Torsdag 21. juli 2022
Queen er fortsatt konger
Det koker bra inne i Telenor Arena når Queen og Adam Lambert besøker Norge en varm julikveld.
Av Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri
På Oslos kanskje klammeste dag hittil i sommer, har over 20.000 nordmenn fra fjern og nær valgt å stue seg sammen i en arena på Fornebu. Og har ikke arenaen vært en svett gymsal før, så er den i hvert fall det i dag. Air condition er bare nok en ting som føyer seg inn i rekken over ting som ikke fungerer på Telenor Arena, og når konserten starter et kvarter etter varslet skjema er vi allerede gjennomvåte av svette. Da er det bare å håpe at det kommende showet blir så bra at vi glemmer at vi knapt får puste der inne.
Det er lett å tenke at Queen uten Freddie Mercury aldri kan bli bedre enn verdens beste coverband, men alternativet er tross alt verre. Med den enorme katalogen med hits i bagasjen, hadde det vært synd for både Brian May og Roger Taylor – og publikum – om disse låtene aldri skulle spilles live igjen. I år er det 31 år siden Mercury altfor tidlig forlot oss, så det hadde blitt en tidlig pensjon for herrene som nå har blitt over 70 år gamle. Faktisk fylte Brian May 75 år bare to dager før deres Oslo-besøk. Bassist John Deacon ga seg i 1997, og etter det har de bare vært to med gjestevokalister og andre musikere.
Det er ikke første gang dette ensemblet besøker Norge. I 2018 spilte de på samme arena. Undertegnede var ikke til stede på den konserten, så jeg kan ikke sammenligne, men jeg så dem på Sweden Rock Festival i 2016, og har derfor en viss peiling på hva vi kan vente oss av kveldens konsert.
Det må være litt av en følelse å vite at de har skrevet SÅ mange låter som alle kan så godt – og fortsatt digger etter snart 50 år!
Evergreens
Scenen er pyntet med en kolossal gullkrone, som lyser mot oss mens vi venter på at showet skal starte. Mens anlegget spiller en instrumental versjon av «Innuendo» løftes hele kronen sakte og dramatisk opp i været, og frem kommer et rødt sceneteppe. Silhouetter av Brian May og Adam Lambert vises på bakskjermene, før det blir fullt lys på bandet på scenen når de fyrer i gang «Now I’m Here».
Adam Lambert ser ut som en sirkusdirektør der han stiller med flosshatt og gullkantet antrekk. Hatten ryker etter første låt – med alt scenelyset må det jo være enda varmere for dem på scenen enn for publikum, stakkars. Men det setter ingen bremser for energinivået hos gutta på scenen. De pøser på videre med «Hammer to Fall» og «Somebody to Love», hvor sistnevnte bringer frem både jubel og allsang i salen.
«Will you sing with us?» spør Adam Lambert, og det er det tydelig at publikum mer enn gjerne vil. Det må være litt av en følelse for May og Taylor å vite at de har skrevet SÅ mange låter som alle kan så godt – og fortsatt digger etter snart 50 år! Og stadig nye generasjoner adopterer dem også.

Ydmyk vokalist
Adam Lambert tror på ingen måte at han kan erstatte Freddie Mercury. Selv etter mange år med bandet er han like ydmyk på det området. Selv om han har blitt hakket mer varm i trøya enn da jeg så dem i 2016, som for eksempel når han noe cocky later som om det er han som styrer lyset på scenen ved å knipse i fingrene, så er han opptatt av hvem som skal ha æren på scenen. Han ber publikum klappe for de to legendene, og sier at han er like stor fan som oss. «I’m a fan,» sier han og kjøler seg ned med en håndvifte mens han ler av sitt eget ordspill.
Videre sier han at det er en stor ære å få synge disse låtene og hedre Freddie Mercury. «Thank you to these gentlemen for having me as a guest artist for 10 years now,» sier han, så jeg skvetter til over hvor fort tiden flyr. Har han ikke nettopp begynt i bandet?
Lambert ber publikum love ham å synge med i kveld, og samtlige i salen tar ham på alvor under «Killer Queen» og «Don’t Stop Me Now». Og det blir ikke mindre allsang under låter som «Fat Bottomed Girls», «Another One Bites the Dust» og «I Want It All». Under sistnevnte synger publikum så mye at det nesten gir gåsehud i den kokende varmen. Det er egentlig en sjelden vare med så mye synging av et norsk publikum, et øyeblikk lurer jeg nesten på om jeg er på konsert i Italia. Det sier vel ikke så rent lite om låtkatalogen til Queen!
Fersk TikTok-stjerne
Scenen er bygget med en catwalk ut til en mindre scene, som spesielt Brian May bruker hyppig under sine gitarsoloer. Trommis Roger Taylor stjeler også oppmerksomheten når han tar over vokalen på sin egenskrevne «I’m in Love With My Car». Catwalken brukes også når Lambert i nytt antrekk entrer en motorsykkel under «Bicycle Race», og når May tar seg en runde med mobilen for å filme publikum som jubler. Han forteller at noen har prøvd å lære ham TikTok, og at vi kan sjekke senere i kveld om han klarte å legge det ut. Det klarte han, sjekk den ut her.
