Onsdag 5. oktober 2022
Gitarhelt løs i Oslo
Plini Roessler-Holgate, som artist kjent kun som Plini, er en australsk gitarist som til nå har gitt ut to instrumentale album, samt en rekke EP-er. Han reiser verden rundt og underholder folk òg. Denne onsdagskvelden landet han og bandet hans på John Dee i Oslo.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Et tysk band som kalte seg Unprocessed startet kvelden relativt kort etter innslipp. Musikken var tidvis småfunky med visse Chili Peppers-referanser, men det skortet litt på låtkvaliteten. Gitaristene gjorde en grei jobb. For så vidt bassisten òg. Musikalsk imponerte ikke dette voldsomt. Gitaristene og bassisten var gode, men låtene var forglemmelige. Vokalisten (som var en av gitaristene) hadde vokalmessig en dårlig dag på jobb – hvilket han innrømmet selv. De to siste låtene ble framført instrumentalt. Som Jack Nicholson sier i «Chinatown»: «summer colds are the worst».
For øvrig innrømmet den unge mannen at han aldri hadde vært i Norge før. Hvilket tyder på at foreldrene hans ikke har bobil.
Rocka fusion-gitarist
Så til Plini. Som gitarist er han langt fra noen heavy metal-shredder à la Yngwie Malmsteen eller Tony MacAlpine. Da føler jeg at han er mer på linje med de litt rocka fusion-gitaristene. Steve Morse, Frank Gambale og Guthrie Govan kan få være referansegitarister.
Samtidig er det noe med Plini som komponist som skiller han fra de ovennevnte. Det virker ikke å være noe stort poeng å vise seg fram. En del av låtene hans er temmelig nedtonte fra et gitar-synspunkt. Tidlig i konserten kommer det flere låter der han deler oppmerksomheten med flere i bandet. Riktignok er komposisjonene hans tidlig i konserten temmelig vanskelige å få noe struktur i. Det er mye start-stopp og lite å ta tak i for oss dødelige.
Det virker ikke å være noe stort poeng å vise seg fram. En del av låtene hans er temmelig nedtonte fra et gitar-synspunkt.
Men mot slutten av konserten blir det mer jammete. Den siste halve timen får vi bandet i fri flyt. Plini overlot fremdeles mye av solospillet til sine medmusikanter, blant annet medgitarist Sam Jacobs som framstod som meget dyktig.
Plini og hans menn leverte en for det meste en underholdende halvannen time eller så, og særlig den siste halvparten. Det som trakk mest ned på denne konserten var det skravlesjuke publikummet som innimellom kom med skingrende hyl, gjerne når bandet hadde avsluttet en låt. Plini trekker til seg et temmelig ungt publikum, som kanskje ikke har vært på så mange konserter ennå. Men det var en fin forestilling vi fikk på et nesten fullsatt John Dee.
