt overraskende fant de plass også til «Condition Human», tittellåta fra deres forrige utgivelse. Overraskende, ikke fordi det er noen dårlig låt, men band av denne typen har en tendens til å bare fokusere på storhetstiden, og ellers kun inkludere et par-tre låter fra sitt aller ferskeste album.
«We’re going to take you back to the very beginning of Queensrÿche», annonserte Todd cirka midtveis i konserten, hvorpå bandet kastet seg ut i en rykende versjon av «Queen Of The Reich» fra debut-EP’en. Deretter fulgte lighter-balladen «Silent Lucidity», som alle syntes låt ukomfortabelt lik Pink Floyds «Comfortably Numb» da den gikk i heavy rotasjon på MTV back in the days da det gikk an å se på MTV. Gromlåt etter gromlåt fulgte inntil bandet gikk av scenen etter en overbevisende versjon av «Take Hold Of The Flame».
Nye og gamle klassikere
Men vi fikk selvfølgelig ekstranumre, tre i tallet for å være nøyaktig. Og heldigvis hadde de ikke glemt at de hadde et nytt album ute i mylderet av tretti år gamle klassikere da de kom på scenen igjen med ferskingen «Light-years». Dernest fulgte «Empire» før bandet satte sluttstrek med en majestetisk versjon av «Eyes Of A Stranger».
Queensrÿche er som et nytt band med Todd La Torre som frontmann, og konserten på Vulkan gjorde at denne mandagen føltes som rene lørdagskvelden!
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er en massiv fan av den musikken Queensrÿche ga ut på åttitallet og begynnelsen av nittitallet, og når et band har så mange klassikkere å ta av så vil man alltid savne visse personlige favoritter. Hvor var «I Don’t Believe In Love»? Hvor var «Della Brown»? Og hadde det ikke vært kult om de hadde dratt «The Lady Wore Black» – gjerne som ekstranummer?
Men dette er selvfølgelig småpirk, og ikke noe jeg legger stor vekt på. Queensrÿche er som et nytt band med Todd La Torre som frontmann, og konserten på Vulkan gjorde at denne mandagen føltes som rene lørdagskvelden!
Til slutt: er det noen som har telefonnummeret til Scott Rockenfield?
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Les også: Queensrÿche | «The Verdict»
Settliste
1. Blood of the Levant
2. I Am I
3. NM 156
4. Man the Machine
5. Walk in the Shadows
6. Condition Hüman
7. Operation: Mindcrime
8. Queen of the Reich
9. Silent Lucidity
10. Jet City Woman
11. The Mission
12. Screaming in Digital
13. Take Hold of the Flame
Encore:
14. Light-years
15. Empire
16. Eyes of a Stranger