Når arenaen dekkes av laserstråler i regnbuens farger mens Adam Lambert synger «Who Wants to Live Forever» er det vanskelig ikke å bli rørt.
Midt i settet er det et parti hvor flere låter spilles på den lille scenen. «Love of My Life» fremføres av Brian May alene med kassegitaren, og hele salen hjelper ham med å synge med på denne balladen som Mercury skrev til Mary Austin. Arenaen fylles av lys fra utallige mobiltelefoner. Roger Taylor joiner ham på scenen og sammen synger de «These Are the Days of Our Lives» mens skjermene bak dem fylles av bilder av bandet i sine glansdager.
Et nytt trommesett finner også veien ut til den lille scenen, og plutselig er Lambert tilbake også, i nok et nyt antrekk, og hele bandet rocker løs på «Crazy Little Thing Called Love». Under «Under Pressure» våger også basisst Neil Fairclough seg ut på catwalken og får noen minutter i spotlighten. Sammen med Spike Edney (keyboard) og Tyler Warren (perkusjon) holder han seg ellers mest i bakgrunnen, og lar de tre andre få skinne på scenen. «Under Pressure», som opprinnelig er en duett med David Bowie, synges her av tospannet Lambert og Taylor.
Kosmisk magi
«Tenk at dere har ventet på dette i tre år. Og nå er dere her!» sier en ydmyk Brian May, som sikter til koronapandemien som lenge har utsatt turneen. Det er relativt magisk å kunne være så mange samlet igjen, så hva passer vel da bedre enn å spille «A Kind of Magic» mens scenen bades i et fargespill og gitaren til May spruter pyro. Generelt synes jeg det er overraskende lite bruk av pyro på denne konserten, men med temperaturen som allerede er inne i hallen er det nok like greit.
Mer magi blir det når en stor discokule senkes ned over catwalken og sender lysstråler ut i hele salen, mens publikum kauker som gærninger med på «I Want to Break Free». Og når arenaen dekkes av laserstråler i regnbuens farger mens Adam Lambert synger «Who Wants to Live Forever» er det vanskelig ikke å bli rørt. Her får Lambert virkelig vist hvorfor nettopp han som «bare» kom på andreplass i American Idol i 2009, har blitt valgt til å tolke Queens låter.
Og ingen Queen-konsert uten en lang gitarsolo signert Brian May, ei heller i kveld. May heises opp i været hvor han briljerer med gitaren i flere minutter, mens skjermene fylles av bilder fra universet. Han er jo tross alt astrofysiker.

Salen koker
Mer lasershow, full allsang og klapping blir det under «Radio Ga Ga», og ikke minst når de runder av det ordinære settet med den selvsagte «Bohemian Rhapsody». Nå koker det i salen – på alle måter! Og jeg kjenner at jeg må rett hjem å se filmen «Bohemian Rhapsody» på nytt.
Etter stående ovasjoner, trampeklapp og en litt for lang pause, kommer Freddie Mercury til syne på storskjermen og synger «Ay-Oh» fra Wembley Stadium i 1986. Hele salen svarer ham så det ljomer etter. Mercury har fortsatt publikum i sin hule hånd!
Showet lever – selv uten Freddie Mercury.
Bandet kommer tilbake for et par siste låter, begge fra albumet News of the World (1977). «We Will Rock You» får hele arenaen til å trampe med på takten, mens den allsangvennlige «We Are the Champions» er en perfekt avslutning på en svært underholdende kveld. Publikum synger av full hals mens konfettien regner over dem.
Queen og Adam Lambert takker for seg til «God Save the Queen» på anlegget, og til tonene av David Bowies «Heroes» sendes publikum ut i den deilig avkjølende kveldslufta.
Men hvor ble det av «The Show Must Go On»? Litt pussig å ikke spille denne store låta, men det sier jo en hel del om repertoaret til Queen når settlista likevel oppleves som en best of-liste. Showet lever i hvert fall videre – selv uten Freddie Mercury. Og jeg tror på ingen måte han hadde snudd seg i grava av det hans tidligere bandkollegaer fortsatt leverer på scenen i dag.
Settliste
- Now I’m Here
- Hammer to Fall
- Somebody to Love
- Killer Queen
- Don’t Stop Me Now
- In the Lap of the Gods… Revisited
- I’m in Love With My Car
- Bicycle Race
- Fat Bottomed Girls
- Another One Bites the Dust
- I Want It All
- Love of My Life
- ’39
- These Are the Days of Our Lives
- Crazy Little Thing Called Love
- Under Pressure
- A Kind of Magic
- I Want to Break Free
- Who Wants to Live Forever
- Gitarsolo
- Tie Your Mother Down
- Radio Ga Ga
- Bohemian Rhapsody
Encore: - We Will Rock You
- We Are the Champions